Tarifa er den sørligste by på den iberiske halvøya, og den er svært gammel. Men i dag virker den alt annet enn gammel, fordi den strutter av liv og ”gode vibber”, sikkert fordi den lever av en glad, usnobbete turisme fra surfere, ”birdwatchers”, ”whalewatchers” og naturelskere.
Tarifa ligger bare 14 km i luftlinje fra kysten på den andre siden av stredet, og den har en privilegert posisjon fordi man herfra kan observere all trafikk som kommer og går ut og inn av Middelhavet. Den lille øya Isla de Las Palomas stritter ut i havet mot sør og er forbundet med byen med en smal landtunge. Her står det svært viktige fyrtårnet. Gibraltarstredet er et fascinerende sted, fordi det smale beltet skiller de to kontinentene Europa og Afrika og er også porten til det store Atlanterhavet.
Tre dagers vandring
Først skal vi se på byen Tarifa, og deretter kaster vi oss ut i en vill vandretur på 40 km, hvorav 32 av dem går langs med stredet. På den måten kan man virkelig få se dette historiske farvannet på den rette måten: stille og rolig og til fots. Man kan hele tiden skue over til Afrika og til og med holde øye med trafikken gjennom stredet – det er nok av den. Man må sette av to – tre dager til denne helt fantastiske utflukten med en overnatting i Tarifa midt i og eventuelt en til slutt, for etter Tarifa fortsetter vi vandringen langs sandstranden helt til Bolonia.
Man antar at Tarifa var bebodd allerede rundt 2.000 år før Kristus. Det var likevel den arabiske krigsherren Tarif Ben Maluk som gav navn til stedet da han i år 710 gikk i land der og la grunnen til arabernes erobring av det meste av den iberiske halvøya. Man tror at vårt ord ”tariff” stammer herfra, fordi det var den første byen der man innførte betaling av en avgift når handelsmenn benyttet stedet for å lande varer her.
Arabisk i 500 år
Araberne satt på byen i rundt 500 år, men det var alltid kamper mot de kristne som selv ville ha kontrollen over dette strategiske stedet. I 1292 ble byen erobret tilbake av de kristne etter en beleiring ledet av Sancho IV El Bravo. En stor statue av ham kan sees rett nedenfor inngangen til borgen. Bare et par år etter, i 1294, måtte byen forsvares mot et heftig arabisk angrep. Guzman el Bueno forsvarte byen med nebb og klør, og han er gått over i historien fordi han, da fienden hadde tatt hans 8 år gamle sønn som gissel og truet med å slå ham ihjel hvis ikke byen overgav seg, bare kastet sitt eget sverd ned til dem så de kunne slå sønnen ihjel med det. Det gjorde de så foran øynene på faren og hans soldater. Byen holdt imidlertid stand, og Guzman ble hedret som dens redningsmann. Dermed fikk han tilnavnet ”el bueno” – ”den gode”. En statue av Guzman står på Tarifas Alameda. Han ser sint og brysk ut, men han reddet byen.
Ferjetur på 35 minutter
Tarifa har en fin liten havn med ferjetrafikk til Tanger. Turen tar bare 35 minutter. Langs havnefronten tilbyr flere firmaer ”whalewatching”. Disse havdyrene passerer stredet fra april til oktober. Det er særlig snakk om spekkhuggere, finnhvaler og delfiner. De kan besiktiges på en to timer lang seiltur i sommersesongen. Se www.firmm.org og www.turmares.com
Fordi Tarifa alltid var beleiret, har byen en fin bymur der deler av den fortsatt er intakte. Det ligger en hyggelig bykjerne innenfor murene der man kan slentre rundt i de smale gatene og stikke innom én av de utallige restaurantene og tapasbarene. Stemningen er helt på topp, særlig om ettermiddagen ved 15.00 tiden når det spises. Det hele virker svært avslappet, og det skyldes kanskje de mange ”laid back” surferne som frekventerer byen og henger rundt når de ikke rir på bølgene.
Vi bodde på det lille hostallet eller ”guest house” Benali i gaten Guzman el Bueno 5. Det er et hyggelig sted med smakfullt innredede rom nesten midt i byen. Et enkeltrom koster 50€.
Herkules søyler
Rett ved enden av gaten fra hostallet ligger borgen som er oppkalt etter Guzman el Bueno. Den ble bygd på 900-tallet, men er nylig blitt restaurert, så den kan besøkes av turister. Her kan man gå rundt oppe på brystvernet og kikke utover stredet og se om det kommer fiender. Utsikten over stredet er formidabel her oppe fra, og særlig legger man merke til et høyt fjell borte i Marokko. Det er Jebel Musa som med sine 842 meter i Antikken ble betraktet som den ene av Herkules søyler som bevoktet Middelhavet. Den andre søylen er som kjent Gibraltarklippen. Her ved disse søylene forlot man den kjente verden og våget seg ut på det store og ukjente Atlanterhavet.
Tarifa er i dag kanskje mest kjent for sine svært fine, hvite strende som jo ikke bare besøkes av surfere, men også av vanlige soldyrkere og strandliggere. Derfor har byen fått bygget en del turistleiligheter i den vestlige enden, og den lever i dag hovedsakelig av turisme, selv om det også finner sted en del fiske. Og det går bra i Tarifa. Den taxisjåføren vi kjørte med fortalte at 2014 hadde vært et forrykende godt år – de hadde aldri hatt så mange turister og hatt det så travelt. Så her ser krisen i hvert fald ut til å være over.
Støvler, staver og ryggsekk
Vi ankom Tarifa til fots, og nå skal det kort fortelles om vår 40 km lange vandretur langs Gibraltarstredet – en vandretur vi aldri glemmer og som ikke kan anbefales nok. Til turen hadde jeg alliert meg med min gamle studiekamerat Bent som hadde kommet ned fra Brussel.
Man må bruke to dager på vandreturen: Pelayo – Tarifa (18 km) og Tarifa – Bolonia (22 km). Turen starter i den lille landsby Pelayo som ligger ved hovedveien N 340 knapt 10 km sørvest for Algeciras. Dit kjører man i sin egen bil og setter den på å-plassen foran Restaurante Las Piedras. Nå krysser man veien iført sitt vandreutstyr (vandrestøvler, staver og ryggsekk). I ryggsekken har vi matpakke, masser av vann, toalettsaker, litt klesskift, vindjakke, hatt, solkrem og nattøy, maks. 5 – 6 kg. Fra Pelayo til Tarifa går det for det meste rett fram, så det er ikke noen anstrengende tur, men litt opp og ned må man likevel regne med. Vi bruker seks timer på turen, så sett av hele dagen. Vi må vandre åtte km før vi kommer ned til havet, så det første stykket går inne i landet.
Gå til høyre så snart du har krysset hovedveien og gå parallelt med veien til du passerer et skilt med Sendero Cerro del Tambor, 5,5 km. Fortsett langs en grusvei til et skilt med Parque Natural dukker op. Følg grusveien idet den dreier skarpt til venstre. Nå går veien nedover og forbi en gård med to palmetrær. Veien dreier nå til høyre og går ned mot et veikryss. Her ser du et skilt som peker mot Tarifa, og nå følger man bare stien som går i bunnen av en liten dal. Nå kan man se havet og i klart vær også Marokko. Når man når havet, fortsetter man til høyre (i vestlig retning) på en fin sti. Etter hvert kommer man til det lille stedet Guadalmesí som har et fint gammelt vakttårn. Gå forbi vakttårnet og fortsett mot vest langs en superfin sti. På et tidspunkt må man forlate den brede stien fordi den dreier oppover i landet. Sørg for å følge de grønne VP-markeringer vekk fra den brede stien, for hvis man kommer for langt mot høyre (opp i landet) kommer man inn på militært område. VP-stien går litt opp og ned fordi det er små elveleier og klipper, men det er ikke noe problem å vinne veien for man vet jo at man skal mot vest og langs med havet. Etter en stund dukker Tarifas fyrtårn opp, og det er et flott syn. I det hele tatt er det en fabelaktig vandretur å gå langs stredet og skue over til Afrika. Vi var svært betatte og synes at det er en tur man bør få med seg.
Kaldt drikke og tapas
Ved 16.00-tiden ankom vi Tarifa og kunne ikke raskt nok få vætet ganene med kaldt drikke og et par tapas. Matpakkene hadde vi for lengst spist opp, og det var herlig å slå seg ned midt i folkelivet og unne seg bevertning. Om kvelden spiste vi italiensk på La Piccola Tentazione, men Tarifa har så mange restauranter at det halve kunne være nok.
Guest House Benali serverer ikke frokost, men neste morgen var vi heldige å finne en liten lokal churros-bar, så for en gangs skyld åt vi churros til den store guldmedalje til frokost. Vi hadde besluttet å vandre helt til Bolonia, 22 km vest for Tarifa, slik at vi fikk se hele stredet. Derfor måtte vi gå videre mot vest langs havnefronten.
Ikke lenge etter kom vi til landtungen som går ut til Isla de Las Palomas. Rett før tungen dreier man til høyre og går ned på stranden. Man må ikke, slik vi gjorde, la seg friste av den fine paseo´en som går langs stranden og der alle mosjonistene befinner seg. Det endte nemlig i søla fordi paseo´en sluttet og vi ikke kunne komme ned til havet pga. et fredet fuglereservat mellom stien og stranden.
Så, bliv på stranden og finn de stedene der sanden er hard – det er lettest. På et tidspunkt passerer man forbi Hotel Dos Mares som ser attraktivt ut. Men vi går videre til stranden blir for smal til å gå på. Vi må opp på kanten for å gå, og plutselig står vi inne i hagen til Hotel Hurricane. Flinke folk her anbefaler at vi vandrer langs hovedveien til Valdevaqueros fordi det ikke lenger er noen ordentlig sti. Det gjør vi og må dra ca. 2 km langs N 340. Men det går fint, for man kan gå innenfor veivernet. Vi dreier ned til Valdevaqueros der det står et skilt, og til vår store glede ser vi at det er en surfe-restaurant som serverer lekker lunsj. Hurra – vi hadde bare med en beskjeden matpakke.
Ankomst Bolonia
Og nå går det videre ned til stranden, forbi den store klippen og Punta Paloma. Etter Punta Paloma må man bare følge vandrestien som av og til må en tur opp i klippene fordi man ikke kan gå på stranden, men det er ikke noe problem. Etter 22 km ankommer vi Bolonia. Vi er nokså trette, men synes at det var anstrengelsene verdt.
Man kan nå enten overnatte i Bolonia som har flere hostaler (se www.booking.com), slik at man neste dag kan se restene av den fine romerske byen Baelo Claudia som ligger her. Man kan også bestille en taxi på tlf.: 620 654 334 og bli kjørt av José bort til Meson de Sancho som ligger 4 km unna der bilen vår står. Vi gjorde det siste, for vi var for trette til å kjøre helt hjem. Meson de Sancho er et fint og herlig hotell med god mat, så vi nøt å slappe av i behagelige omgivelser etter en flott vandretur. Et enkeltrom koster 60 € og taxien fra Bolonia til hotellet koster ca. 40 €. Se www.mesondesancho.com
Av Else Byskov, fotos av Else Byskov og Bent Adamsen
