Er vi klare til å kjempe for vannet vårt?

Vann har blitt et av sommerens store samtaleemner – og bekymringer. Alle vet at vi mangler vann. Alle vet at noe må gjøres. Men det er langt ifra alle som vet hvem som må gjøre hva og hvorfor.

Årets avling har vært begredelig, det er ikke lenger vann i dusjene på mange strender, og tusenvis av boliger har ikke vann på natten. Vannrestriksjonene sprer seg, rammer fler og fler og blir hardere og hardere, spesielt hvis det ikke faller regn i de kommende månedene.

Avsaltningsanlegg fremheves som den store løsningen på tidens vannmangel. Det er det sikkert også, men det er lettere sagt enn gjort. Så, la oss gå litt i dybden på det store maskineriet.

Enorme anlegg

Det finnes to utbredte teknikker når ferskvann skal produseres gjennom avsalting av havvann. Den mest utbredte og best egnede til land i Middelhavsområdet heter omvendt osmose (Reverse Osmosis). Her presses saltvann med stor kraft gjennom en membran som bare tillater vannmolekyler å passere. Metoden krever kjempestore pumper, da vannet må tvinges gjennom membranen mot det osmotiske trykket. Siden energiforbruket beror på saliniteten, er denne metoden veldig energikrevende – spesielt når man avsalter vann fra Middelhavet som inneholder masse salt. De nyeste avsaltningsanleggene er riktignok delvis drevet av solenergi som reduserer driftsomkostningene.

Fellesansvar

Det er den enkelte kommunen som er ansvarlig for tilførselen av vann til byens husholdninger og alle offentlige anlegg. Dette skjer nesten alltid via et helt eller delvis kommunalt eid selskap. I Málaga heter det f.eks. Emasa. Fuengirola har Gestagua, i Marbella heter det Hidralia og i Nerja heter selskapet Aguas de Narixa. Hver kommune har sin administrasjon og tar sine beslutninger. Det er derfor det i løpet av sommeren har vært vidt forskjellige restriksjoner for byene på Solkysten.

Det er likevel ikke kommunenes ansvar å sikre vanntilførselen til kommunen. Det er Junta de Andalucía i Sevilla som skal sikre infrastrukturen og logistikken, slik at vannet kommer frem til Andalucías kommuner. Det er også derfor Junta de Andalucías ansvar å få bygget og finansiert avsaltningsanleggene, noe som tar tid og er en stor jobb – ikke minst økonomisk.

Ømme punkter

Et moderne avsaltningsanlegg koster godt over 100 millioner euro – pluss vedlikehold og driftskostnader, og det er her skoen klemmer. Enhver spansk regionalmyndighet kan be regjeringen i Madrid om hjelp hvis oppgaven er spesielt viktig og de ikke føler at de selv greier å løse den. Her har Junta de Andalucía og presidenten Juanma Moreno ikke vært for stolte til å be om hjelp. Juntaen har snakket med Madrid, og hjelpen kommer – på et eller annet tidspunkt. I Madrid klemmer nemlig også skoene.

Alle vet likevel at vi ikke lenger har råd til å vente. Det må investeres i nye, store og moderne avsaltningsanlegg. Nok så oppsiktsvekkende har Spania allerede 700 (!) anlegg jevnt fordelt over hele landet, men dessverre er nesten alle avleggs og for små, og de kan samlet bare forsyne rundt åtte millioner innbyggere. Spania har i dag 48 millioner innbyggere pluss masse turister samt et jordbruk og en industri som også desperat trenger vann. Så det er lang vei igjen – også for miljøet. Flere eksperter – ikke bare miljøaktivister – uttrykker nemlig bekymringer for de store saltmengdene som helles tilbake i havet fra avsaltningsanleggene. Det skader havfloraen og kan skade dyrelivet. Enda et ømt punkt.

Tid for omstilling

Alle er enige om at alt unektelig ville være enklere hvis det bare kunne regne litt mer. Men (nesten) alle er også enige om at det ikke lenger nytter å bare krysse fingrene og vente. De kommende månedene blir skjebnesvangre for fremtiden. Grunnpilarene for fremtidens avsaltningsanlegg må støpes, og ressursene må brukes med omhu. Samtidig må vi selv vise evne til omstilling. I de kommende månedene kan det bli lyn-dusjer, tid på døgnet uten vann i kranene og oppbevaringslagre som omdannes til private reservebrønner for regn- og kildevann.

Vi trenger masse regn og nye avsaltningsanlegg – nå.