I løpet av sommeren 1992 ble det lagt merke til Spania over hele verden. Verdensutstillingen EXPO i Sevilla, de olympiske leker i Barcelona, og med Madrid som kulturhovedstad, fikk det ”nye” Spania en ny og flott plass på verdenskartet.
”Det var det året vi fant ut hva vi var i stand til. Det var året, hvor vi definitivt kom ut fra skyggen av de store nasjoner. Og det ble gjort med nordspansk punktlighet og andalusisk livsglede.” Ordene kommer fra den kjente spanske studioverten og kommentatoren Matías Prats, i et nylig 25 års jubileumsprogram om den mest suksessrike og begivenhetsrike sommeren i Spania noensinne.
Hadde ingenting
Drømmen om å få de olympiske leker til Barcelona begynte allerede på starten av 70-tallet, men ble aldri tatt seriøst av Francos foreldete og meget sentralistiske diktatur i Madrid.
De første frie valgene, og litt mer frihet til de enkelte kommuner og regioner, fikk blåst så mye liv i de gamle drømmene at Barcelona fikk presentert et riktig sterkt prosjekt, da Den Olympiske Komite i 1986 skulle velge vertsbyen for OL i 1992.
”Med hånden på hjertet; så trodde vi at vi hadde alt, men faktisk hadde vi ingenting,” innrømmer datidens borgermester i dag.
De neste seks årene gikk byen gjennom en kjempe-forandring. Nesten hele byens veinett ble utvidet og gjort om. Et halvtrist park- og skogsområde ble gjort om til sportsbyen Montjuic med det olympiske stadion, sportspalasset Sant Jordi, svømmestadion og mye mer. Byens diskrete lystbåthavn ble bygget om til en storslått olympisk havn, og et delvis forlatt industrikvarter ble til OL-byen, hvor 15.000 idrettsfolk fra hele verden ble innkvartert.
Det er ikke til å tro i dag, men på slutten av 80-tallet ble det drevet landbruk på store jordarealer kun få kilometer fra sentrum av byen. De ble alle kjøpt opp og bygget om til sportsanlegg, hoteller og hotell-leiligheter, for å kunne huse de mange nye turistene.
Det var dyrt. Riktig dyrt. 660.000 millioner pesetas (nesten 4 milliarder euro) kostet det å få gjort Barcelona klar til OL. Det var tre ganger mer enn hva man hadde budsjettert med, da man fikk tildelt vertskapet. Men det ødelagte ikke festen. Både stat, fylke og kommune spyttet penger i kassen, og allerede den gangen viste spanjolene en stor evne til å være på rett sted, til rett tid, når EU-pengene skulle fordeles.
Således ble en meget stor del av regningen for den nye infrastrukturen videresendt til Brussel. Dertil kom, at alle den gang trodde blindt på idéen om å investere i store sportsbegivenheter. Så det var med store smil og glimt i øyet at publikum fylte det olympiske stadion på åpningsdagen.
Josep Carreras og Plácido Domingo leverte den vakreste opera, mens Freddie Mercury og Montserrat Caballé ga OL-sangen ”Barcelona”, så det ikke var et tørt øye. OL-fakkelen skulle tennes med en ildpil, som ble avfyrt av en spansk bueskytter. Han hadde feilet flere ganger under generalprøven, men i alvorets øyeblikk traff han blink på første forsøk. OL i Barcelona traff blink. Og hele verden så på. Det er gått 25 år, men OL i Barcelona huskes fremdeles som noen av de flotteste og festligste lekene noensinne.
Drømme-øyen i Sevilla
De første gjestene fikk klissete hender hvis de støttet seg til rekkverket på de nye broene, som førte til EXPO-området på Cartuja-øyen i Sevilla. Fem års kamp mot klokken endte så intenst, at malerne hadde dyppet penslene den siste gangen bare noen få timer før den offisielle åpningen.
Man kan se det som klassisk andalusisk siste-øyeblikks-ledelse eller som uttrykk for en helhjertet prestasjon, hvor man verner om detaljene helt til slutt. Begge deler er sant.
Arbeidet med verdensutstillingen kom for sent i gang, og stoppet flere ganger opp på grunn av uenigheter mellom EXPO-ledelsen, kommunen og Junta de Andalucía. Til gjengjeld ble prosjektet større og bedre enn først antatt.
”Vi tok et oppgjør med det-blir-aldri-noe-av mentaliteten, og samtidig førte vi opp noe som alle spanjoler kunne være stolte av,” sier Alejandro Rojas, som var borgermester i Sevilla frem til 1991 og en av hovedarkitektene bak EXPO-prosjektet. Han sier dette fordi at selv om det er gått 25 år, huskes verdensutstillingen i Sevilla som én av de flotteste og best besøkte noensinne. Litt over 40 millioner la veien innom EXPO’en i de seks månedene utstillingen sto på i sommerhalvåret 1992.
Det er vanskelig å forestille seg det i dag, men før arbeidet med EXPO begynte var Cartuja slettes ikke en bydel, men kun et stort øde jordareal.
De seks store og meget flotte broene som i dag krysser Guadalquivir-elven og forbinder byen med Cartuja-øyen, er klare symboler på den utviklingen som Sevilla gjennomgikk i forkant av EXPO ’92.
Riktignok kostet det 200.000 millioner av de gamle pesetasene (ca. 1,3 mia. euro) å få prosjektet klart, men så kom Sevilla også på verdenskartet og fikk en ny infrastruktur og bydel som byen siden har hatt stor nytte av. Dette kommer vi snart tilbake til.
Først retter vi blikket mot det festfyrverkeri av flotte paviljonger, utstillinger, fornøyelser, show og museer som Sevilla i løpet av sommeren 1992 presenterte for verden. Store deler av verden var representert, og turister fra hele verden la turen til Sevilla. De lokale beklagde seg litt over den høye billettprisen for å komme inn, men innrømmet at det var pengene verdt.
”Først fikk vi høre at prosjektet aldri ville bli til noe. Deretter at det ville bli forsinket. Og til slutt at logistikken ville feile. Men vi gjorde kritikken til skamme. Og det kan alle ta æren for,” mener den forhenværende borgermesteren.
Logistikken bak EXPO’en var en kabal uten sidestykke. På de travle dagene hadde verdensutstillingen 250.000 besøkende, og det stilte noen hittil uhørte krav til blant annet transport, sikkerhet og varelevering. Men det hele ble løst på en meget tilfredsstillende måte. De nye telekabinene fikk fint transportert opp mot 100.000 besøkende til, fra og rundt på EXPO-området. Sikkerhetsnivået var så høyt og godt koordinert at ETA – som den gang var på sitt mest aktive – ikke fikk sprengt så mye som en ballong, og de nylig monterte lagerhallene- og systemene sikret de daglige leveransene. Ene og alene solgte Cruzcampo hver dag 7.000 liter med øl.
Det skal også sies at en stor del av investeringen bak verdensutstillingen ble tjent inn igjen via forbruk og billettinntekter, men den største verdien lå sannsynligvis i de handelsavtalene som utstillingen førte med seg. Store deler av EXPO ’92 var nemlig en direkte messe, hvor bedrifter på tvers av landegrensene etablerte kontakt.
Verdensutstillingen ble en stor suksess – på mange områder.
Etter festen
Dagen derpå kommer tømmermennene. Men de var neppe så store som deler av pressen gjorde dem til. Både bystyret i Sevilla og selve EXPO-ledelsen fikk i flere år kritikk for ikke å ha en plan for det store EXPO-området, den dagen da verdensutstillingen var over. Men allerede to år før EXPO tok imot den første gjesten, var prosjektet ”Cartuja ’93” i full gang, med planene for hva som skulle skje med den nye bydelen etter festen.
Men nettopp i perioden 1990-93 var landet i en dyp økonomisk krise, som fint kan sammenlignes med krisen som brøt ut i 2008/09. Derfor gikk mange av planene i stå, og det er korrekt at det var deprimerende å besøke det gamle EXPO-området på midten av 90-tallet. Men deretter gikk det den rette veien, og de planene man den gangen hadde på skriveblokken er for lengst ført ut i livet. Cartuja-øyen er i dag delt inn i tre soner, med en teknologipark, fornøyelsespark og et administrasjons- og service-senter for private og offentlige virksomheter. Den nye bydelen sprudler i dag av liv. Akkurat som den gjorde sommeren 1992.
Samme type problemer hadde Barcelona, som hadde store vanskeligheter med å få solgt og forpaktet de store hotellene og leilighetskompleksene, hvor de mange sportsfolkene hadde vært innlosjert. Men, med tiden lykkes det.
Madrid ble kulturell
Tømmermenn fikk man til gjengjeld ikke i Madrid. Utnevnelsen av Madrid som europeisk kulturhovedstad falt litt i skyggen av de to verdensomspennende begivenhetene i Barcelona og Sevilla. Det sagt, så bød hovedstaden i løpet av hele sommeren i 1992 på et ytterst attraktivt kulturprogram på en lang rekke nye teatre, museer og kulturhus. Man overvant den trykkende sommervarmen med også å holde åpent halve natten. Det var en stor suksess, og Madrid fikk vist for omverden at man kunne annet enn å danse og drikke. I løpet av 80-årene var Madrid nemlig kjent for å være Europas største fest-by. Glimtet av den aldrende borgermester Enrique Tierno, som etter sin valgseier i 1979 lovde fest og farger etter 40 års trist diktatur, står klokkeklart i Madrid-innbyggernes minne. Enrique Tierno kastet penger etter alt som luktet av fest, men i 1992 ble retningen litt mer kulturell. Og det kledte byen godt.
Det 500 året for Columbus’ oppdagelse ble naturligvis også markert med pomp og pakt i 1992. Men det får kun et par linjer her. For det er en begivenhet som historien har skapt. Derimot skapte Spania selv de olympiske leker i Barcelona, verdensutstillingen i Sevilla, og kulturvertskapet i Madrid.
Efter fire tiår med militærdiktatur viste landet seg som en moderne og nytenkende nasjon.
I løpet av sommeren 1992 skapte Spania seg en ny plass på verdenskartet.
Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com
