Det forestående parlamentsvalget kan bli det viktigste for Spania siden det første demokratiske valget i 1977. Landet står overfor et valgskred som ikke bare vil snu opp-ned på den politiske vektbalansen. Valget vil også stille nye krav til politikerne om langsiktige avtaler og et oppgjør med fortiden.
Mye vil bli annerledes etter at 35 millioner spanjoler har sluppet sine stemmer i valgurnene. De to nye partiene på valglisten, Cuidadanos og Podemos, har allerede fått jorden til å riste under de to store og etablerte partiene ved de siste kommune- og regionvalg. De to nye partiene er vidt forskjellige, men har det til felles at de vil ha et oppgjør med det tradisjonelle topartisystemet. Det ser ut til å lykkes, og vil være en seier for demokratiet. Men det vil også sette demokratiet på en ny prøve, for nå må politikerne samarbeide tett og over partigrensene. Det har de aldri tidligere prøvd.
Farvel til topartisystemet
Sterkt forenklet har spansk politikk de siste 30-35 årene vært en duell mellom det konservative partiet Partido Popular (PP) og sosialistpartiet (PSOE). Begge partier har tradisjonelt ligget på 40 prosent av stemmene hver og med en håndsrekning fra de – på landsbasis – små katalanske og baskiske nasjonalistpartiene har en av de ”tunge” partiene alltid kunnet danne flertallsregjering og dermed drive landet etter eget forgodtbefinnende inntil neste valg. Det er derfor nasjonalistpartiene gjennom årtier har hatt så stor makt og fått gjennomført så mange merkesaker. Men deres tunger veier sannsynligvis ikke lenger nok til å få altavgjørende innflytelse på spansk politikk. Fokus er rettet et helt annet sted.
Podemos kan – eller kan de?
Det har ikke vært mangel på fokus på partiet Podemos som – fullstendig uventet – fikk sitt gjennombrudd ved å få fem mandater ved valget til nytt Europaparlament våren 2014. Siden den gang har det gått raskt, kanskje også litt for raskt for partileder Pablo Iglesias & co som under vårens meningsmålinger var helt oppe å snuste på 25 prosent av stemmene. Det er delte meninger om partiet, men hos Podemos fikk man alltid klare ord for pengene fra en alltid skarp og godt forberedt Pablo Iglesias som i de store debattene verken manglet mot eller evne til å sette de etablerte politikere og partier på plass. Men siden i sommer er det som om luften holder på å gå ut av ballongen. To av partiets ledere har forlatt partitoppen etter uenighet med Pablo Iglesias og flere av landets mest kjente økonomer – også de venstreorienterte – har sterkt kritisert Podemos’ merkesaker som for eksempel høyere minstelønn, lavere pensjonsalder, opprettelsen av en statseid bank og høyere skatter for bedrifter og rike mennesker. Siden den gang har ordene fra Pablo Iglesias og hans nærmeste vært knapt så klare. ”Parti-kameraten” Alexis Tsipras´ manglende resultater i Hellas har bestemt heller ikke hjulpet Podemos, og ved regionvalget i Catalonia i september der partiet ikke rundet ti prosent av stemmene, har heller ikke styrket optimismen. I de siste målingene ligger Podemos an til å få 14-18 prosent av stemmene – og vil stadig bli en av valgets store seierherrer, selv om seieren blir litt bittersøt.
Det oransje alternativet
Bittersøt blir seieren til gjengjeld ikke for partiet Ciudadanos som neppe nøyer seg med å riste jorden under det etablerte systemet. Man kan med god grunn tro at Albert Rivera og hans stab vil slå de største sprekkene i det forestående jordskjelvet. Partiet har det siste halve året gått fra ca. 10 til 18 prosent på meningsmålingene og har fortsatt framgang. Cuidadanos har – i motsetning til Podemos – klart å organisere seg fra topp til tå ved å være presentert i samtlige kommuner og provinser. Og så har de klart å stå fast ved sine merkesaker. Også det ømtålige punktet om mindre innflytelse til kirken. Cuidadanos mener ikke kirken skal tas med på råd når det skal reformes innenfor abort- og utdannelsesreformer. Tilsvarende mener partiet at kirken bør betale eiendomsskatter på sine mange eiendommer.
De største merkesakene for Ciudadanos er imidlertid fortsatt en ny valglov, en sterk antikorrupsjonslov for politikere og embetsmenn, mindre offentlig administrasjon og så en lang rekke tiltak for å styrke og motivere folk til å bli selvstendig næringsdrivende.
Ciudadanos har vist seg fordomsfrie overfor både de blå og de røde og har
siden kommunal- og regionalvalget i mai klart å inngå forlik med begge parter. Nettopp denne evnen har ofte vært en mangelvare i spansk politi, og det har sannsynligvis vært med på å gi partiet så stor tilslutning at Cuidadanos ikke bare kan bli tungen på vektskålen, men selve vektskålen etter 20. desember.
Vil PP eller PSOE ha makten, må de – med all sannsynlighet – ha Ciudadanos med ombord.
De nye sosialistene
Etter historiens dårligste valg for PSOE i 2011 kom Pedro Sánchez til makten med den klare oppgaven å gjøre hovedrengjøring i partiet. Og det har gått raskt, for i dag er det stort sett ingen tilbake i partitoppen fra tiden da Zapatero kjørte Spania i senk og måtte utskrive nyvalg. Ny formann og ny ledelse. Men ellers er det ikke så mye nytt under solen.
Det kan det selvfølgelig bli når valgkampen for alvor starter i desember. Et stemmetall på meningsmålingene på 22-23 prosent antyder at Pedro Sánchez har gjenvunnet store delet av de sosialistiske kjernevelgeres tillit. Partiet har i flere kommuner og regioner også gjenvunnet den politiske innflytelsen, men det er takket være koalisjoner med Ciudadanos, Podemos og/eller lokalpartier. Det er ikke fordi partiet selv har gått fram. Tvert om står PSOE fortsatt til å tape mandater i forhold til katastrofevalget i 2011.
Optimisme i store slag
Tro kan flytte fjell. Og det gjør man i Partido Popular. Altså tror på det.
Det til tross for at partiet ved kommune- og regionvalget i mai fikk den største smellen i manns minne. I de to PP-høyborgene Madrid og Valencia, tapte partiet mellom en tredel og halvparten av stemmene og mandatene. Meningsmålingene peker også på en stor tilbakegang for PP foran det forestående parlamentsvalget, men partiet vil fortsatt være landets største parti med rundt 25 prosent av stemmene, om enn det er svært langt til det absolutte flertallet som partiet har i dag. I PP håper man at mange av de tapte stemmene gjenvinnes i valgkampinnspurten takket være den nye veksten og litt bedre arbeidsløshetstall. Objektivt sett har regjeringen gjort det utmerket. Spansk økonomi er ikke lenger en hodepine i EU, nullvekst er blitt snudd til EUs høyeste vekst på 3-3,5 prosent, og de siste fire årene er det blitt skapt rundt 550.000 arbeidsplasser. Men når Partido Popular likevel taper terreng, er det fordi partiet ikke har vært i stand til å flytte fjell slik man gjorde det i 1996 da PP med Aznar i spissen og på rekordtid fikk ryddet opp etter PSOE og Felipe Gonzáles og skapte en hittil usett stor vekst. Det står klart at mange som ga PP sjansen ved siste valg, hadde regnet med noe mer, særlig når det kommer til reformer og initiativer som skulle fremme veksten og sysselsettingen som med 22 prosent fortsatt er landets største problem.
Og så har Partido Popular vist en forferdelig tendens til å tråkke i salaten. De mange korrupsjonsskandalene koster stemmer. Det samme gjør partiets gammel-konservative forslag til endringer i abortloven og uttalelser om homoseksuelle ekteskap.
Kabalen som skal gå opp
Partido Popular går til valg på å følge den fastlagte kursen og har nettopp satt ned inntektskatten for å stimulere forbruket og gi et klart signal om at de harde sparetidene i Spania er over. Og at PP er landets vei ut av krisen. Men skal partiet stå i spissen for Spania i ytterligere fire år, må partiet vise vilje og evne til en langsiktig pakt med Cuidadanos som er deres eneste reelle samarbeidspartner. Her settes partiet på en alvorlig prøve, for Partido Popular er ganske enkelt ikke vant til å samarbeide.
Sosialistpartiets mest nærliggende mulighet er også en pakt med Ciudadanos, og kanskje med Podemos for ¬– som Ciudadanos’ leder Albert Rivera flere ganger har poengtert – må det kanskje tre partier til for å samle de 176 mandatene som sikrer flertall. Den tredje grenen kunne også være det lille venstrefløypartiet IU eller noen av de små region-/nasjonalistpartier. Andre snakker om at PP og PSOE, tross tre-fire årtiers ulidelig uenighet, står i dag nærmere hverandre enn noensinne og burde kunne inngå en tett politisk pakt.
Mulighetene er mange eller i det minste flere enn tidligere. Og det er nettopp her de nyvalgte og gjenvalgte politikerne kommer på en kjempeprøve.
For bare via konstruktive forhandlinger og tette pakter kan Spania få en sterk og handlekraftig regjering som kan få landet ut av krisen. Hvis ikke kan Spania ende i samme politiske gjørme som Italia og Hellas. Og det vil være en katastrofe for landet.
Det er derfor vi ikke bare står foran enda et valg. Vi står foran det viktigste valget siden 1977.
