Extremadura – "landet på den andre siden"

 

Mérida
Vi var heldige, vi skulle følge sporene til romere, maurere og conquistadorer i triangelet – Mérida, Trujillo og Cáceres. Første stopp var Mérida, med de best bevarte konstruksjonene fra romertiden, utenfor Italia, og naturlig nok på UNESCOs verdensarvliste. På vei inn til byen blir vi møtt av flotte akvedukter prydet med høyreiste storker i redene sine. Mérida gjør krav på å ha den største kolonien av storker i Europa. Byen var hovedsete for den romerske regionen Lusitania som omfattet Portugal og store deler av Vest-Spania.
Ikke rart byen ble velsignet med et romersk circus, et amfiteater med arena for gladiatorkamper og et storslått teater. Det romerske sirkuset gjenkjenner vi raskt fra amerikanske filmer som Ben Hur og Quo Vadis. Arenaen rommet 30.000 personer, og vi skjønner hvilken posisjon byen måtte ha med sine totalt 40.000 innbyggere.
Vi blir lettere beroliget da guiden forteller at det var et fåtall av gladiatorene som egentlig ble drept. Det svekker i alle fall inntrykket fra de mange filmene med blodige scener. Bare de som viste feig oppførsel var i faresonen.
Teateret med sine flotte søylerekker er godt bevart, takket være sterke og tunge konstruksjoner og at etterfølgerne, visigoterne, ikke var interessert og brukte området som fyllplass. Arkeologene begynte utgravingene så sent som i 1890, og måtte ned over 10 meter. Teateret har en utmerket akustikk og blir i dag brukt til sommerkonserter med kjente artister. Forestillingene starter sent, for det er varmt i Mérida om sommeren.
Ikke langt fra disse arenaene ligger en perle av et museum, Det nasjonale museet for romersk kunst. Det er kjent både for sine unike samling og for sin arkitektoniske utforming.

 

 

Trujillo
Neste dag går turen til Trujillo, fødestedet til Pizarro, kanskje den mektigste av alle conquistadorene. Han kom fra en fattigslig familie og endte som hersker over Inkariket. Som mange andre var det nøden som fikk ham til å dra til den «nye verden», Mellom-Amerika og Sør-Amerika, og ikke først og fremst berømmelse og heder. Sønner av velstående familier som ikke sto fremst i arverekken, valgte denne veien fordi de ellers kanskje måtte ta til takke med en fjern prestejobb eller gå inn i en munkeorden.
Trujillo ligger godt plassert på en høyde med god utsikt i alle retninger og med en borg som rommet alle innbyggerne. Velstanden fra erobringene er godt synlig i byggverkene rundt torget der antall piper på taket var et av symbolene på rikdom. En flott statue av Pizarro til hest, i full rustning, pryder torget. Hester var uvanlige i Inkariket, og «invasjonshæren» var ikke større enn 168 mann, – til hest. Inkariket talte flere millioner innbyggere.

 

 

Cáceres
Cáceres er den største av byene, i dag en pulserende universitetsby. Cáceres er også på Unescos liste, og primært pga. en godt bevart og komplett gamleby inne i borgen. Her har ikke moderne innretninger fått forstyrre gatebildet, og vi fornemmer virkelig hvordan livet utspant seg i tidligere tider. En av bygningene inneholdt Francos hovedkvarter, under hans marsj fra Gibraltar til Madrid. Én av de andre bygningene, pent restaurert, er i dag et hotell med to stjerner i Michelin-guiden og med en vinkjeller som er blant de beste i Europa. Store kontraster i et historiske området.

 

 

Triangelet
Ringen blir sluttet når vi på tilbakeveien igjen drar innom Mérida. Vi må nok en gang gå den lange, romerske broen over elva Gudiana. Broen er den lengste romerske broen som er bevart, med sine snaue 800 meter. Et praktfullt byggverk som har motstått voldsomme flommer og båret moderne trafikk på sine skuldre helt frem til 1990. All honnør til bygningsarbeiderne som satte den opp i det første århundret etter Kristus.
Ved det ene brofestet ligger Alcazba´en, borgen som maurerne bygget for å kontrollere trafikken inn til byen. I dag kan vi fortsatt se det avanserte sandfilteranlegget som sikret borgens innbyggere, selv i beleiringstider, rent drikkevann fra elven.
Reisen tilbake til kysten går gjennom det vakre, bølgende landskapet med endeløse vinmarker som av og til blir avløst av eikeskoger med næring for bufe og «svartfotgriser». Grisene så vi dessverre lite til, og guiden forklarer at det ikke var tilfeldig. Disse grisene har en meget høy kilopris og er utsatt for tyverier. De holdes derfor borte fra ferdselsårene.
Ekskursjonen gir mersmak, og vi kommer nok tilbake til dette landet «på den andre siden av Duero». Det var de kristne som ga området navnet Extremadura der de sto og skuet over elven mot maurerne på den andre siden under gjenerobringen av Spania.

 

Norsk forening Nerja (www.norskforeningnerja.com) sto for opplegget av turen. Foreningen har et variert program med ulike aktiviteter og gode foredragsholdere.