Velkommen til Det Norske Magasinets sommer-utgave 2021!

Ode til smilet

Forestill deg at du hadde vœrt en baby som ble født i det siste året. Iallfall her i Spania hadde du i hele ditt korte liv bare sett maskerte folk ute på gaten. Alle menneskene som lente seg over barnevognen din med himlende øyne og overdreven babysnakk, ville hatt på seg munnbind. Bortsett fra din egen familie som bodde i samme hus, ville du stort sett ha sett maskerte mennesker og derfor naturlig nok trodd at det var slik menneskeheten så ut. Annet enn ett og annet forskrekkelig munnbind med et grotesk Joker-smil eller en glisende haikjeft, ville munnen og derfor smilet vœre ganske ukjent for deg.

Tenk deg da sjokket når det plutselig en dag – for oss i Spania den 26. juni – ble tillatt å gå ute blant folk uten munnbind. Du ville sitte der i vognen din med trillrunde øyne og lure på hva i himmelens navn som hadde skjedd. Hvor kom plutselig alle disse rare, bevegende munnene og smilene fra? Hvorfor kunne du plutselig høre røstene til denne mumlende nasjonen så mye klarere enn før? Ville det ha skremt deg? Eller ville du kanskje tenke at «Neimen, ser man det … Det er visst flere folk enn mamma og pappa som har åpninger i ansiktet!»

Det er utrolig hva man venner seg til! De første dagene vi kunne gå på gaten uten maske følte jeg meg helt naken. Akkurat som jeg hadde glemt å kle på meg. Noe var liksom helt feil. Allikevel kan jeg garantere at de aller fleste av oss har takket våre høyere makter for at vi endelig har kunnet kaste maskene. Jeg sier kaste, men det er nok ikke tilfellet. For det første så vil vi fremdeles trenge dem når vi er innendørs med andre mennesker, og for det andre, så er fremtiden fremdeles litt av et spørsmålstegn. Mange har nok som jeg drømt om å brenne munnbindene på et stort, felles heksebål, men siden situasjonen er som den er, så vasker iallfall jeg mine mest kledelige og minst frynsede maskevarianter og pakker dem vekk. De legges bort som vintertøyet, klare til en annen dag, sånn i tilfellet…

Men nå er det tid for en hyllest:

Hvilken glede det er å kunne se ansiktene på folk igjen! Jeg mener hele fjeset – nese, kinn, munn, hake og hud med fregner, arr og alle de fine smilerynkene. Hvilken velsignelse det er å kunne ta dype åndedrag og trekke luften langt ned i lungene og puste ut igjen uten å ha tre lag med stoff eller kjemiskluktende papirmasker som forhindrer fri pust, og som dekker nesten hele ansiktet. For en frihet og lettelse. Det er jo nok til å få en til å ljome av glede.

Jeg hadde nesten glemt det, men nå som vi kan se dem igjen – er det noe penere og mer personlig enn munnen? Klart at vi kan rynke på nesen, blåse opp kinnene og vifte litt med ørene, men munnen er for meg det mest utrolige, plastiske og uttrykksfulle sanseorganet vi har. Bare tenk på en måpende, gråtende, leende eller rasende munn! Uten munnbind kan vi endelig se hva folk føler igjen, for hvis det er sant som de sier det, at øynene er sjelens speil, så er munnen følelsenes speil.

Munnen vår holder samtidig trumfkortet av alle trumfkort, det mest vakre, smittende og universelle av alle menneskelige uttrykksformer – smilet! Et smil kan skape fred og forståelse og åpne porter og hjerter over kulturer, religioner og landegrenser. Så nå som du kan det, så smil!

Tenk på den vakre melodien som Chaplin skrev i 1936, som John Turner og Geoffrey Parsons skrev teksten til, og som Nat King Cole gjorde berømt i 1954:

Smil – og verden smiler til deg.