Nyhetsbildet i Spania er fortsatt preget av uro omkring det ulovlige valget om uavhengighet i Catalonia, og i skrivende stund befinner den forhenværende presidenten, Carles Puigdemont, seg i Belgia. Makan til ansvarsfraskrivelse skal man lete lenge etter – først laget han mye bråk og tull i månedene som ledet opp til det ulovlige valget, deretter selve valget som var katastrofalt å gjennomføre – og som antakelig har satt Catalonia tilbake flere ti-år rent økonomisk – og når nederlaget til slutt måtte erkjennes stakk hovedpersonen av sammen med noen få utvalgte, og lot resten i stikken. En feig og avskyelig handling. Heldigvis kom Belgia raskt på banen og informerte om at det vil ikke være en mulighet for Carles Puigdemont å søke om politisk asyl i Belgia. Hva blir da det neste? Når du nå leser denne november-utgaven av Det Norske Magasinet skulle det ikke forundre meg veldig mye om Carles Puigdemont befinner seg i Argentina. Dette vakre landet med samme språk som Spania, høy levestandard, relativt lik livsstil og mange steder med et klima som minner om Spania, er et yndet tilfluktssted for spanjoler som prøver å unnslippe lovens lange arm. Det er selvsagt mange grunner til at mange katalanere ønsker uavhengighet, grunner og årsaker som jeg som nordmann ikke har noen forutsetninger for å kunne forstå, men både det ulovlige valget og personen Carles Puigdemont fremstår for meg som totalt latterlig og idiotisk. Skal en revolusjon lykkes må man ha støtte fra en langt større andel av befolkningen og omverdenen enn hva uavhengighetsforkjemperne i Catalonia noensinne har vært i nærheten av å oppnå. En befolkning som generelt har det ganske bra, både økonomisk og på alle andre måter, er aldri motivert for å bryte ut. Ren og skjær patriotisme er ikke nok for å ta opp kampen om løsrivelse, det er ikke interesse nok for det, og det burde Carles Puigdemont ha forstått lenge før han tok steget og utskrev valg, ulovlig og totalt uten støtte fra Europa og verdenssamfunnet for øvrig.
Denne måneden har jeg også kjøpt meg ny mobiltelefon. Alle som har sett og ledd av mine mobiltelefoner og nå tror jeg har tatt til vettet og endelig kjøpt meg en smart-telefon, vil bli skuffet. Jeg har nemlig vært og kjøpt meg en splitter ny Alcatel Onetouch hos Mediamarkt, til den nette prisen av 15 euro. Det er den siste utgaven av de engang så populære små flipp-telefonene, og den har ingen finesser, ingen kamera, ingen apps, og hvis jeg er heldig går det kanskje an å sende en tekstmelding med den. Det har jeg foreløpig ikke brydd meg med å finne ut av, da jeg hater teksting. Nå regner jeg meg selv som rimelig oppadgående og opplyst om teknologi, så hvorfor ikke en smart-telefon i stedet for en ny museumsmodell lurer du gjerne på? Mitt svar er enkelt; jeg foretrekker å møte mennesker, se mennesker og snakke med virkelige personer, fremfor å leve ut mitt sosiale liv online, via en mobiltelefon som følger med overalt. I liket med Carles Puigdemont har jeg ikke stor nok støtte blant folk flest verken i Spania, Norge eller resten av verden til at jeg har tro på at det er verdt å starte en revolusjon for å styrte smart-telefonene, så det forblir nok min lille private protest mot dagens samfunn og utvikling.
Tro meg bare på en ting når jeg sier det: livet uten å være tilgjengelig 24/7 på telefon, e-mail og sosiale media er ikke bare fullt ut mulig, jeg synes selv at det faktisk er ganske vidunderlig!
Tom Halvorsen
Av Tom Halvorsen
