Velkommen til Det Norske Magasinets september-utgave 2021!

Hva er egentlig familie?

I forrige måned traff jeg min snart 91-årige mor etter to års adskillelse. Det er ikke første gang vi har vært fra hverandre så lenge. Jeg kom meg ikke alltid hjem på sommeren i alle de årene jeg bodde i Canada. Studier, kjærester, jobb, barn og andre forpliktelser holdt meg borte. Men denne gangen var det annerledes, fordi jeg faktisk ikke kunne komme til Norge på grunn av pandemien. Derfor var turen enda mer spesiell, og gjensynsgleden med familien enda større. 

Ordet familie kan bety så mangt. Før i tiden refererte det oftest til kjernefamilien, som typisk besto av et foreldrepar med 2,3 barn. Men i disse dager kan familie vœre så mye mer – et ektepar med barn fra flere ulike tidligere forhold, to mennesker av samme kjønn knyttet sammen i partnerskap eller ekteskap, et barnløst par med hund, besteforeldre som bor i samme husstand som et barnebarn, en enke med 27 katter, et godt, gammeldags hippiekollektiv samt en hel haug med andre kombinasjoner. Og alle disse refererer til dette menneskelige sambandet og samboerskapet som vi pleier å kalle familie. 

Jeg vil tørre påstå at uttrykket familie som sådant har en litt annen mening for oss som bor utenfor landets grenser året rundt (eller halve året), enn for de som har bodd i Norge i hele sitt liv. For oss hel- eller deltids utflyttere og emigranter, kan konseptet familie også innebære avstand, gjenforening, avskjed og lengsel.

For noen av oss norske ‘spanjoler’, iallfall vi som bor litt mer grisgrendt, blir familie til tider noe vi velger å skape selv gjennom å bygge opp et nettverk av nære vennskap og amigos, som blir en slags adoptivfamilie. Gjennom livet har jeg hatt en del slike familier. Da jeg som 19-åring kom til Montreal for å studere, feiret jeg fransk-kanadiske, sør-indiske og jødiske merkedager med mine medstudenters familier. Disse ble mine første adoptivfamilier. Senere samlet jeg andre internasjonale studenter til middager for foreldreløse. De fleste av oss hadde selvsagt foreldre et eller annet sted i verden, men akkurat i på det tidspunktet var vi var mer eller mindre familieløse. Hvis man er en Alien in New York, som Sting sang om en gang for lenge siden, så møter man ofte andre fremmede som er villige til å bli ens familiesubstitutter, og som kan dekke en del av den sosiale rollen familien vanligvis spiller for oss – om det er i New York eller i Andalucía. 

Etter mange år ute har disse adoptivfamiliene hjulpet meg gjennom mang en livskrise, som kanskje ellers min familie hjemme i Norge ville ha gjort. Og jeg er ikke alene. Vi mennesker er nå engang sånn at vi gjerne tilpasser oss til våre omgivelser og kompenserer for manglene som disse omgivelsene kanskje skulle ha. Selv når det gjelder familie. En glad norsk trekkfugl fortalte meg nylig at hun trodde det var hovedgrunnen til at det er så lett å få kontakt med andre ‘expats’ i Spania. Vi er alle, om ikke i samme båt, så i lignende farvann.    

I denne utgaven av magasinet hadde jeg gleden av å snakke med den norske krisepsykologen Kari Laliberte for å lære mer om hennes arbeid med barn, unge og voksne med emosjonelle og mentale vansker. Kari setter familien i et annet perspektiv og gir våre lesere gode råd om hvordan vi kan leve et harmonisk og balansert emosjonelt liv. 

Det Norske Magasinet ønsker alle en strålende september. Husk å sette pris på familien din – både den der hjemme og din spanske adoptivfamilie.