Montejaque, Líbar-dalen og Cueva de la Pileta

Disse tre perlene ligger alle i Grazalema naturpark, og her er det god valuta for pengene: en skjønn, autentisk landsby, en av Andalucías vakreste daler og en spennende hule med ”grafitti” fra tidlig steinalder. Grazalema naturpark er en av Spanias fineste, fordi den består av et fjellmassiv preget av de spesielle forkastningene. Naturparken er 534 km2 stor og er den spanske naturparken som har mest nedbør. Vinden fra Atlanterhavet tvinges opp over fjellmassivet, og her avgir den sin fuktighet. Montejaque er den vakreste landsbyen i Grazalema, og her både spiser og bor man bra. Byen ligger akkurat på kanten av den skjønne Líbar-dalen og rett sør for byen ligger La Cueva de la Pileta.
Montejaque ligger vakkert opp langs to små fjellsider – den er anlagt i passet mellom to topper. Byen er grunnlagt av araberne, og navnet betyr ”det fortapte fjell”. I dag har byen vokst nedover mot sletten, men dens beliggenhet mellom fjellene er fortsatt helt unik, og den virker utrolig uberørt og autentisk.

1.000 innbyggere
Den har bare ca. 1.000 innbyggere, men byen kan tilby mer enn 300 sengeplasser til forbipasserende. Når det er behov for så mange, er det fordi vandreruten GR 7 går gjennom byen, og den benyttes året rundt av turglade vandrere fra hele verden. Ja, byen lever rett og slett av denne turismen og av besøkende til naturparken.
I byen finnes det et huleforskningsmuseum som er svært spennende hvis man interesserer seg for huler. Dett er det jo svært mange av i Spania. Museet er nok lagt til i Montejaque fordi den fantastiske hulen ”La Pileta” ligger like i nærheten.
I Montejaque må man ikke glemme å slentre en tur gjennom de smale gatene, og det er et ”must” å gå opp på El Mirador del Castillo der man kan kikke nedover hele byen og området rundt. Se www.montejaque.es.

La Posada del Fresno
Vi bodde på det deilige hostal´et ”La Posada del Fresno” midt i byen, og det kan vi varmt anbefale. Det har bare fem rom, og eierne, Romi og Angel, klarer alt selv. Vi ble møtt med stor og ekte vennlighet, og de 60 € vi betalte for et fint dobbeltværelse med frokost, var det ingenting å si på. Se www.laposadadelfresno.com eller ring på 952167544 for å bestille. Om kvelden spiste vi på den koselige restauranten ”Casitas” som ligger litt lenger nede i byen. Når man kommer til Casitas fra La Posada, får man særbehandling for det er nemlig Romis datter som er medeier i ”Casitas”. Hun er gift med Casitas italienske kokk, og han kan lage mat skal jeg hilse og si. Vi var strålende godt forøyd med både maten og overnattingen.

El Llano de Líbar
Enda mer tilfredse var vi da vi neste morgen bega oss ut på vandreturen til El Llano de Líbar. Líbar-sletten er en av de vakreste i Andalucía, og den ligger så utilgjengelig til at den (nesten) bare kan besøkes til fots. Det ligger riktignok et par gårder inne i dalen, og de har en kjørevei som fører dit inn, men den er så dårlig og humpete at folk med vanlige biler bør holde seg langt unna. Og det ville da også være synd og skam å snyte seg selv for den vakre vandreturen inn til sletten. Turen starter på torget i Montejaque, og man forlater byen langs Calle Nueva og dernest via Calle Santa Cruz som går ut av byen i vestlig retning (få et bykart i La Posada). Gaten er flankert av morsomme, små bygninger som ser ut til å romme alle byens hønsehus. Svært pittoresk er det!
Ved enden av gaten starter grusveien mot Líbar-sletten, og her møter vi også et GR 7 skilt. Det er langs GR 7 at de mange vandreturistene kommer gående, og Montejaque ligger en passende dagsmarsj (ca. 20 km) fra det siste overnattingsstedet i Cortes de la Frontera.

Spektakulære klipper
Så snart man kommer forbi hønsehusene, dreier veien til venstre, og man kommer inn i den flotte dalen mellom Sierra de Juan Diego og Sierra de Montalate. Veien stiger jevnt et par kilometer og fører opp til et pass der man kan se nedover Líbar-sletten. Oppe i passet står det et stort skilt som forklarer litt om de forkastningene som er så karakteristisk for store deler av Grazalema.
Fenomenet er oppkalt etter et sted i Sentral-Europa der det først ble beskrevet. Et forkastning oppstår når dele av de ”bløte” klippene oppløses av en kjemisk forbindelse mellom regnvannet og klippen. På den måten oppstår det noen svært spesielle former på klippene, som ser svært spektakulære ut. Men regnvannet oppløser også de bløte jordlagene under visse klipper, slik at vannet bare ”forsvinner” ned i klippen. Et stort klippeparti kan dermed oppføre seg som en svamp som bare suger og suger vann. På et tidspunkt renner naturligvis vannet ut, men det kan være mange kilometer borte. Dette problemet er kjent nettopp i Grazalema-parken, der byen Grazalema ikke kan lagre vann fordi alt forsvinner ned i jorda og renner deretter ut ved Montajaque som dermed mottar store deler av det vannet som faller i naturparken. Dermed har Grazalema permanent vannmangel om sommeren, mens Montejaque aldri har det.

Den vakre Líbar-dalen
Oppe i passet kikker vi nedover den vakre Líbar–dal og –sletten, og nå gjelder det bare om å komme seg dit ned. Veien skråner jevnt, og vi vandrer lystig avsted. Grusveien fortsetter nedover hele sletten, så man kan bare gå så lenge man har lyst. Vi gikk drøyt sju kilometer ned og sju tilbake, mens vi beundret de omkringliggende fjellkjedene med de mange flotte klippeformasjonene, den vakre sletta med gressende dyr og den overveldende blomsterfloraen. Det kan ikke understrekes kraftig nok hvor flott dette landskapet som man her går gjennomer, og jeg kan bare oppfordre leseren til selv å oppleve det. Som sagt så blir det ikke særlige flottere mange andre steder i verden.
Hvis man kjører et par kilometer ut av Montejaque i nordlig retning langs MA 505, kommer man til en liten parkeringsplass på venstre hånd der man kan se nedover Montejaques gamle og nå helt tørre vannreservoar. Da man bygde den tilhørende demningen i 1924, var man ikke klar over omfanget av forkastningsfenomenet, og man kom i skade for å bygge vannreservoaret rett oppå et såkalt ”sink hole” – et hull som ikke kan tettes. Derfor er vannreservoaret for det meste helt tørt – det er umulig å få det til å holde på vannet. Ergerlig er det, men flott ser det ut, og den gamle demning er svært imponerende.

La Cueva de la Pileta
Vi må også ned og se La Cueva de la Pileta som ligger knapt fem kilometer sør for Montejaque. Man kommer til inngangen på hulen ved å kjøre MA 506 til Benaoján og deretter 501 fram til hulen. Den ble oppdaget i 1905 av José Bullón som hadde sett hvordan flaggermus fløy ut og inn av et hull i fjellsiden. Han var interessert i å samle opp dyrenes avføring for å bruke det som gjødsel på gården sin. På den måten kom han til å oppdage denne helt enestående hulen. Hulen tilhører fortsatt Bullón-familien, og det er de som arrangerer besøk og passer godt på alt sammen. Det er åpent hver dag fra klokken 10-13 og 16-18. Det koster 8 € å komme inn, og man går i grupper sammen med en guide ca. 500 meter innover. Man går opp og ned via en slags trapper og visse steder er det veldig smalt, så det er ikke en tur for folk med stiletthæler. Hulen er helt uten elektrisk belysning, så det deles ut lamper til de besøkende. Det er en svært spesiell opplevelse å gå inn den mørke og fuktige hulen (15 grader), og jeg må innrømme at det er noen uhyre interessante veggmalerier som finnes der inne. Alskens dyr, blant annet en høygravid hest kan man se, samt en fisk som ser ut som om den var malt i går.
Og så er vi her faktisk tilbake i tidlig steinalder – vi må nok 30.000 år tilbake i tid. Hulen er med rette blitt erklært ”Monumento nacional prehistórico” og man bør ikke forsømme et besøk i denne enestående severdigheten. Det er absolutt forbudt å ta fotos inne i hulen fordi blitzen ødelegger veggmaleriene. Se: www.cuevadelapileta.org for å få en forsmak på besøket.
Besøk også www.elsebyskov.com for å få inspirasjon til flere turer.