På den andre siden ... Debatten som mangler

Ulovlige migranter har fått medvind. Samtidig har Pedro Sánchez og Spania kommet i motvind. n ny reform fra den spanske regjeringen har gitt lovlig status til hundretusenvis av personer som hittil har oppholdt seg uten tillatelse i landet – personer som snart vil kunne reise fritt i hele EU. Dette har skapt raseri blant europeere, mens den spanske regjeringen er fornøyd. Regjeringens argument er at utenlandsk arbeidskraft har blitt nødvendig, men dette står i kontrast til Spanias arbeidsledighet på 11 % – en av de høyeste i EU. Nok en gang har Sánchez og regjeringen hans gjennomført en omstridt reform.

Det hersker usikkerhet om tallene, men ikke om motivasjonen. Mange av innvandrerne i Spania har et sterkt ønske om å bli værende – om å leve, arbeide, betale skatt og få tilgang til helsetjenester. Et ønske om å bli en del av samfunnet. Det nøyaktige antallet er imidlertid uklart. Analyseinstituttet Funcas anslår at det for tiden befinner seg 840 000 ulovlige innvandrere i landet. Regjeringen forholder seg taus i saken. Jeg har imidlertid vanskelig for å tro at tallet er så høyt. Det ville bety at nærmere 2 % av Spanias befolkning oppholder seg i landet uten lovlig status.

Ifølge Funcas kommer 90 % fra Latin- og Sør-Amerika. Dette virker logisk, gitt de historiske båndene mellom Spania og Latin-Amerika – spesielt med Colombia og Venezuela. Når en søramerikaner ankommer Spania, blir vedkommende ikke uten videre sendt tilbake når turistvisumet på 90 dager utløper – særlig ikke hvis personen har søkt om midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse, begynt på en utdanning eller startet andre prosesser som kan trekke ut. Legg til dette spesialavtalene Spania har med flere latinamerikanske land – som gjør det mulig for deres borgere å søke om statsborgerskap etter bare to år i landet – og det er ikke overraskende at vi over flere tiår har sett en stor tilstrømning av søramerikanere til det spanske arbeidsmarkedet.

Innvandring har lenge fungert som en systematisk import av arbeidskraft, og skiftende regjeringer har med jevne mellomrom satt fart på denne legaliseringsprosessen. Nå gir imidlertid Sánchez prosessen et kraftig puff – noe som kritikerne ser på som et brudd med EUs mål om å begrense ulovlig innvandring. Sánchez arbeider likevel hardt for å få reformen gjennom. Han gjør det fordi han er overbevist om at innvandrerne utgjør ryggraden i en omfattende skyggeøkonomi som støtter opp under landbruk, tjenesteyting, bygg og anlegg samt eldreomsorg. Å flytte denne gruppen fra den uformelle til den formelle økonomien ville gagne alle – både statskassen og rettssikkerheten til arbeidstakere og arbeidsgivere. Statsministeren mener innvandring er avgjørende for å holde den spanske økonomien i gang og opprettholde den sterke veksten landet har opplevd de siste årene. I likhet med andre EU-land er Spania også bekymret over de lave fødselstallene. Derfor ser Sánchez på innvandring som en fornuftig og naturlig løsning.

Arbeidsgivere i en rekke sektorer har et stort behov for kvalifisert arbeidskraft, og nykommere med papirene i orden ønskes hjertelig velkommen. Sánchez har dessuten støtte fra lederen for de spanske arbeidsgiverorganisasjonene, Antonio Garamendi. Selv om Garamendi vanligvis ikke er begeistret for Sánchez, og slett ikke for arbeidsministeren, har han i denne saken offentlig erklært sin fulle støtte til venstreregjeringen.

Det er naturligvis ikke alle som er enige – langt ifra. Mange spanjoler ser med uro på utviklingen, ettersom Spania har tatt imot langt flere innvandrere enn noe annet EU-land siden årtusenskiftet. Faktisk er én av fem personer som bor i Spania, født i utlandet, mens tallet for 25 år siden bare var én av tyve. Motstandere av den nye reformen frykter at den vil oppmuntre enda flere innvandrere til å søke seg til Spania, samtidig som den ytterligere vil øke presset på helsevesenet og forsterke den allerede store boligmangelen.

Befolkningen og politikerne er splittet. Og splittelsen kan snart spre seg til resten av EU, ettersom Europa som helhet ligger an til å miste mellom én og to millioner innbyggere i yrkesaktiv alder årlig i årene som kommer. Eurostat anslår at befolkningen i europeiske land vil synke med 5 % innen 2050. Dette skaper et enormt gap i arbeidsmarkedet. Hvem skal fylle det?

I Spania blir disse jobbene i økende grad besatt av personer fra utlandet. Dette er tydeligere enn noen gang. Likevel skjer det samtidig som millioner står uten arbeid. Det er her jeg mister tråden.

Finnes det virkelig ingen kvalifiserte kandidater blant de mange uten arbeid til å dekke behovet i arbeidsmarkedet? Vi har et arbeidsdepartement og to store og mektige fagforeninger som kjemper innbitt for å heve minstelønnen og forkorte arbeidsuken. Vel og bra, men dette bidrar verken til å redusere arbeidsledigheten eller til å fylle ledige stillinger. Slikt krever helt andre virkemidler: aktiveringstiltak og videreutdanning – to begreper som virker fullstendig glemte.

Ingen kan overbevise meg om at det blant dagens 2,5 millioner arbeidsledige ikke finnes en halv million mennesker som kan aktiveres, omskoleres og settes i stand til å ta de ledige jobbene innen landbruk, tjenesteyting, bygg og anlegg samt eldreomsorg – jobber som i dag fylles av innvandrere.

Den nåværende debatten er helt på villspor. Fokuset bør ligge på å få de mange arbeidsledige tilbake i arbeid – slik Spania opplevde på 2000-tallet. I årene før finanskrisen falt arbeidsledigheten til under 7 %, og begrepet «full sysselsetting» ble igjen en del av samfunnsdebatten. Det er dit vi må tilbake. Tilbake til det å «komme seg i arbeid» – men dessverre eksisterer ikke den debatten i det spanske samfunnet lenger.