På den annen side... Covid-19: Hvor mange har mistet livet?

Hele landet holdt nylig også ett minutts kollektiv stilhet til ære for de 30.000 spanjolene som har mistet livet p.g.a. det fryktede viruset. Jeg er med ved begge begivenhetene, selvfølgelig. Men under stillheten for de falne og den noe mer oppmuntrende daglige klappsalven, tenker jeg mer og mer på alle ”de andre”, som ikke lengre har et liv. ”De andre” er ikke døde, for de har fremdeles puls – men det er etter hvert også det eneste de har igjen. Vi snakker om innbyggerne som under Coronakrisen har mistet alt hva de har og eier. Det er hundretusenvis av mennesker (hvis ikke snart en million) som aldri vil få all verdens spalteplass i spanske medier. Bare i Málaga by, har Røde Kors siden Coronakrisens brøt ut måtte assistere over 25.000 mennesker som efter tre måneder uten lønn ikke lengre har midler til å ta vare på seg selv. På samme vis er køene ved byenes comedores sociales over hele landet blitt tre til fire ganger lengre enn normalt. Det er her man får enten et måltid mat eller en pose med dagligvarer utlevert.

Man tar pinlig feil hvis man tror at det er samfunnets snyltere som står i denne køen, for man skal være kjempesulten for å stille seg opp i en timelang kø i håp om å få med seg hjem en pose med ris, pasta, melk, tomatsaus og bønner. I tillegg er det sjelden poser nok til alle. Det kan være vanskelig for en skandinav å forstå situasjonens alvor, når vi nesten daglig hører om EU-statenes hjelpepakker og om de svimlende summer den europeiske sentralbank sender ut i systemet. Men forskjellen mellom nord og syd i dagens Europa er gigantisk. I Danmark har man hjelpepakker – i Spania heter det det samme, men i praksis er det lånepakker. Og det er vel å merke et lån som bankene administrerer på statens vegne. Hvem får så disse lånene? Det gjør de som har forutsetningene for å tilbakebetale det – altså i første omgang innbyggere med fast eiendom eller en fast inntekt i husstanden. Nettopp her faller mange fra, også fra det nederste laget av den spanske middelklassen. Faktum er nemlig at det spanske arbeidsmarkedet har vært ustabilt og fylt med kortvarige, dårligt betalte jobber siden finanskrisen. Derfor sitter mange i dag uten oppsparte midler og med en økonomi som ikke beretter dem til et lån.

Det er her vi har de usynlige ofrene for Coronaviruset – helt uforskyldt. Det er her vi står ansikt til ansikt med en glemt befolkningsgruppe som ikke lenger har et anstendig liv, men står med de dystreste av de dystreste fremtidsperspektiver.

Jeg er fullstendig sikker på at de 30.000 dødsfallene vi har vært vitner til under Coronakrisen kunne ha vært både fordoblet, tredoblet og firedoblet, hvis ikke regjeringen hadde erklært unntakstilstand og tvunget oss innendørs da bølgen med det livstruende viruset skylte over landet. Like så sikker er jeg dessverre på at de livene vi reddet har gått tapt på andre steder. Fattigdom og sosiale problemer koster også liv. Ta ikke feil av det! 

I kveld klokken 20.00 klapper vi nok en gang for det tapre sykehuspersonale. Jeg klapper trofast med dem – men min tanker går til alle ”de andre”.