Vikingens møte med maurerne i Al-Andalus

Hvem som ble mest forbløffet – eller kanskje heller skrekkslagen – i 844, da maurerne og vikingene fikk øye på hverandre for førset gang i Sevilla, er vanskelig å si.

Langs breddene av elven Guadalquivir står maurerne; dette blandingsfolket av arabere og berbere som 133 år tidligere hadde invadert og raskt underlagt seg store deler av Den iberiske halvøya, i en fortsatt uklar kombinasjon av ønsket om å spre islam, eventyrlyst og ren grådighet. Mørkhudede står de der, kledd i fargerike drakter og turbaner og bevæpnet med krumsabler og en utvetydig, brennende vilje til å forsvare byen de kaller Isbiliya og landet de kjenner som Al-Andalus, som på denne tiden er et emirat med Córdoba som hovedstad.

Opp elven fra Atlanterhavet kommer så vikingene seilende i langskip med dragehoder på stevnene og fryktinngytende skjold langs sidene. Lyse og langhårede trer de frem, iført dyreskinn og hjelmer, som ikke – slik tegneserier og Hollywood vil ha det til – var prydet med kuhorn. Selv om de hadde sin norrøne tro, forsøkte de ikke å skjule seg bak noe religiøst budskap, ettersom toktene deres like gjerne kan ha vært drevet av ønsket om handel som av plyndring.

Fra fiksjon til fakta

Det er imidlertid ikke mye som med sikkerhet er kjent om sammenstøtet mellom disse ulike folkene og kulturene, og mange av de kildene som faktisk finnes, motsier hverandre.

Ifølge de mauriske krønikeskriverne Ibn al-Qutiyya og Ibn Idari skal vikingene først ha ankommet Isla Menor, der maurerne drev hesteoppdrett. Deretter inntok de Cádiz og skal, ifølge krønikene, ha jevnet Coria del Río med jorden på vei opp Guadalquivir. Den 30. september 844 klarte de å bryte gjennom lenkene spent over elven, som var en del av Sevillas forsvarsverk, omtrent der Torre del Oro ligger i dag.

Maurerne sendte ut enkelte skip og soldater for å hindre vikingene i å komme inn i selve byen, men de kunne ifølge samtidige kilder ikke stille mye opp mot inntrengerne. Vikingene antas på dette tidspunktet å ha forkastet handel til fordel for piler og Tors vrede. Dette lot byen ligge åpen, og vikingene plyndret Sevilla, brente ned moskeer – etter sigende også den som senere ble erstattet av dagens kirke San Salvador – og tok et stort antall fanger, hovedsakelig kvinner og barn, som senere ble solgt som slaver.

Ifølge enkelte historikere okkuperte vikingene Sevilla i opptil seks uker, og skal derfra ha nådd så langt som til Córdoba, før maurerne klarte å slå tilbake mot et folk de kalte majus. I sammenstøtene ved Tablada forteller krønikene at omkring tusen vikinger mistet livet, mens rundt 400 ble tatt til fange og senere henrettet. Dette hindret imidlertid ikke vikingene i å vende tilbake ved senere anledninger for nye angrep, særlig i 859–861, samt mindre dokumenterte tokter i 889, 966 og 971.

Fra Sevilla, via Balearene til Galicia

Dette var verken vikingenes første eller siste besøk i det vi i dag kjenner som Spania. De skånet verken Cádiz, Balearene, Lisboa – som den gang var en del av Al-Andalus – eller det kristne Nord-Spania. I Pamplona, som de nådde via elvene Ebro og Arga, tok de kongen av Navarra, García I Íñiguez, til fange. Ifølge historien ble han løslatt etter betaling av en løsesum på 70 000 såkalte oro.

Ved flere anledninger herjet vikingene Galicia, én gang med det krønikene beskriver som rundt 100 skip og 8000 krigere. De streifet omkring i flere år, la 18 byer i ruiner og brente kirker, blant annet katedralen i Tuy. Ifølge enkelte beretninger nådde de også Santiago de Compostela, hvor biskopen Sisnando Menéndez skal ha blitt drept av en pil under forsøkene på å organisere byens forsvar. Andre historikere mener imidlertid at byen ble spart, og at ødeleggelsene hovedsakelig fant sted i områdene rundt.

Først i 971 ble vikingene endelig drevet bort. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at galisierne fortsatt hvert år feirer sin seier over nordboerne i Catoira i Pontevedra.

På det tidspunktet var det neppe noe som fremsto så fremmed for vikingene – først og fremst nordmenn og dansker – som Andalucías maurere og den islamske kulturen.

Etter vikingenes overfall bygde maurerne i Sevilla krigsskip som ikke var ulik langskipene, for bedre å kunne forsvare seg. Ifølge arabiske kilder ble noen av hodene til de henrettede vikingene saltet og sendt rundt til nabobyene, som en maktdemonstrasjon eller propagande, og som maurernes egen versjon av historien om møtet mellom de to folkene i Al-Andalus.

Faktaboks: Vikingene i Al-Andalus

• År: Første dokumenterte angrep i 844
• Sted: Sevilla (Isbiliya), Al-Andalus
• Kilder: Arabiske krøniker, blant annet Ibn al-Qutiyya og Ibn Idari
• Motstandere: Nordiske vikinger (hovedsakelig nordmenn og dansker)
• Maurisk betegnelse på vikingene: Majus
• Senere tokter: 859, 966 og 971
• Ettermæle: Vikingangrepene førte til styrket forsvar og bygging av krigsskip i Al-Andalus