Siste skudd i børsen

De spanske rettsinstanser kjører på høygir og ofte er det fylt godt opp på de smale anklagebenkene. Men på benken i de store sakene mot den tidligere Bankia-ledelsen er det blitt én person mindre. Den tidligere bankdirektøren Miguel Blesa har nemlig valgt å legge sin skjebne i helt andre hender.

Han skulle på jakt, men i stedet for å skyte etter vilt, skjøt han seg selv. Miguel Blesa ble 70 år. Den tidligere direktøren for Spanias fjerde største bank, sparekassen Caja Madrid, som senere ble til Bankia, ble tidligere på året idømt syv års fengsel for misbruk av frynsegoder. Blesa og hans administrasjon sløste i en årrekke 14 millioner euro i saken som fikk tittelen ”Tarjeta Black”.
Men det har neppe kun vært utsikten til syv år bak lås og slå, som fikk Blesa til å ta livet av seg selv. Det var nok heller utsikten til en uendelig, uavbrutt gang mellom fengselet og rettslokalene, som fikk den tidligere bankdirektøren til å skyte seg i brystet med sitt jaktgevær. Han hadde nemlig flere andre saker mot seg for ulovlig aksjehandel, korrupsjon og embetsmannsmisbruk.

 

Miguel Blesas selvmord kan tolkes på flere måter. Men faktum er, at han ble innhentet av fortiden og aldri nådde å nyte godt av alle de pengene han – hederlig og uhederlig – hadde jobbet for i hele sitt liv. Forbrytelse har ikke betalt seg denne gang. Og hele ”Tarjeta Black”-saken er nok et klokkeklart eksempel på det spanske rettssystems holdningsendring. For tidligere sendte man ikke en pensjonist i buret for økonomisk kriminalitet. Slik er det ikke lenger.
Det kommer Miguel Blesas etterfølger, Rodrigo Rato, sannsynligvis til å merke, da han er dømt i samme sak. Fordi Rato var økonomiminister i Aznars regjeringstid og en av datidens frontfigurer i Partido Popular, har hele Bankia- og ”Tarjeta Black” saken fra starten av vært en gavepakke for opposisjonen. Spesielt for PSOE, som aldri har nølt med å trekke en klar parallell mellom de ”slemme” gutta fra den skandalerammede banken og det korrupsjonsrammede partiet. Det er i og for seg i orden, for det er en del av det politiske spillet. Men det er bare ris til egen rumpe, når det kommer frem at ens egen formann har vært en del av det skitne spillet.

Den gjenvalgte formannen for PSOE var nemlig medlem av den representantskapsgruppen som bl.a. hadde til oppgave å godkjenne alle sparekassens regnskaper og overordnede beslutninger.
Caja Madrid hadde som sparekasse en annen oppbygning enn bankene, som betydde at man under ledelsen hadde en større representantskapsgruppe på hundre mann, med representanter fra de politiske partiene, arbeidsmarkedets parter, kirken, høyere læreinstanser, osv. På denne måten sikret man seg at alle ble hørt og dermed fikk en bred lokal støtte bak sparekassens beslutninger. Dette var en av sparekassenes daværende grunnverdier, i motsetning til bankene, som var børsnoterte selskaper.
Viktigheten av Caja Madrids representantskapsgruppe er ikke til å misforstå, for ledelsens regnskap, budsjetter og handlingsplaner skulle godkjennes av både ledelsen og representantskapsgruppen. Som utdannet økonom og byrådsmedlem i Madrid fikk Pedro Sánchez i perioden fra 2004 til 2009 en av sitt partis plasser i denne representantskapsgruppen. Herfra hadde Pedro Sánchez en glimrende mulighet for å få innsikt i Caja Madrids regnskaper, strategi og forretningsmetoder. Og naturligvis rope høyt hvis han syntes at noe ikke stemte. Men Pedro Sánchez var tausheten selv og gav sin stemme til Miguel Blesa som direktør. Han stemte også for det fatale oppkjøpet av City National Bank of Florida i 2008, som sendte Caja Madrid ut i store problemer. Og de tre aksjeemisjonene i ’07, ’08 og ’09, hvor kundene i dag har rettens ord for at de ble ført bak lyset.
Pedro Sánchez har på ingen måte foretatt seg noe ulovlig, men hans troverdighet er på bunn. Han har i årevis holdt sin ”fritidsjobb” i Caja Madrid skjult for offentligheten, mens han månedlig mottok 1.350 euro i ”dietter” og et ”særlig gunstig” boliglån i sparekassen på 153.000 euro. Pedro Sánchez’ rolle som moralens vokter i parlamentet er på retur.

På retur er formannen for det spanske fotballforbund også. I tretti år har Ángel María Villar sittet tungt på makten i forbundet og det er ingen hemmelighet at han både er elsket og hatet. Derfor ble det både glede og tårer, da spansk politi i forrige måned anholdt både Villar, hans sønn og nærmeste samarbeidspartner. Anklagene om bestikkelse, maktmisbruk og svindel med regnskapene har en voldsom klang. I praksis går de ut på at formannen skulle ha mottatt ulovlige returprovisjoner i forbindelse med det spanske landslagets treningskamper i utlandet (mange land står i kø for å få det spanske landslaget til å stikke innom), overfakturering fra tre konsulentfirmaer som Villars sønn står bak, og så en klar forfordeling til de trenere, dommere, klubber og regionale forbund som ved de siste formannsvalgene stemte på Villar.
Etter en liten uke bak murene ble alle de tre anklagede løslatt mot kausjoner på mellom 150.000 og 300.000 euro. Det er naturligvis mange penger, men meget små beløp sett i forhold til andre kausjoner i lignende saker. Derfor skal det også sies, at det muligens ikke er så mye hold i saken som enkelte kanskje skulle ønske.

 

Saken har dog brakt massevis av debatt i det fotballglade Spania og har sågar fått de to tidligere landslagstrenerne, Vicente del Bosque og Javier Clemente, helt opp i det røde felt. De støtter begge fotball-formannen, men spesielt sistnevnte har med sine uttalelser vakt liv i korrupsjonsdebatten og han har ikke vært redd for å gå til angrep på journalistene.
”Fatter dere ikke at vi lever i en verden, hvor det utbetales provisjoner for utført arbeid? Når det selges reklamespots til deres programmer, utbetaler dere provisjon til deres selger. Og når fotballforbundet selger sine tjenester som landslagets vennskapskamper til utlandet, er det også her en selger eller et konsulentbyrå som mottar en provisjon for sitt arbeid. Og da forbundets inntekter de siste årene er blitt fordoblet, smitter det naturligvis over på provisjonsutbetalingene. Det er hverken ulovlige returprovisjoner eller overfakturering til familiemedlemmers konsulentvirksomheter,” var Javier Clementes kontante ord, da han ble bedt om en kommentar til saken på tv-stasjonen La Sexta. Men han stoppet ikke her.
”Villar er blitt anklaget for å favorisere sine støtter. Ja, hva ellers? Den ene hånden vasker den andre. Slik er det i hele verden. Får du en god historie av en kilde, dekker du også over din kilde, hvis han eller hun senere skulle havne i motvind,” var Clementes ord til den lamslåtte journalisten. Og det skal mye til for å lukke munnen på La Sextas journalister.
Sommeren har vært lang og het. Det samme er sakene og debatten om korrupsjon.

Da han tok plass i direktørstolen i ’96, var sparekassen Caja Madrid landets fjerde største bank. Fjorten år senere måtte det offentlige midler og en meget omdiskutert børsnotering til for å redde Caja Madrid, som ble til banken Bankia. Bankia ble reddet. Det samme kan ikke sies om Miguel Blesa, som skjøt seg selv på sin finca i Córdoba.

 

 

 

 

Mens sosialistpartiet snakker om moral og ”én politiker – én lønn” hadde Pedro Sánchez ingen problemer med å motta 1.350 euro ekstra i måneden som medlem av Caja Madrids representantskapsgruppe.

 

 

 

 

 

 

Selv statsminister Mariano Rajoy har vært en snartur innom retten denne sommeren. Rajoy står dog ikke anklaget for noe, men var innkalt som vitne i korrupsjonssaken ”Caso Gürtel”, som går på svindel med midlene i hans eget parti.

 

 

 

 

 

  

Han har levd og åndet for fotball i hele sitt liv. Først som spiller og de siste tretti årene som formann for det spanske fotballforbundet. Men nå er det slutt. Villar har blitt anklaget for korrupsjon i forbundet og har måttet trekke seg. Saken stiller store spørsmål til grensene for provisjonsutbetalinger og vennetjenester.

 

 

 

 

 

Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com