Velkommen til Det Norske Magasinets juli/august-utgave 2025!

Jeg tror jeg kan telle på én hånd de fastboende utlendingene vi kjenner her som ikke har tatt til seg i hvert fall én gatekatt eller en forlatt hundevalp. Oftest kommer disse fra omplasseringssentre, mens andre ganger blir de rett og slett funnet i en søppelkontainer, flytende i en elv eller sittende fast i et gjerde. Noen utlendinger som har kjøpt seg en finca på landet, har til og med oppdaget at de har arvet et halvt dusin ‘glemte’ kjæledyr på kjøpet.

Og det er egentlig ikke så overraskende. Spania – med en befolkning på nesten 48 millioner – er hjem til rundt 29 millioner kjæledyr. De offentlige statistikkene regner med at halvparten av de spanske husholdningene eier ett eller flere kjæledyr – men det vil jeg si er et meget konservativt anslag hvis man tar i betraktning alle kjæledyrene som aldri blir registrert. Samtidig er Spania landet i Europa hvor flest kjæledyr blir forlatt av sine eiere, med over 340 000 forlatte hunder og katter hvert år, de fleste kjøtere, ‘ubrukelige’ jakthunder og hunder av det som regnes som farlige raser. Og ikke nok med det, også akvariefisk, fugler, reptiler og pattedyr som kaniner og marsvin blir forlatt. Samtidig er det dessverre noen som tror de bare kan skylle ned sin uønskete kose-anakonda i toalettet …

Heldigvis er det noen som tar til seg forlatte kjæledyr, slik at nesten halvparten av dyrene i spanske omplasseringssentre blir adoptert, og en stor andel av disse ‘adoptivforeldrene’ er utlendinger som bor i Spania. Hvorfor er det slik, kan man spørre seg. Er det fordi utlendinger har mer medlidenhet ovenfor dyr enn spanjoler? Er vi så bløthjertet at når vi ser et lidende dyr, må vi bare ta de med oss hjem?

Mange nordmenn som bor i Spania har tatt til seg opptil flere forlatte og uønskede kjæledyr, men de fleste har ikke gått like langt som denne månedens intervjuobjekt. I tillegg til sine adopterte hunder, har Nina Christin Jeremic åpnet sitt hjem og sitt hjerte for en meget misbrukt hest som ikke kunne ries på og som derfor ingen ville adoptere og et esel som hadde stått fastbundet i to år! Den tidligere grafiske designeren hadde alltid drømt om å ha en finca i Spania, men det tok en alvorlig nakkeskade og en global pandemi før hun endelig flyttet til Spania. Livet i Marbella var lett å leve, men etter en tid ble hun lei av trafikk og turister og følte at dagene ble litt ‘tomme’. Da hun besøkte et omplasseringssenter for hester i innlandsbyen Alhaurín el Grande, var hun ikke i tvil. Her ville hun bo! Siden Nina flyttet inn i november 2024, fikk hun omgjort et hageskjul til en stall før hesten Caramelo og eselet Margarita flyttet inn på selveste Valentinsdagen. “De er jo gullene mine, disse to» innrømmer hun gladelig og forteller at det var kjærlighet ved første blikk da hun møtte den vakre hesten som egentlig skulle ha blitt til pølsemat. Både dyrene og Nina lever nå i beste velgående på fincaen, og i dette magasinet kan du møte hele familien. Er det ikke godt når det en gang iblant blir en Happy Ending?!?

Vi i redaksjonen ønsker deg en fabelaktig sommer, hvor enn du tilbringer den. Vi tar en pause i august, men er tilbake i september med ny og spennende lesning fra Sør-Spania.