Velkommen til Det Norske Magasinets mars-utgave 2021!

For mange år siden var jeg vitne til et kalveslipp på Kvaløya utenfor Tromsø. Som ung byjente var dette en ganske dramatisk opplevelse – en ustyrtelig glede og vill panikk på en gang. Så snart låvedøren ble åpnet, stormet kalvene ned låvebroen mot et dagslys og en verden de aldri hadde sett før. De som var bakerst stanget mot de sto foran dem, de i midten ble klemt sammen, de forreste sjanglet halvblinde ut på jordet, og de mest kalvbeinte hadde ikke en sjanse mot strømmen. Etter en lang og mørk nordnorsk vinter var det første gangen denne ungdommen var ute i frisk luft. Ikke noe rart i at de gikk amok!  

I disse dager slippes Andalucía ut av nok et kommunalt lockdown. Selv om vi ikke vœrt innelukket på låven eller i våre hjem denne gangen, har folk følt seg innestengt. Man har ikke kunnet krysse bygrenser eller gå på tapasbaren som er en vital del av livet her i syd. Folk har ikke kunnet kompensere for klaustrofobien med shoppingterapi, heller. Bare livsviktige bedrifter har kunne holde åpent, så ingen kles- og sko- eller makeupshopping i uker i strekk. Man kan bare innbille seg hvor tøft det har vœrt for den shoppeglade befolkningen. Når livet gjenåpnes, blir mennesker neste like elleville som kalvene på Kvaløya. Det er ikke bare utålmodighet, men ilterhet i folks blikk. De greier ikke å vente et sekund lenger. Folket vil ut, og dele fornøyelsen med så mange som mulig. De som ikke allerede fikset falske reisetillatelser under lockdown, kaster seg i bilen og kjører av gårde -ikke fordi de trenger det, men fordi de kan. 

Vi mennesker er nå en gang sånn. Når døren åpnes etter at vi har vœrt stengt inne ‘på låven’, vil vi storme ut i verden så fort som mulig og gjøre alt det vi ikke har kunnet gjøre. Pengene som vi har, eller ikke har, brenner i lommen og vi vil ile ut og shoppe, feste, spise og reise – nå! Det samme skjer etter enhver lockdown verden over. Pandemi eller ei, menneskeheten tiltrekkes magnetisk av hverandre og rotter seg sammen så snart de kan på skisteder, strender og shoppingsentre. Jeg vil bønnfalle dem: «Vent! Hold dere i ro litt lenger. Hvis alle strømmer ut samtidig, må vi snart inn ‘på låven’ igjen.» Men ingen lytter. 

Naturen eksploderer også med nytt liv i disse dager. Her i Andalucía skyter bladene ut så man formelig hører det og jorder blir elektrisk grønne over natten. Luften vibrerer, og fuglene greier ikke å tie stille. Og akkurat som jeg ønsker å si til menneskene rundt meg, så vil jeg også si til naturen «Vær så snill og vent! Ikke så fort. Hold litt igjen så vi kan nyte våren før den plutselig er over.» Men tror du naturen hører på meg???

Karethe