Vi fikk det ventede valgskredet. Men noen av revnene ble dypere og gikk i en helt annen retning enn ventet. Noen av de store partiene ble ikke så store som ventet. Og flere av de helt små partiene kan få større innflytelse enn noen hadde trodd. Ubalansen i spansk politikk er større enn noensinne, og det setter de spanske politikerne på en helt ny styrkeprøve.
Det er ikke så rart dersom señor og señora España satte kveldskaffen i halsen da de første valgresultatene rullet fram på tvskjermen. Den revolusjonære Pablo Iglesias lurte alle meningsmålinger ved å gjøre Podemos til parlamentets tredje største parti med 69 mandater. Like overraskende var den beskjedne oppslutningen om Ciudadanos som slett ikke stod distansen ut. Albert Rivera hadde sett fram til å bli tungen på vektskålen i spansk politikk, men med 40 mandater kommer han ingen vei. Uansett om han ser til høyre eller venstre i parlamentet.
Å telle til 176
Partido Popular er med 123 mandater fortsatt Spanias største parti og, på spansk vis, valgets vinner. Det store spørsmålet er om partiet kan bruke seieren til noe. Innerst inne hadde partiet nok håpet på å kunne samle flertall med støtte fra Ciudadanos, men med tilsammen 163 mandater kommer de ikke i mål. Det gjør heller ikke sosialistpartiet og Podemos med tilsammen 159 representanter. Det betyr at tre av de fire store i spansk politikk må inngå en avtale for å samle flertall. Og det blir mer enn vanskelig. Scenariet kan unngås hvis de to tradisjonsrike partiene Partido Popular og PSOE, er villige til å leke sammen. Men ut fra de to partiers opptreden på selve valgnatten, kan det konkluderes med at de to hører hjemme i hver sin lekestue. Og derfor kan noen av de små partiene kanskje få lov til å bli med på leken.
De små, store partiene
Stikk imot alle forventninger kan de små nasjonalistpartiene få en avgjørende rolle i den kommende regjeringsdannelsen. De katalanske nasjonalistpartiene ERC og DL (tidl. CiU) får sammen 17 mandater. Krydres de med baskerpartiet PNVs 6 mandater, gir det til sammen 23 mandater som dermed blir den berømte tungen på vektskålen. Både PSOE og Podemos er åpne for en endring av grunnloven som kan gjøre Spania til en føderal stat. Det er søt musikk i nasjonalistpartienes ører. En PSOE/Podemosregjering med støtte fra de før omtalte nasjonalistpartiene vil sikre flertall, og det er absolutt et mulig scenario. Partido Popular må og vil naturligvis, som landets største parti, forsøke å samle støtte til å danne regjering. Broen over til de små nasjonalistpartiene er imidlertid brent. Eller er den det? Parlamentsvalget har vist at alt er mulig i spansk politikk.
Det store puslespillet
Går alt etter boka, har vi en ny regjering i slutten av januar. Men vel vitende om at det tok flere måneder å danne ny regjering i Andalucía etter regionalvalget i vår og at man fortsatt ikke har kunnet danne regjering i Catalonia etter deres regionvalg i september, er det tvilsomt om Spania, med et komplisert politisk puslespill foran seg, får samlet brikkene innen utgangen av måneden. Men puslespillet må samles. Alle politiske kommentatorer er etter valgdagen enige om at skal Spania for alvor komme ut av krisen, må landet ha en sterk regjering.
Tre store skuffelser
Ciudadanos: For ganske få uker siden lå partiet Ciudadanos side om side med PP og PSOE på meningsmålingene, og den ambisiøse partilederen Albert Rivera skjulte ikke sin drøm om å bli statsminister. Tonen ble litt hardere og uttalelsene om ikke å ville støtte Mariano Rajoy i en ny regjering, har tilsynelatende kostet dyrt. Faktum er i hvert fall at Ciudadanos ikke fikk den massive støtten som mange ventet.
UPyD: Det lille sentrumspartiet har forspilt alle muligheter for å bli en stor spiller på den politiske scenen. Partiet fikk over én million stemmer i 2011 som var partiets første valg, men den interne uenigheten og ubesluttsomheten har vært så stor at partiet knapt fikk valgkampen på skinner. UPyD er i dag helt ute av parlamentet. Nesten det samme kan sies om venstrepartiet. IU som faller bratt fra 11 til bare to mandater.
PSOE og PP: Parlamentsvalget i 2011 var PSOEs dårligste valg noensinne. Og denne gangen ble det enda dårligere. Sosialistpartiet mister ytterligere 20 mandater og er nede på 90 representanter i parlamentet. Fornyelsen med Pedro Sanchez som den unge, pene og ambisiøse lederen for partiet, har slått feil. Regjeringspartiet PP stuper også, men ikke dramatisk som ved vårens regionog kommunalvalg.
Tre små overraskelser
Podemos: Podemos tar parlamentet med storm. Med 69 mandater i det nye parlament har Pablo Iglesias & co for alvor brutt opp topartisystemet og kan få avgjørende innflytelse i den nye regjeringen. Mye tydet ellers på at partiet hadde mistet pusten, men en fantastisk sluttspurt gjorde Podemos til én av valgets helt store seierherrer.
ERC: Det katalanske ERC går fra tre til ni mandater og viser seg på ny som det sterkeste nasjonalistpartiet i Catalonia. Riktignok går partiet fram på bekostning av ”vennene” i DL, men valgresultatet viser klart partiets og deres velgeres ønske om et selvstendig Catalonia.
Valgdeltakelsen: Korrupsjon, brutte løfter og tomt snakk har gjort at mange spanjoler er trøtte av politikk. Men demokratiet settes høyt – tross alt. 73 prosent av de stemmeberettigede ga sine stemmer, noe som er en liten framgang på to prosentpoeng i forhold til valget i 2011.
