Heia Mina!

Er det én ting vi nordmenn er flinke til, så er det å heie på idrett. Vi elsker blant annet det norske kvinnelandslaget i håndball når de vinner og ja, vi elsker alt annet som er norsk og som vinner. ”Vi” har vært gode i kvinnehåndball lenge. Jentenes håndball og seirer startet allerede med bronse i VM 1986 med Trine Haltvik, og hvor fighten med Danmark og danske Anja Andersen startet og fortsatte langt inn i 90-årene om å bli best i verden. Kanskje det har bidratt til et ekstra puff inn i verdenseliten i andre idrettsgrener? Jeg bare nevner kvinner og langrenn. Men Bjørgen og Co har fortsatt noen år å ta igjen når man tenker at jentene i håndball er fortsatt på toppen etter 30 år. De vant jo, som alle vet, fjorårets verdensmesterskap. Derfor er det straks veldig interessant når vi hører om en norsk jente som spiller i Spanias eliteserie, og det i selveste Malaga, vår nærmeste by .

Mina kom ned hit for å spille håndball. Bare 20 år gammel kommer hun ned hit med mamma for å prøvespille. Hun spilte nemlig på sitt lokallag i Sola, som var det beste laget i Stavangerområdet. En spansk spiller på laget sa at hun burde ta seg ett år i Spania for å spille der. Mina tenkte litt på det først og rådførte seg med sine foreldre. Hun har hatt mamma som trener i mange år, og spilt siden hun var seks, så det var en naturlig prosess at hele familien deltok i denne avgjørelsen.

Med tanke på at de akkurat hadde kjøpt seg en sommerleilighet i nærheten, så var det ikke en urealistisk tanke. – Man burde bare ta den sjansen, tenkte hun. Så hun tok kontakt med trenere for å høre om de trengte spillere. Flere var interesserte, og da fikk hun invitasjon, reiste hun og mamma ned. Mina ble akseptert hos Rlinica Rincon, Malaga Costa del Sol.

Mamma var med det første halve året for å få tilrettelagt at alt var på plass. Blant annet måtte kommunikasjon mellom Mijas Costa og Malaga by gå smidig. Så Mina måtte lære seg å kjøre i trafikken inn til Malaga, som er helt annerledes enn hjemme i Stavanger. Ikke kunne hun spansk heller, men med godvilje, gestikulering, kursing og observasjon, kom hun seg godt igjennom første året. Hun stod i begynnelsen bakerst i køen først for å se hva de andre gjorde. Spanjolenes åpenhet hjalp. Men det tok litt lengre tid å få lært seg det taktisk språket og detaljene rundt det. Men nå er hun flytende i språket etter litt kursing og mye snakking sammen med jentene.

På sitt andre år, får klubben opprykk. Da satser Mina skikkelig og legger studiene på hylla. Vanlig hverdag blir nå trening to ganger om dagen, tre timer hver gang. Så har de fysisk trening, taktisk trening, møter og kamp på lørdager. Blir det tap, er det trening igjen på søndag. Det er mye trening det!

Men Mina stortrives. Er det cuper ellers i Spania, reiser de alltid rundt med en buss. Der hiver de inn madrasser som de legger rundt hvor det er plass og kan sove og hvile om de er på vei opp nord eller vest. Så er det siesta på hotellet, trening, kamp og hjem igjen på søndag. Hele helgen er da gått.

Å spille er en heldagsjobb. Men så spiller de også på elitenivå som heter

División de honor.

Når man er på et så høyt nivå så får de betalt. – Det går rundt, men man blir ikke rik av det. Men den samme lønnen hadde ikke gått greit i Norge. Det hadde rett og slett ikke gått, sier hun.

Når Mina er hjemme i blant, ja for hun savner Norge, så får hun prissjokk hver gang. Heldigvis er foreldrene nede på besøk ca en gang i måneden for å følge med på kampene, så det er kjekt, og hun trenger ikke å bekymre seg så mye for de høye matprisene hjemme.

Jeg spør om de er strenge her i Spania, men Mina avkrefter at det er strengt hierarki i idretten. – Treneren tar seg gjerne en øl sammen med oss etter en seier. Det hadde ikke skjedd hjemme. Der er det mer avstand mellom trener og spiller, sier hun. Hun spilte i 2. divisjon på Sola.

Jeg fortsetter å spørre siden jeg ikke vet så mye om håndball i Spania. Hvordan sammenligner man nivåene i Spania og Norge? – De beste lagene her holder høyt nivå, men de ville nok ikke slått Larvik, sier hun. Så med tanke på at Spania er et stort land, holder Larvik et høyt nivå.

Foruten å trene på laget, trener hun mye for seg selv. I fjor tok hun Personlig Trener utdanning og eksamener med AFPT, så nå har hun egne kunder og gjør det når hun ikke er sammen med venninnene sine. Hele laget er blitt en familie, og et par av de bor ganske nærme der hun bor i Mijas Costa. De gjør mye kjekt sammen. (Kjekt er noe man sier mye i Stavanger J).

Planen om å bli ett år, er nå blitt til tre fordi de rykket opp i divisjonen. Så nå tenker hun ett år av gangen. Men hun er ganske sikker på at hun skal hjem og studere etter dette året. Hun har endret ønske om studieretning og vil ta fysioterapistudiet i stedet for ingeniør som hun begynte på. PA utdannelsen inspirerte mye, og en fysioterapiutdannelse vil knytte alt det hun gjør sammen. Jeg spør om hun har tenkt å ta studiet i Spania, men hun har lyst til å reise tilbake til Norge. Det eneste er at hun gruer seg litt for regnet. På grunn av det fuktige været, ble hun ofte syk og solen her er hun blitt veldig glad i. Jeg husker en gammel norsk reklame for turismen i Danmark som het  – Det er deilig å være norsk i Danmark, så med den bekrefter Mina at det er deilig å være norsk i Spania. Hun er mye ute og nyter solen. Det er varmt vær og ”kjekke folk”. – Folk hilser og sier hei, hallo, hallo god morgen. Det er veldig koselig. Og jeg soler meg så mye jeg kan. Jeg er nok den bruneste av de alle på laget, smiler hun. Jentene kaller henne for La rubia hele tiden. (Betyr den blonde) Alle er like begeistret for henne, så det blir nok litt vemodig å dra fra dette en dag. Men Spania er nok lett å besøke da foreldre kjøpte leiligheten i 2011, og som de sikkert vil beholde for fremtiden.

Jeg spør tilslutt om hun har noen tips å gi til andre som bærer på en liknende drøm.

– Lær deg spansk og pass på at leiligheten ikke bare er for sommeren. Det kan bli kaldt på vinteren. Uansett, bare gjør det!, er hennes oppfordring.

Det finnes håndball-lag på alle nivåer, også for barn. Om det er noen som savner håndballen så er det bare å finne lagene i denne linken http://rfebm.net/index.asp

Det finnes klubber for både barn og unge i Fuengirola og i områdene rundt.

Mina må haste seg videre for de skal forberede seg til sin neste viktige cup, Copa de la Reina. Det er første gang at Malaga har nådd så langt, så klubben har lagt ned masse arbeid i markedsføring på radio og annonser på denne cupen.

Når du leser denne artikkelen, så er cupen over og laget vant! Går du inn på http://rfebm.net/index.asp, så finner du de neste kampene. De spiller annenhver helg hjemmekamper i Malaga, så om du savner litt hyling, fløyting og lyden av føtter og gummi på gulv i hurtig tempo, ja – så er det bare å ta bena fatt inn mot storstaden å beskue Mina i en av hennes hjemmekamper. Kanskje nettopp du vil heie frem Norges neste Trine Haltvik eller Heidi Løke som Norges ener på håndballbanen? Jeg er sikker på at Mina er sterk nok til å klare dette selv, men det er jo alltid hyggelig å ha en heia-gjeng på siden. Heia Mina!