Ingen har vel noen gang vært i tvil om at det er mye verre å være kvinne enn mann i denne verden. At kvinner har større problemer og langt flere bekymringer enn det menn har? Tenk for eksempel bare på det med håret!
Fra det øyeblikket vi lærte kjenne oss selv i speilet, har håret vært et problem. For var det ikke egentlig for lyst eller for mørkt eller for glatt? Eller var det ikke for tykt og med for mange krøller?
Norske barn er oftest helt lyse i tidlig barndom, men ettersom de vokser blir de langsomt mørkere, og når de kommer i tenårene har håret gjerne antatt en musebrunlignende farge. Noen sier kommunebrun fordi de synes det lyder bedre.
Slik var det i alle fall da vi var unge. Men i mellomtiden må det ha oppstått en mutasjon, for i dag har alle unge, norske piker langt solgult hår. De er stort sett like alle sammen, og alle ligner de på kronprinsesse Mette- Marit.
Da vi var tenåringer og hadde vokst fra fletter og hestehale, måtte vi finne på noe med det kjedelige musebrune håret. Løsningen var å sette det opp. Det innebar at vi måtte stå opp minst en halvtime tidligere om morgenen. For å sette opp håret var ikke gjort i en håndvending.
Først måtte det tuperes og formes til en rull bak på hodet. Den måtte være så stor som mulig, og for å få den til å sitte, måtte den spikres med hundre og tyve hårnåler. Dette var ingen spøk, for vi kunne ikke risikere at håret falt ned i løpet av dagen, og var vi så heldige at vi greide å beholde frisyren over natten, var en halvtime spart neste morgen.
Det ble sagt at det var lurt å putte en brødskalk inn i håret. Da ble frisyren flottere, og det var lettere å feste hårnålene. Jeg prøvde det aldri, men det ble fortalt om en som hadde lykkes så godt at hun hadde gått med brød i håret i ukevis. Og da hun endelig løsnet håret var skalken full av mark!
Har du noen gang hørt om en mann med mark i håret?
Etter noen år giftet vi oss og fikk barn, og vi fikk nye problemer og andre bekymringer. Hår fikk være hår, og midt i hippietiden var det helt greit bare å knytte et bånd eller et tørkle om hodet.
Men så, da det nærmet seg åttitallet, dukket det opp løsning til en enkel frisyre.
Da skulle det være krøller. Alle skulle ha krøller, og det kunne kjøpes hos frisøren.
Jeg så hvor kjekke og smarte alle mine venninner ble med et dryss av krøller over hele hodet.
En dag ble det min tur. Jeg skulle ofre mitt pene skulderlange pasjehår for å bli som alle de andre.
Håret ble klippet og rullet stramt på ruller og dynket med giftige, etsende permanentvæsker. Man måtte jo lide for skjønnheten!
Etter mange timer i frisørstolen og mange hundre kroner fattigere, kjente jeg ikke meg selv igjen.
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.
Men det visste mannen min da jeg tok mot til meg og gikk hjem. Jeg ringte nølende på døra, og da han åpnet og fikk se meg, ble han først helt stille. Og så holdt han på å le seg i hjel.
Nå har det seg jo sånn at håret vokser og permanentkrøller taper seg. Etter en tid var håret så pistrete og trist at jeg hadde bare to valg. Jeg kunne rake av alt sammen, eller gå å få en ny
permanent.
Siden jeg på det tidspunktet skulle være med min mann til en kongress i Wien, syntes jeg ikke jeg kunne reise som snauskalle, så det ble ny permanent. Men det skjedde noe underlig. Vi ankom Wien etter en lang flytur. Vi inntok hotellrommet og da jeg skulle fikse meg litt, og fikk se meg selv i speilet, hadde jeg nesten ikke hår igjen på hodet. Det var bare noen tørre pistrer som sto til alle kanter.
Hva hadde skjedd? «For sterk permanentvæske,» forklarte frisøren da vi var vel hjemme igjen. Ja, visste jeg det ikke?
Den gangen i Wien hadde jeg også to valg. Hadde jeg vært det minste jålete, hadde jeg valgt å stenge meg inne på hotellrommet de dagene vi var der. Men jeg valgte å gjøre byen.
Og det var helt riktig. Det var der jeg lærte å elske opera og det ble et flott opphold, til tross for at jeg ikke så ut.
Håret vokste ut igjen smått om sen. Det ble aldri mer permanent på meg, men etter noen år oppsto en ny trend.
Noen av oss hadde begynt å finne et og annet grått hårstrå som vi omhyggelig nappet bort. For grått hår var virkelig et problem. Menn blir distingverte med grå hår. Kvinner blir bare gamle.
Løsningen var å farge håret! Og så plutselig gikk alle rundt med et underlig rødvinsrødt hår. Ingen har noensinne blitt født med en slik hårfarge, så vi greide ikke å lure hverandre. Men det var nå slik det skulle det være!
Nå er det sånn at har du farget håret en gang, så er du fanget i en felle. Fint for frisøren, men uheldig for deg. Etter noen få uker, (og det er ikke mange,) så skimter du din gamle hårfarge, ispedd grå hår i raskt voksende antall, inne ved hodebunnen. Sånn kan ingen se ut, så det blir ny tur til frisøren.
Dette blir ikke billig. Nå har du problemer med både utseendet og bankkontoen.
Etter mange år var jeg så lei denne runddansen at jeg ba frisøren finne fram til min opprinnelige farge. «Så var det jo bare å la håret gro», tenkte jeg. «Noen grå hår kan man vel alltids leve med.» Og etter noen omganger med farge, ville problemet være løst.
Som sagt, så gjort. Det var bare at håret ble rosa. Mitt hår har aldri vært rosa, så jeg gikk tilbake til frisøren og reklamerte på behandlingen. Så ga hun håret en ny omgang. Men resultatet var det samme.
Jeg fant en ny frisør, forklarte hele problemet i detalj og satte meg i frisørstolen enda en gang. Nå skulle jeg forhåpentlig, en gang for alle, bli kvitt alle bekymringer.
Da jeg kom hjem den ettermiddagen, og mannen min fikk se meg, ble han smal i øynene, og så utbryter han. «Herre Gud, har du stått under en høyspentledning»? Jeg er sikker på at jeg hørte en antydning til spott i stemmen hans. Jeg smatt inn for å se meg i speilet. Håret sto rett opp og til alle kanter! Spørsmålet hans var helt relevant. Men verst var at det at nå var håret blitt grønt!
Det hadde åpenbart vært for mye å forgifte håret tre ganger på en uke. Denne gangen hadde jeg ikke noe valg. Det var bare å finne fram saks og barberhøvel!
Vår alles kjære Wenche Foss hadde en glimrende løsning på sine problemer med frisyren. Og den la hun aldri skjul på. Hun hadde til enhver tid to velfriserte parykker stående på toalettbordet sitt. Er det rart hun alltid var fiks og velfrisert hver gang hun gikk ut av døren?
Det kunne kanskje være noe å tenke på for flere!
