Da jeg tar steget innenfor blir jeg vist gjennom leiligheten og ut til terrassen. Olavs kone, María Isabel, bringer oss en kopp kaffe, og jeg forbereder meg på at lytte til hva denne nordmannen har å fortelle. Olav er 72 år og har vært en driftig forretningsmann – i alt har han vært med på å bygge 250 boliger på Costa del Sol samt den norske paviljongen på EXPO 92 i Sevilla. Og så er han en av de få nordmenn som har byttet sitt norske statsborgerskap ut med et spansk.
Vi begynner med begynnelsen. Olav flyttet til Spania i 1970 fordi hans far, som bodde i Torre del Mar, var blitt syk. Hvert år måtte han søke arbeids- og oppholdstillatelse på ny – et faktum som Olav aksepterte, siden dette var den spanske prosedyren. Det vender vi tilbake til.
Før Olav kom til Spania, hadde han sammen med sin søster og svoger lært seg båtbygging i Danmark. Det håndverket fortsatte Olav å utøve sammen med søsteren og svogeren, som også oppholdt seg et par år i Spania. En av deres båter, en outboarder, hadde faktisk før de kjøpte formene allerede vunnet Jylland rundt.
”Det tok lang tid og det var en utfordring å bygge disse båtene. Jeg husker bl.a. at vi skulle ha noen deler til seilbåten FLIPPER kjøpt inn fra Australia. Det lykkes, selv om man desidert ikke var begeistret for import under Francos styre.”
Totalt fikk de bygget seks båter, som de solgte i Barcelona. Olav husker tydelig en tur til Barcelona, hvor han slepte fire båter etter sin Renault 12 samt én på taket.
”Plutselig etter Granada fløy båten av biltaket. Jeg orienterte meg, og så at båten var havnet inne på et jorde, og så kunne jeg ikke gjøre så mye annet enn bare å kjøre videre – en båt lettere. På tilbakeveien var båten forsvunnet fra jordet, og jeg forhørte meg hos bonden, som kunne fortelle meg at den lokale mekanikeren hadde tatt den med på verkstedet. Så kunne jeg kjøre ned dit og hente båten min igjen,” forteller Olav, som morer seg over å gjenfortelle denne pussige historien.
Og nå til statsborgerskapet
En sveitsisk venn av Olav, som også bodde i Spania og måtte søke om arbeids- og oppholdstillatelse hvert år, fikk seg litt av overraskelse, da han plutselig ikke kunne få den fornyet etter det tiende året.
”Myndighetene mente vel at 10 år var tilstrekkelig for ham å være her,” tilføyer Olav, som da innså at nå var det på tide å gjøre noe.
”Det er mange ting jeg ikke vet hvordan man skal gjøre, men fordi jeg har vært konsulent i mange år, vet jeg alltid hvem jeg skal spørre om råd”, forteller han. En søknad om statsborgerskap ble sendt avsted, og seks måneder senere ble Olav innkalt til å sverge troskap til Kongen og Spania. Etter ytterligere tre måneder fikk han sitt spanske statsborgerskap. Det var ganske smertefritt – og relativt vederlagsfritt, fordi Olav gikk direkte til dommeren ved domstolen i Vélez-Málaga.
”Hele prosessen kostet meg rundt 25.000 pesetas, en advokat ville ta 50.000 pesetas, og så var jeg nødt til å ta min mors pikenavn, da man jo skal ha to etternavn i Spania”, ler Olav.
Senere havnet han igjen i «navnevanskeligheter», da han og konen María Isabel ville døpe deres sønn i farens navn, som det er tradisjon for i Spania. Presten kjente ikke til det norske navnet Olav, og han avslo deres anmodning. Paret gikk dog grundig til verks, og fant ut at det i den katolske kirke fantes en helgen nettopp ved navnet Olav (en norsk konge, som ble erklært helgen etter sin død, red.) og med denne hjemmelen gikk de igjen til presten, som visst lærte noe nytt denne dagen, og gav dem lov til å døpe deres sønn dette – for den spanske presten – så eksotiske navnet.
Eiendomsforvalter i flere generasjoner
I fjor feiret urbanisasjonen ’Elviria del Sol’ i Elviria 30 års jubileum. Det var entreprenørselskapet Ing. Thor Furuholmen A/S som spurte Olav i tidenes morgen om han kunne sjekke noen tilbud Furuholmen hadde mottatt fra Costa del Sol. Etter at de hadde funnet en passe stor tomt i Marbella sa Olav seg villig til å være med på prosjektet og delta i konstruksjonen av et boligområde.
Når en bygning var ferdig konstruert, gikk de i gang med den neste. Det ble til 185 leiligheter, som Olav og familien senere overtok forvaltningen av.
”Det var noe stort rot, da jeg overtok bilagene for Elviria del Sol, for vi måtte legge hele regnskapet om. Det var nemlig blitt ført norsk regnskap, og det kan man jo ikke i Spania. Det er typisk for utlendinger. De kommer her til Spania og insisterer på å gjøre tingene på deres egen måte. Vet de ikke at de er i et annet land med andre lover og regler?”
Olav har formelt den tittelen som heter eiendomsforvalter (administrador de fincas, red.). Utdannelsen har han tatt i Madrid.
Da Olav ville gå av med pensjon for seks år siden, måtte han vente på at datteren Eva fikk gjort ferdig den samme utdannelsen, og i dag er det Eva som står for den daglige driften av anlegget. Hans andre datter, Sandra, står for administrasjonen av utleie av leilighetene for eierne. Sønnen er opptatt med jobb i Norge.
”Men jeg mottar fremdeles firmaets emails her på min hjemmecomputer. Det er jo ikke alt mine døtre vet eller kan svare på enda”, smiler Olav. Akk ja, det sies jo at når en gammel sirkushest kan lukte sagflis, våkner den og vil tilbake i manesjen.
Av Louise Mercedes Frank
