På den andre siden: Er Pellegrini den beste?

Det er alltid José Mourinho, Pep Guardiola og Carlo Ancelotti som stikker av med overskriftene. Ingen av de tre trenger knapt å åpne munnen eller røre en finger, og den internasjonale pressen står klar. De er de tre storetrenerne i dagens fotballverden, og det er disse som de store klubbene gjerne vil ha fatt i. 

Selvsagt kan de sakene sine. Det gjelder også ovenfor pressen! Skulle de tre i en periode ikke gjøre så mye vesen av seg, gis spalteplassen i stedet til Jurgen Klopp, Rafa Benítez, Antonio Conte, Allegri og Mauricio Pochettino. Sammen med Mourinho, Guardiola og Ancelotti er det alltid dem – og bare dem – som er med i spillet når de store klubbene i europeisk fotball ønsker nye krefter på trenerbenken. Det er det absolutt ikke noe galt med, for de er alle store trenere. I tillegg er de trenere som på hver sin måte har en stor tiltrekningskraft, og som ofte kommer klubbene til gode i PR- og sponsorsammenheng. 

Jeg lurer bare på hvorfor de største europeiske klubbene på sin ønskeliste glemmer én trener: Manuel Pellegrini. Han er ikke den største – men kanskje den beste av dem alle. 

I motsetning til de andre, er Pellegrini fotballtrener – og bare fotballtrener. Han er hverken showman eller dramaqueen. Han er heller ikke en omvandrende reklamesøyle. Og han er absolutt ikke typen som gjør det store ut av seg selv når han snakker med pressen. Han kommer som han er: som fotballtrener – i treningsdrakt og med et hår som ser ut som det gjør. Samtidig snakker han bare fotball på pressemøtene. Han kommenterer ikke rykter, teorier, andres kommentarer og sier aldri noe som kan skape splid – hverken internt eller eksternt. Kanskje er det derfor mange kaller ham kjedelig. Men egentlig er han jo bare klok. I dagens verden er altfor mange lag preget av splid, og spillerne fokusert på mye annet enn fotballen. Men det skjer aldri på Pellegrinis lag – aldri. Her har man gitt ham kallenavnet ”ingeniøren”. 

Det var det fremragende ingeniørarbeidet som midt på 2000-tallet fikk det ubetydelige Villarreal i semifinalen i Champions League. Naturligvis hadde Villarreal et sterkt lag den gangen, men bare det å kvalifisere seg til den turneringen var en triumf i seg selv. Det sikret Pellegrini flere ganger i årene han jobbet i den lille øst-spanske byen med knapt 52 000 innbyggere. 

De gode taktene fortsatte i Málaga. Selv om klubben den gang hadde en sjeik og en sportslig ledelse som kunne få noen gode spillere til klubben, var det – objektivt sett – på papiret ikke et lag med Champions League-potensiale. Laget var samtidig preget av uro grunnet manglende lønnsbetalinger og en utilregnelig president. Men det stoppet ikke Pellegrini, som rolig førte Málaga C.F. frem til kvartfinalene. Utrolig, men sant. Alle lokale tilhengere savner i dag disse tidene. 

Neste stopp på CV-en heter Manchester City. Ny by, nytt land og nye triumfer. På tre sesonger sikret Pellegrini seg et mesterskap, en pokalseier og en semifinaleplass i Champions League. Den gang hadde City ikke for vane å vinne noe av betydning. Laget hadde forsterket seg, men det var slett ikke som i dag, hvor kjøpesterke eiere sikrer treneren de spillerne han peker på. 

Hva som deretter trakk Pellegrini til Kina er uvisst. Resultatene står derimot helt klare.

Hebei China Fortune var et opprykkslag i den beste kinesiske rekken. Allikevel sikret Pellegrini klubben en syvende- og en fjerdeplass i de to sesongene han var i klubben. Det hører man ikke noe om i Europa.

Generelt hører man ikke så mye om chileneren, som uten den store tumulten sist sesong skrev kontrakt med Betis fra Sevilla. Betis er best kjent for sin fantastiske tilhengerskare. Rent sportslig sett er klubben den myke mellomtingen i spansk fotball. Laget har en veldig smal tropp med bare 15–16 spillere som kan gjøre noe. Men med Pellegrini i trenersetet flytter grensene seg. Etter bare en enkelt sesong har Betis skiftet spillestil, innstilling og status. Laget er i dag helt fremme i Europe League og tilsvarende fint med i kampen om neste års Champions League-plasser. Manuel Pellegrini må tildeles en veldig stor del av æren. Han har nå vært trener i fire forskjellige land – med kjempesuksess. 

Det er derfor en gåte for meg at ingen av de helt store klubbene i europeisk fotball kjøper ham. Kanskje han ikke tiltrekker den store oppmerksomheten, men han skaper resultater. Og det skjer uten å skape splid og uten å tømme klubbkassen på spillerkjøp som mange av de andre store trenere ellers har for vane. Den dyreste løsningen trenger absolutt ikke være den beste. Det er Manuel Pellegrini et ypperlig eksempel på.