I flere år har det vært et brennhett tema – men nå er det i ferd med å kjøles ned. Det blir nesten ingen tyrefekting i Málaga-provinsen i år. Det skyldes ikke et forbud, men derimot at de fleste av kystens tyrefekter-arenaer har valgt å vri om nøkkelen og stenge.
Det diskuteres på gaten, i pressen, i det katalanske parlamentet, og sågar i de forskjellige rettsinstansene. Men debatten, om hvorvidt tyrefekting er dyreplageri eller ikke, om det skal forbys eller endres slik at ikke oksen blør i hjel og drepes, er i ferd med å stoppe opp. Folket har nemlig talt sitt klare språk: kun veldig få finner det i dag verdt å bruke tid og penger på å overvære denne gamle kulturtradisjonen.
Det var en gang
For bare ti år siden var det livlig aktivitet i nesten alle Costa del Sols tyrefekterarenaer. Det var rift om billettene når de kjente tyrefekterne kom til byen, og ingen hevet øyenbrynene om et spansk ektepar på en tilfeldig søndag hoppet i fin-klærne for å se en kamp i den lokale arenaen. Tilsvarende ble de mange kampene annonsert på engelsk, for ofte var halvparten av publikummet utlendinger. Det er kun ti år siden tyrefekting var et pluss for turismen, og samtidig en god forretning for leietakerne av tyrefekterarenaene, okseoppdretterne, tv-selskapene, og alle andre som var involvert. Men slik er det ikke lenger. Hverken på Costa del Sol eller i det øvrige Spania.
De forlatte arenaene
José Ramon lengter tilbake til den tiden hvor tyrefekterarenaen i Marbella var fylt til bristepunktet, og hvor de dyreste plassene var besatt av prominente personligheter. Gjennom fire ti-år har den spanske impresarioen stått i spissen for flere arenaer i Spania, men nå har han valgt å trekke seg fra leieavtalen i Marbella, som ellers var en av Málaga-provinsens to høyborger.
”Økonomien henger ikke lenger sammen, og kommunen har fjernet de tilskuddene vi har fått i de siste par årene for å holde arenaen i gang,” forklarer José Ramon til Det Norske Magasinet.
Samme skjebne led arenaen i Puerto Banús, som ikke har hatt en tyr i ringen, eller noen annen form for aktivitet, siden 2009. Arenaen er lagt ut for salg, men på grunn av at den er i dårlig stand er den vanskelig å selge, og i dag ubrukelig til andre aktiviteter. Det samme er tilfellet i Benalmádena Pueblo, hvor en konflikt mellom kommunen og leietakeren om hvem som skulle betale for en renovasjon av tribunene, har havnet i retten. Dermed står arenaen tom for fjerde år på rad. Hadde leietakerens kamper vært en stor publikums-suksess, hadde han nok selv hurtig fått utført renovasjonen, men sannheten er at besøkstallet til arenaens siste kamper var helt nede på et par hundre tilskuere. En tilsvarende situasjon holder på å oppstå i Estepona.
Situasjonen er heller ikke mye bedre i Torremolinos og Fuengirola, hvor henholdsvis kommunen og private har investert store summer i å få arenaene renovert og utvidet. Men investeringene har skjedd på det verst tenkelige tidspunktet, for på begge steder kunne man i hele 2016 kun trekke tilskuere til én kamp, som fant sted under den årlige by-festen.
Selv i Málaga ligger det dårlig an. Byens ”Plaza de Toros” ligger ellers i en hederlig kategori rett under de mest attraktive spanske arenaene, men i løpet av de siste fem årene har fylkesrådet nå hatt tre forskjellige leietakere av deres arena. Den ene gikk konkurs.
Under fjorårets feria i august, hvor flere av landets mest berømte navn i tro stil prydet programmet med kamper hele uken, fikk man kun solgt litt over halvparten av de billettene det var budsjettert for. I løpet av påskeuken i år var det kun én stakkarslig kamp, og man fikk knapt solgt en tredjedel av de 4.500 plassene. Til sammenligning skulle man for ti år siden tidlig opp for å få en god plass i køen når billettsalget startet for påskeukens og feria-ukens kamper. Den gangen var det også tyrefekting i byen hver andre eller tredje helg i hele sommerhalvåret.
Det var den gangen det. Det samme sier man i det øvrige Spania, hvor man i tidligere tradisjonsrike tyrefekterbyer som Bilbao, Valladolid og Salamanca, i en periode sto helt uten leietakere til byens tyrefekterarena. Men noen steder har de klart å ta saken i egne hender for å blåse nytt liv i de gamle arenaene.
Mer fest uten blod
I blant annet La Coruña, Vistalegra (Madrid) og Madrid-forstaden Alcalá de Henares, sto de gamle byggverkene og samlet støv, inntil man via private og offentlige investeringer fikk dem pusset opp, og – meget viktig – fikk montert et moderne rulletak. Så kan arenaene selvsagt benyttes hele året, uavhengig av været, og tiltrekke nye aktiviteter som konserter, messer, moteshow, bryllup og sportsbegivenheter som basketball- og tenniskamper. I ny og ne blir det også rom for litt tyrefekting.
”Jeg hverken tror eller håper at kulturen vil forsvinne, men det er innlysende at ingen arenaer eller leietakere kan overleve kun på tyrefekting. Bruken av arenaene skal gjøres multi-kulturell, fullstendig som om det var et kongress-senter eller kulturhus,” mener José Ramon, som også leier tyrefekterarenaen i Fuengirola. I løpet av et halvt liv har han levd av og med tyrefektingen, og jubler selvsagt ikke over den dalende publikumsinteressen.
”Men det gjør mer vondt å se arenaene stå tomme, for ofte er det flotte byggverk med en lang historie,” avslutter José Ramon, som allerede er i dialog med Fuengirola kommune om et nytt prosjekt for byens tyrefekterarena.
Den gamle impresarioen er ikke redd for å ta tyren ved hornene.
Han vet at noe må skje – ellers er det Game Over.
I seng med oksene
Det er med glade miner og ekte smil man hilses velkommen til landstedet
El Añadio i det naturskjønne Sierra Morena, i den nordøstlige delen av
Jaén-provinsen.
De siste årene har ellers langt ifra vært en dans på roser for familien, som gjennom fem generasjoner har dedikert seg til oppdrett av okser til tyrefekting. Flere okseoppdrettere har enten redusert kapasiteten eller helt droppet sitt yrke, mens andre har klart å omstille seg. Det siste er tilfellet her.
”Vi har bygd om og innredet en stor del av gården vår til hotell. Det har gitt oss åtte fine rom, som leies ut til både spanjoler og utlendinger som liker å feriere i naturlige omgivelser”, forteller María Jesús Gualda Bueno, som i hele sitt liv har vært tett på oksene.
”Våre innlosjerte gjester kan fritt komme tett på oksene og vårt oppdrett. Mange blir overrasket over hvor godt de har det innen oksene sendes i arenaen,” forteller den erfarne okse-oppdretteren.
På El Añadio har man konstant ca. 300 okser i oppdrett. Hvert år selges mellom 30 og 40 okser i fire-fem års alderen til kamper.
”Vårt salg har heldigvis ikke sunket så mye de senere årene, men det skyldes at vårt oppdrett er kjent for å være bra. Men vi er, som alle andre oppdrettere i dag, avhengige av annen inntekt. Den får vi ved hjelp av vårt jordbruk, som vi tidligere ikke utnyttet, og våre hotellrom”, avslutter María Jesús.
Hennes klientell bestiller typisk en langhelg eller en liten ukes tid for både å slappe av og være aktive i naturen. Derfor tilbys en lang rekke aktiviteter i naturen, enten i bil, til fots eller på hesteryggen.
Stedet kan ses på www.elanadio.es
