Middelhavet er blått. Olivenlundene er grønne. Og andalusierne er røde. Slik har det alltid vært. Og det er vanskelig å endre på, mener den spanske forfatteren og historikeren Lucas Ruiz.
Historien har satt sine dype spor, og det preger i aller hyjeste grad andalusierne når de går til stemmeurnene. Siden det første frie regionsvalget i 1982, har sosialistene altlid sittet tungt på den politiske makten i Junta de Andalucía. Også i de periodene der den landsomfattende tendensen har trukket mot høyre.
”Det er ikke én årsak eller forklaring bak 30 års sosialistisk flertall i Andalucia. Det er flere historiske og kulturelle faktorer som trekker flertallet av andalusierne mot å stemme rødt,” forklarer Lucas Ruiz og peker på ulikhetene i Sør-Spania som den første faktoren.
”Andalucia og Extremadura har alltid vært sosialistiske, bl.a. fordi ulikheten i samfunnet her alltid har vært størst. Ulikhet skaper sosialisme – ikke bare i Spania,” forklarer Lucas Ruiz og utdyper: ”Landbruket har alltid vært en dominernede næringsvei i disse to regionene. Men aldri særlig viktig rent økonomisk. Sosialistene innførte landbruksstøtten på begynnelsen av 80-tallet, og det huskes og verdsettes fortsatt. Landbruket trenger denne støtten fra Junta’en, og man frykter at den vil forsvinne om det liberale PP kommer til makten,” forklarer Lucas Ruiz som her gir en delvis forklaring på hvorfor så mange landsbyer ledes av PSOE, mens flere av Andalucias storbyer i dag har en PP’er i ordførerstolen.
De stive PP’er
2011 var et fantastisk valgår for Partido Popular. Partiet fikk absolutt flertall i parlamentet og kom til makten i flere provinser som ellers alltid hadde vært sosialistiske. Blant annet i Extremadura. Men veien dit har vært lang og seig, for PP har gjennom årtier måtte kjenpe med og mot sin egen fortid. Og det gjør partiet delvis fortsatt. Noe tyder i alle fall på at flertallet av andalusierne ikke har glemt at tidligere Franco-støtter sto bak etableringen av Alianza Popular, forgjengeren til Partido Popular foran for det første frie parlamentsvalget i 1977. Best huskes vel den temperamentsfulle, men ellers populære, politikeren Manuel Fraga som var minister under Franco og senere toppkandidat for Partido Popular opp gjennon 80-årene.
”Det er som om andalusierne fortsatt ikke har ristet av seg fortiden. Mange unge bor hjemme til de er 30-35 år og hører fortsatt på fedreneS historier fra etterkrigstiden og Franco-tiden. Det er ikke historier som får barna til å sette et kryss på PPs liste til neste valg,” forklarer Lucas Ruiz mens han understreker at andalusierne ellers ikke er redd for forandring. ”Partido Popular vant jo siste regionalvalg for første gang i historien. De kunne bare ikke bruke seieren til noe fordi PSOE og IU sammen kunne samle flertall. At PP ikke får absolutt flertall, mener jeg er fordi partiet ikke klarer å bli kvitt sitt stive og konservative rykte. Det er to egensaper, som slett ikke passer den andalusiske holdningen og livsglede,” forklarer Lucas Ruiz.
Ingen mellomvei
Den spanske forfatteren og historikeren har et siste viktig poeng på forklaringen bak sosialistenes mangeårige makt i Andalucia. Den går på topartisystemet, for det eneste betydningsfulle alternativet til PSOE har alltid vært PP.
”I verken spansk eller andalusisk politikk har man mellompartiene som i norsk politikk. Derfor er jeg sikker på at mange fortsatt stemmer på PSOE av mangel på noe bedre, for spranget til PP er for stort. Et bra sentrumsparti ville kunne få stor suksess,” mener Lucas Ruiz. I en årrekke så det ut til at det regionale partiet Partido Andalucista, kunne ha blitt det alternativet som savnes i dag. Men slik skulle det ikke gå.
Stolte, men ikke patriotiske
”Andalusierne er stolte av å være andalusiere. Men de er ikke patriotiske. Bl.a. derfor ble Partido Andalucista aldri den store suksessen, og i dag har partiet nærmest forsvunnet.” Lucas Ruiz henviser igjen til historien som forklarer hvorfor andalusierne slett ikke er patriotiske. ”Mange av de spanske kjerneverdiene stammer fra Andalucia som alltid har vært en del av kongedømmet Castilla som bestod fram til 1942 og som i dag er den største regionen Spania. Spør du f.eks. en franskmann hva han tenker på når du nevner Spania, sier han: Sol, varme, fest og livsglede. Dette er også ensbetydende med Andalucia og viser klart at andalusierne fint identifiserer seg med de spanske kjerneverdiene. Derfor er andalusierne ikke så regional-patriotiske,” avslutter Lucas Ruiz. Derimot er de knallrøde. Også etter neste valg, mener den spanske historikeren.
Av Henrik Andersen
