Det har blitt strammet inn på dem – men det er langt i fra nok.
De spanske pensjonene henger i en tynn tråd, for statens pensjonskasse holder på å gå tom. Og enda verre; fremtidens mottakere av pensjon er de meget store og pensjonstunge årgangene.
”Spanias største utfordring blir å sikre fremtidens pensjoner”, var noen av Mariano Rajoys første ord etter valgseieren ved det siste parlamentsvalget i 2016. I en tid med store gjeldsproblemer og skyhøy arbeidsledighet undret mange seg over statsministerens uttalelse. Kanskje kom den ikke på det mest passende tidspunktet. Til gjengjeld forstår de fleste i dag alvoret i saken. Fra i dag og i de kommende ti-årene kan det nesten bare gå én vei for pensjonene; nedover – eller den feile veien, om man vil.
De skånsomme reformene…
José Luis Zapatero ble ikke populær da han ved utgangen av sin regjeringstid i 2011 innførte en lov som gradvis hever pensjonsalderen fra 65 til 67 år. Men det skulle vise seg kun å være det første kapittelet i historien om de reduserte pensjonene, for bare få år etterpå måtte hans etterfølger, Mariano Rajoy, også justere på loven. Rajoy avskaffet førtidspensjonsordningen, strammet inn kravene for å få full pensjon, og nærmest frøs de nåværende pensjonene. Det er hard kost for de spanske seniorene, men intet tyder på at vi er kommet til hovedretten. Absolutt ingenting.
…og de harde perspektivene
Fordelt på alder er den spanske befolkningen nemlig helt skjev. I EU-landene er det i dag mellom 53 og 56 pensjonsmottagere for hver 100 person i yrkesaktiv alder. Det gjelder også for Spania. Men fra i dag og frem til år 2050 vil mengden av pensjonsmottagere stige til 77, og det kan den halvtomme spanske pensjonskassen selvsagt ikke tåle.
José Carlos Diéz er økonom og fast gjest på tv-stasjonen La Sexta, hvor han ikke er redd for å ta bladet fra munnen. Riktignok ligger 2050 langt inn i fremtiden, men den spanske økonomen er sikker på at veien dit blir preget av endringer og store nedskjæringer i pensjonene, og at de første allerede kommer om få år, for i krokene i parlamentet snakkes det allerede i dag om å forlenge den gradvise forhøyelsen av pensjonsalderen til 69 eller 70 år. Men legen stopper ikke med dette. Kommentatoren mener også at vi vil bli vitner til generelle skatteforhøyelser samt nye skatter og avgifter for å få flere midler i den halvtomme pensjonskassen. Tidens prat om grønne avgifter og miljøskatter har en god klang, men midlene kommer aldri til å komme til nytte for miljøet. Det er for å sikre pensjonistene deres månedlige utbetaling, mener José Carlos Diéz. Det er harde ord, men ingenting tyder heller på at fremtiden blir lett. Rajoy & Co. gjør sikkert sitt for å sikre fremtidens pensjoner, men det er ytterst tvilsomt om begrepet pensjon vil bestå, når 80 og 90-tallets barn ikke lenger klarer å jobbe. Dette gjelder naturligvis også alle nasjonaliteter som bor og jobber i Spania. Både EUs økonomiske råd og OECD anbefaler høylytt det arbeidende folk om å tegne en privat pensjonssparing. Kanskje er det et råd som er verdt å lytte til.
Den store mengden av eldre er stort sett et isolert problem for Spania.
På verdensnivå er det kun Japan som i år 2050 vil kunne tangere Spanias høye antall av pensjonsmottakere. De øvrige EU-landene vil, i grove trekk, beholde den nåværende mengden av pensjonister i aldersgruppen 53-56 år for hver 100 person som er aktiv i arbeidsmarkedet. Men allikevel vil flere velferdsstater få problemer med å utbetale fremtidens pensjoner. Derfor er det f.eks. i Tyskland snakk om å heve pensjonsalderen til 70 år, akkurat som den danske regjeringen er i gang med en gradvis eliminasjon av førtidspensjonsordningene.
Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com
