2018 er nå historie for alle. Ekstremvær og ulike endringer har vært gode for noen og verre for andre. For Caroline Lygre, den nye kapellanen som skal jobbe med barn og unge i den norske Sjømannskirken på Calahonda, ble 2018 et ekstra spesielt år.
I juni 2018, etter seks års studie, ble hun ferdigutdannet fra Menighetsfakultet i Oslo. Allerede i februar søkte hun på jobben som kapellan ved Sjømannskirken på Costa del Sol. Innen jobbstart i august var det mye som måtte på plass: bryllup i Polen, ta førerkortet, ferdigstille utdannelsen sin, ordinasjon og deretter pakke og flytte til Spania. For den som lurer på hva en ordinasjon er så er det prestens løfteavleggelse til biskopen.
Prest eller teolog?
Caroline er utrolig flink til å uttrykke seg og hun forklarer meg forskjellen på det å være en teolog og det å være prest. Som teolog jobber man kanskje som en forsker, lærer eller journalist og er mer en akademiker. Presten jobber i en menighet og er mer med folk, så det var vel grunnen til at Caroline valgte å bli ordinert til prest. Ja, for det er en ting man må gjøre før man får lov å jobbe som prest. I forbindelse med ordinasjonen må prestekandidaten stille til noen samtaler der biskopen vurderer om du er skikket til å jobbe med mennesker og som prest. Deretter kan du ordineres.
Caroline kommer selv fra en prestefamilie. Hun var altså ikke helt uviten om hva yrket som prest ville innebære, men det er uansett et lite sprang mellom teori og praksis. Under studiet var fortolkning et stort felt fordi bibelen er fra en gammel tid og har et språk som ikke lenger er i bruk. Som teologistudent studererte hun gresk, hebraisk, filosofi, etikk, psykologi, litteratur og blant annet idéhistorie. Det var lite pedagogikk og praktisk kunnskap om hvordan å håndtere f.eks barneverdenen. Caroline er fokusert på mennesker og kaller seg selv utadvendt. Hun har nok gjennom livet gått sin egen skole som absolutt skinner igjennom for å jobbe med unge. Før hun kom til Spania, hadde Caroline mest erfaring med eldreomsorg gjennom Kirkens Bymisjon, men når man ser den glade nyutdannede forstår man lett at hun er en omsorgsperson for alle. Hun er glad i mennesker og elsker alt fra dype samtaler med konfirmanter til å leke og tulle seg meg yngre barn.
Det er lett å se at både det leende utseende og utstrålingen hennes tiltrekker andre. Hun er nysgjerrig på spørsmål som stilles og elsker å ha samtaler med unge og gamle. Særlig kan barna komme med de mest selsomme spørsmål. Som; hvorfor står det i bibelen om noe som ikke går an? For eksempel at Jesus gikk på vannet? Slike spørsmål får henne til å bli ekstra begeistret for den rollen hun nå har inntatt. – Det er ikke alltid tid nok til å undre seg videre i samtalen med dem – og det er synd, legger hun til med et stort smil og vil gjerne høre mer om deres undring over historiene i bibelen!
Til spørsmålet om hvorfor akkurat hun passet til jobben, legger Caroline vekt på at det å fylle en rolle også handler om at det er en pakke som må være på plass. Mannen hennes, Mateusz skulle også passe inn. Mateusz hadde gått Santiago de Compostella og var positiv til Spania. Det var nok mange sånne små ting som gjorde at de ble enige om å søke stillingen i Spania.
Nå har Caroline vært i jobben i et halvt år, men stillingen hennes blir ikke komplett før den nye trosopplæreren kommer i februar. Og frem til nå har Caroline vært som en svamp for å lære seg ny informasjon. Hun har planlagt ut fra de resursene hun har. Med den nye trosopplæreren på plass får hun virkelig utvidet sitt virke og får utviklet stillingen sin mot barn og unge. Det samarbeidet gleder hun seg veldig til.
Hva er en vanlig dag på jobben?
Morgenen starter gjerne med at det alltid er noen nye å slå av en prat med. Det kan være nye gjester på gjestehuset, eller at noen kommer og banker på døren og har noen spørsmål. Det er mye kontorarbeid. E-poster skal leses, noen vil booke et bryllup og hun må svare på henvendelser og spørsmål. Det er eventer som skal inn i kalenderen og økonomi å forholde seg til. Hun må forberede seg til gjennomgang av gudstjenester, lese tekster, snakke med en musiker. Det er forberedelser til blant annet ungdomsaktiviteter, enten det nå er fredagskveldene hvor de unge samles i kirken, eller konfirmantene som har «lys-våken-overnatting». Det er mange som banker på døren og spør om ting. Det er nok en lang liste av gjøremål som forskyver seg til neste dag og dagens viktigste må prioriteres først.
– Faren min er prest, så jeg visste at det var mye kontorarbeid. Men det var allikevel en overraskelse at det ble så mye. Våre forberedelser i studetiden var i sjelesorg – altså å hjelpe folk i ulike livssituasjoner. Vi lærte mye om teologi, men det som tar mest tid er faktisk kontorarbeidet – og dette lærte vi ingenting om. Hverdagen er annerledes enn de forestillingene man hadde i studietiden.
Rekker du å ha noen visjoner?
Caroline jobber utenom Sjømannskirken med et bokprosjekt. Hun er del av en antologi som tar for seg teologi og funksjonshemming. Dette temaet betyr mye for henne siden søsteren hennes er psykisk utviklingshemmet. Caroline har lært mye av søsteren sin og tatt meg seg dette inn i teologien. Fagboken handler om hvordan kirken snakker om helse og helbredelse på måter som noen ganger kan være skadelige – om hva som er normalt og ikke normalt. Caroline håper en dag dette temaet kan bli en del av jobben hennes.
Hun avslutter med at det er de gode samtalene og spesielt med barna som gjør jobben hennes så flott. Men hun elsker også gudstjenesten og liturgien.
– Det å lytte er helt fasinerende, og jeg gleder meg til å bli kjent med flere barn og voksne.
Av Helena Miller
