Francos levn: Et sted som ikke finnes…

Ja, du leste riktig! Det eksisterer steder som offisielt ble fjernet fra alle opptegnelser, kart og andre beskrivelser i Spania – selvsagt under Franco-tiden. Dette handler om et slikt trist og sorgtungt sted, hvor noen igjen forsøker å gjenoppta livet som engang forsvant.

Husene klynget seg tett sammen, ensomme og forlatte, som om de fortvilet forsøkte å søke trygghet hos hverandre. De engang så flotte og fargerike bygningene var nå skjendet av bombing, kraftig artilleriskyts og branner, og tidens tann og manglende vedlikehold og reparasjoner fikk dem til å framstå som slitte, bleke kopier av fordums glade prakt. Når man nærmet seg, ble jordsmonnet gradvis dypere rødt – som om det var dyppet i blod fra de forferdelige dagene under borgerkrigen. Landsbyen ble glemt av nesten alle, bortgjemt, oversett og håpløst akterutseilt der den lå langs en hullete , støvete vei som førte ingensteds hen.

Jeg fikk først høre om «Los Pueblos Perdidos» i en jazzjoint i Malasana-bydelen i Madrid. Mens tonene fra gladjazzen rev og slet i meg, og føttene trampet uhemmet takten – kom jeg i kontakt med en værbitt, utgammel gubbe som på stotrende engelsk innbilte seg at jeg var amerikaner og landsmann av sin store helt- Hemingway. Skildringene fra borgerkrigen i «Klokkene ringer for deg» var akkurat som han selv hadde opplevd det. Han fikk meg til å bestille nok et glass rødvin til ham og la ut om landsbyen der han hadde hatt sine tidlige barndomsår. Den ble fullstendig knust til ugjenkjennelighet av falangistene, og alle innbyggerne som overlevde ble nådeløst henrettet, bortsett fra noen få barn som ble internert. Bare han og noen ganske få andre hadde levd gjennom redselsleiren de var plassert i , men kun fordi noen av vaktene hadde delt de sparsomme rasjonene de fikk med dem.
Landsbyen ligger der nok ennå, mente han – og jeg fikk forklart det han mente var veien dit.

Dagen etter dro jeg av sted mod Belchite 50 km fra Zaragoza, og etter 30 minutters famlende snubling fra nærmeste landsby langs en hullete, lite brukt vei kom jeg endelig fram til det som ved første øyekast virket som en ruinhaug. Det skulle liksom være et minnesmerke av Francos overlegne seiersmaskin, men for meg framsto landsbyen som et symbol på menneskers dårskap og dumskap.
Helt tom viste det seg at den ikke var. Noen etterkommere, alle i pensjonsalderen, hadde slått seg ned og forsøkt å gjøre noen av bygningene beboelige for å skape seg en tilværelse der. De hadde ankommet etter Francos død i 1975, og noen andre hadde sluttet seg til etter hvert. Nå fantes det rundt et snes mennesker der, noen geiter og høns – og muldyr som ble brukt til å frakte nødvendigheter fra nærmeste landsby. Beboerne delte på jobben med å kjøpe og frakte, og hver lørdag var det»allmannamøte» der alle fikk komme med innspill og ideer for hvordan livet kunne og skulle bli bedre og ikke minst enklere. Til og med en liten bodega hadde de klart å rydde til i en av bygningene som i gamle dager hadde vært nettopp det. Fremdeles hang det igjen en sur snek av billig vin og gammel svette, men det sparsomme lyset som klarte å trenge gjennom de smale, gjenspikrede vinduene greide så vidt å bevare illusjonen om et folkelig, koselig sted. Vegger og tak var malt over, uten at det helt klarte å skjule sprekker og manglende murpuss, og nisjene var fylt med gjenstander fra den opprinnelige landsbyen – rustne jordbruksredskaper, bruddstykker av fajanse og til og med gamle, støvete leker.
En av veggene var påført sitater, malt med store, snirklete bakstaver – som «tiene más el que está más contento con menos» og «cada día sabemos más y entendemos menos». Særlig må jeg si jeg likte «alegrate porque todo lugar es aquí y todo momento es ahora»!
Helt klart at kloke mennesker før i tiden hadde klart å sette ord på tanker og følelser som nåtidens mennesker også kunne kjenne og føle på hver dag – og som kunne gi inspirasjon og oppmuntring i hverdagen.

Jeg forsto på han som betjente baren at nesten alle de enkle, dagligdagse gledene vi alle tar for selvsagte – gå på arbeid, sove i en komfortabel seng, ta lange og varme dusjer, spise ordentlig, varm mat, møte venner og kjente- ja, bare å se nye ansikter – var borte. Mens han tørket av glassene betrodde han meg at han av og til følte at han bare eksisterte, så totalt vekke fra normale stimuli at han fryktet ofte for sin mentale helse . De fleste her lot hår og skjegg vokse uten innblanding, og man ble vant til rottene og kakkerlakkene – ja, til og med samtalte med dem av og til!
«Du kan kalle meg Manuelo», hadde han sagt.

Jeg kunne ikke la være å tenke om de få som bodde der hadde ønsket å rømme fra forpliktelser og ansvar, være mest mulig alene med seg selv og sine brustne drømmer, vekke fra det meste av moderne bekvemmeligheter for å konsentrere seg om å glemme – og å huske.
Jeg bestilte en Sobrano. Det var den eneste brandyen han hadde, og ingen av vinflaskene så særlig fristende ut. En liten krakk ved døråpningen ga meg anledning til å sette meg ned og også å kikke utenfor – der to kråker kjeftet ilsk på hverandre om hvem som egentlig hadde førsteretten til den døde musa som lå og bakte seg i solsteiken utenfor bodegaen. Jeg hadde lest et sted at kråker var jordens nest mest intelligente skapninger, til og med klokere enn aper. En ornitolog hadde skildret en kråke som forsøkte å knekke en nøtt. Etter å ha prøvd og feilet en stund, skubbet kråka nøtten ut på en bilvei, der den straks ble kjørt over og knust. Deretter hadde kråka ventet på rødt lys før den pilte ut i veien og tydelig fornøyd knasket i seg de fristende bitene!
Og ganske riktig – de to kråkene ble fort enige. I stedet for å barke sammen i et ødeleggende slagsmål, pikket de fredelig løs på hver sin halvdel av musa. Om bare menneskene hadde litt mer kråkevett, filosoferte jeg, hadde kanskje verden blitt et bedre og fredeligere sted å leve.

Meget motvillig hadde Manuelo fortalt meg at han og de andre beboerne ikke likte at turister gikk og kikket omkring. Han følte på en måte at de gasset seg i forfedrenes ulykke. Han nektet plent å la meg ta bilde av baren og ham selv; jo mindre turister, jo bedre, mente han.
Jeg forstod ham godt – den trøstesløse, voldtatte landsbyen som liksom skulle være et minnesmerke over Francos suverenitet og overlegne militærstyrke, fremstod for meg bare som et eksempel på menneskelig ondskap og maktbegjær, et sted som hadde ekstremt godt av å være glemt og borte – et sted som ikke skulle og burde finnes!

Landsbyen het opprinnelig Belchite – men hvis du søker opp stedet, så ligger landsbyen som nå bærer det navnet mange kilometer vekk fra den utbombete skjelettbyen. Franco nøyde seg nemlig ikke bare med å lage et «minnesmerke», men han lot senere bygge en ny landsby – et uskjønn, trist og nesten patetisk eksempel på fascistisk arkitektur – hvor ingen fra gamle Belchite ønsker å sette sin fot.
Jeg holder med dem i det.