Unge hotellverter i Andalucías innland - Carmen & Martin

Hvis man blir tilbudt en sjanse i livet, må man bare ta den! Dette var tanken til norske Martin Steen Reymert (33) og engelske Carmen Chapell Elkin (32) da hennes foreldre tilbød dem å ta over familiehotellet Molino del Santo i den andalusiske landsbyen Benaoján. Bare ti uker etter at de forlot London før nyttår gjenåpner hotellet den 17. mars. De beholder den tradisjonelle stilen på den historiske møllen, sammen med mange av det opprinnelige personalet, men de unge vertene akter likevel å sette sitt eget lille millenniumsgenerasjons-preg på stedet.

En vakker vårdag tok Det Norske Magasinet turen til landsbyen og møtte paret i hagepaviljongen med utsikt til bassenget, den brusende elven og fjellene rundt – et sted vi garantert kommer tilbake til!

Lærte å svømme i hotellbassenget

Benaoján er en av de hvite landsbyene som ligger i Málaga-provinsens innland, rundt halvannen times kjøring fra Costa del Sol. Dagens knappe 1500 innbyggere bor fordelt mellom en øvre og en nedre bydel som er forbundet med en bilvei og ikke minst den brusende río Guadiaro som har sitt utspring her. Det var ved denne elven at Carmens foreldre, Pauline og Andy, kjøpte den nesten to hundre år gamle møllen på 1980-tallet og åpnet hotellet Molino del Santo i 1987. Og det var også her Carmen vokste opp.

– En av grunnene til at mor og far kjøpte stedet, var at det var det eneste i området med telefonlinje. Vi må så langt tilbake i tid! Rombestillinger ble gjort via faks, for det var veldig dyrt å ringe. I mitt første år bodde vi på ett av hotellrommene, men så flyttet vi inn i vårt eget hus på nabotomten. Jeg tok mine første skritt her og lærte å svømme i hotellbassenget. Mange av de ansatte er som tanter og onkler for meg, og det var også de som lærte meg å lage mat og å rengjøre på andalusisk vis. Selv etter at vi flyttet til England da jeg var 13, tilbragte jeg alle ferier her, og fra jeg var 16 hadde jeg fast sommerjobb på hotellet. Så dette har alltid vært min virkelighet.

Mens foreldrene tok med seg lillesøsteren og flyttet tilbake til Benaoján, hvor de fremdeles bor, ble Carmen i London etter videregående. Hotellet ble etter hvert utvidet fra seks til 18 rom, men ellers er El Molino det samme vakre stedet som Carmen husker fra barndommen. Og nå, nesten 20 år etter at hun forlot sin hjemby, er hun tilbake.

– En spesiell ting med dette hotellet er gjestene kommer tilbake igjen og igjen. Alle var positive da de hørte at Martin og jeg skulle ta over, men jeg var likevel bekymret. Det er ikke bare-bare å komme hit og føre denne arven videre. Folk her kjente meg som barn, men jeg kjenner jo ikke alle igjen så det er litt av en justering, ettersom rollene våre har endret seg totalt.

«Man kan selvsagt ikke bo i en landsby og forvente å ha IKEA ved siden av seg heller»

En tradisjonell norsk familie

Martin påpeker med én gang at hans oppvekst ikke var like spennende som Carmens, men det kan godt diskuteres. Selv ble han adoptert fra Seoul i Sør-Korea og kom til Norge da han var rundt seks måneder gammel. Han har også en søster som er adoptert.

-Jeg vokste opp i Oslo og hadde en typisk norsk oppvekst i en typisk norsk familie, med langrenn om vinteren og fotball om sommeren. Etter videregående tilbragte jeg seks måneder i New York, og da jeg kommer tilbake, føltes Oslo litt liten og kjedelig. Som mange av mine venner, søkte jeg på universitet i utlandet og tok en Bachelor i sosiologi i Edinburgh. Der ble jeg også interessert i internasjonal utvikling og kontaktet Norges Idrettsforbunds frivillighetsprogram i Afrika. De sendte meg til Zambia, hvor jeg åpnet et fotballakademi for barn i Livingston. Det var en fantastisk opplevelse som styrket min interesse for internasjonale forhold og førte til at jeg tok en mastergrad i internasjonale relasjoner i London.

I studietiden møtte han også en ung engelsk kvinne som het Carmen. Etter masteren begynte begge å jobbe i veldedighetssektoren i London, Martin i forskningsavdelingen for organisasjonen Magic Breakfasts og Carmen som prosjektleder for flyktningorganisasjonen Breaking Barriers.

-Vi elsket livet i London, men etter nesten tolv år der bestemte vi oss for at det var på tide å flytte på oss. Vi vurderte både Oslo og Madrid, men siden Carmens foreldre hadde pensjonert seg og leide ut hotellet til en ekstern hotelloperatør, foreslo Andy for Carmen at vi kunne ta over hotellet. For meg var det en mulighet som vi aldri ville få igjen – et hotell som allerede er i drift med et strålende rykte og med folk som støtter oss. Så min reaksjon til Carmen var: Vi må bare gjøre det!

Martin innrømmer at han kanskje er litt mer spontan når det gjelder slike ting. Carmen liker å planlegge mer og var bekymret for hvordan de skulle greie å få alt i stand på under tre måneder. Men hun trengte i hvert fall ikke å overbevise Martin om å flytte til Benaoján, heller det motsatte!

«Hele landsbyen er så glade for at vi overtar hotellet og at det forblir i familien»

– I de syv årene Carmen og jeg har vært sammen har vi besøkt Benaoján mange ganger, og jeg har falt helt for dette stedet. Jeg elsker at man kan sitte ute i bare skjorta eller ta seg en dukkert i bassenget etter løpeturen i februar. Naboen kom tilfeldigvis ut og så meg i bassenget i går og ropte «Du er gal, det er iskaldt!» Første gang jeg besøkte hotellet holdt Carmens far en tale for gjestene om stedets historie, og siden den gang har jeg hatt tanken i bakhodet om at Hvis muligheten ville by seg, ville vi ha greid det? Når du forteller folk at du flytter til Sør-Spania for å drive et hotell, er alle begeistret for deg. Venner og familie brukte ordet «modig» om beslutningen vår, selv om det ikke er rare greiene sammenlignet med hva Carmens foreldre gjorde. Men etter London ønsket vi oss noe nytt og litt mer avslappende.

– Vel, vi kommer nok ikke til å slappe av på en stund, skyter praktiske Carmen in.

Et nytt kapittel

Det har vært en stor omveltning for paret som var vant til en millionby hvor én enkelt boligblokk har flere mennesker enn hele Benaojáns befolkning. Her bor de i en liten leilighet ved siden av elven med kort gangavstand til hotellet. Carmen forteller at hun aldri hadde trodd at hun skulle gå fra å bo over 1500 km fra foreldrene til å bo nesten vegg i vegg med dem, men som hun forklarer, så ønsker de å være lett tilgjengelige for hotellgjestene.

– Vi forventet at det skulle bli tøft, men det har ikke skjedd ennå. I London pleide jeg å bruke halvannen time på T-banen hver dag, men her er alt nært. Vi elsker den lille byen og arbeidet med hotellet. Å være selvstendig næringsdrivende passer oss. Vi har forskjellige ferdigheter, men jobber godt sammen. Og etter de store organisasjonene i London, vet vi hvordan man strukturerer ting. Jeg var prosjektleder, og dette er egentlig bare et stort prosjekt. Samtidig har det bare gått åtte uker, så jeg synes vi har fått utrettet mye. Men man kan selvsagt ikke bo i en landsby og forvente å ha en IKEA ved siden av seg heller.

Til daglig har Martin ansvaret for restauranten og markedsføringen, mens Carmen tar seg av bestillinger, personalet og økonomien. Hun innrømmer at de fremdeles ikke kan dele arbeidsbyrden likt, da hun må svare på alle telefoner og gjøre alt det byråkratiske. For Martin er utfordringen språket, selv om han forstår mer spansk hver dag.

– Målet mitt, annet enn å hjelpe å drive hotellet, er å lære å snakke flytende spansk slik at jeg kan bli en del av lokalsamfunnet. Spansken min er fremdeles ganske begrenset, så det er vanskelig å holde dype samtaler og etablere skikkelige vennskap, men alle i byen er veldig tålmodige og vennlige når jeg prøver å snakke med dem. Vi hadde et personalmøte for et par uker siden hvor jeg holdt min første presentasjon på spansk, og det gikk uventet bra.

– Det var virkelig morsomt, for alle klappet da han var ferdig, ler Carmen.

Det spanske byråkratiet er en annen utfordring. Hun beskriver det som en skattejakt hvor du tror du har nådd slutten, men det er bare en skarp sving, og så kommer nye ting å gjøre og flere papirer som skal signeres.

-I London skjer alt online, men her kreves ofte personlig oppmøte. Alt handler om å bygge relasjoner. Vi er klar over at vi er veldig privilegerte, for stedet var her og vi har allerede bookinger helt ut til mai måned. Hvis vi startet fra bunnen av, måtte vi bekymre oss for lakener og gafler og ansettelse av folk, men alt det er tatt hånd om. Så det er ikke bare dette nydelige stedet vi har tatt over. Takket være at foreldrene mine opprettholdt gode relasjoner med gjensidige tillit med betjeningen og andre i landsbyen i disse årene, har vi også arvet alle nettverkene som de har skapt.

«Første gang jeg kom hit, forelsket jeg meg i fjellene. Jeg vet det er en veldig norsk ting å si»

I dag står stedets gartner og altmuligmann, Sergio på en stige og maler. Sammen med kokka Reme og noen andre av personalet, har han vært her siden starten på 1980-tallet og vet nøyaktig hvordan alt fungerer. Andre arbeidere jobber iherdig med å få ferdig en utendørs bar i hagen, som sammen med restauranten vil være åpen for folk utenifra. Baren var et ønske fra det unge vertskapet, som også jobber for å forbedre hotellets tilstedeværelse på sosiale medier. Ellers vil de fortsette å holde alt så lokalt som mulig, både når det gjelder ansettelser og hva de kjøper inn. Carmen forteller at de i utgangspunktet vil ha en betjening på ti i tillegg til dem selv, og dette øker til 16 i høysesongen i tillegg til ekstrapersonale for spesielle anledninger.

-Tradisjonen med å drive jorda har nesten forsvunnet med vår generasjon, så noen ganger overskrider restaurantens behov hva landsbyen kan tilby. Men vi vil fortsette å fokusere på lokaldyrkede produkter og andalusisk mat med vår egen lille vri. Det er en enorm forandring fra London hvor absolutt alt er importert. Her … Se, det vokser sitroner på det treet der! Vi kan ta stedet i mange retninger, men vi må først åpne og se hva som fungerer. En ting vi vil gjøre, er å legge til en vegetarisk del av menyen. Jeg spiser ikke kjøtt, og vet hvor vanskelig det kan være i Spania. Så det handler om å finne de små hullene og gjøre hva som er oppnåelig for oss.

Andre prosjekter som de vurderer i fremtiden, er flere aktiviteter som vinsmaking, matlagingskurs, musikk, yoga og velvære, både på og utenfor hotellet. Samtidig har de et konferanserom som kan brukes til feiringer, foredrag, klasser og retreater.

-Vi kan selvsagt ikke ha bryllup i spansk stil med hundrevis av mennesker, men vi har hatt mange mer intime bryllup hvor gjestene bor på hotellet og vi arrangerer seremonien ved bassenget eller i bakhagen. Vi er ganske fleksible og har en bryllupsplanlegger som kjenner alle i området.

Likevel er det nok naturen som tiltrekker flest folk til Molino del Santo. Hotellet er kjent blant turgåere, som spesielt i helgene kommer innom restauranten. Lokaltoget fra Algeciras stopper i Benaoján, så mange kommer fra Jimera de Líbar eller helt fra San Roque og spiser lunsj før de tar toget tilbake. Nærheten til naturen er noe de begge setter pris på etter å ha bodd i London, og for Martin som elsker å løpe og sykle, er det ideelt.

«Målet mitt, annet enn å hjelpe å drive hotellet, er å lære å snakke flytende spansk slik at jeg kan bli en del av lokalsamfunnet»

-Første gang jeg kom hit, forelsket jeg meg i fjellene. Jeg vet det er en veldig norsk ting å si, men denne dalen som er omsluttet av fjell på bokstavelig talt alle kanter, er veldig spesiell. Gjestene kan drive med masse sport og forskjellige naturaktiviteter herfra – sykling, fjellturer, klatring og til og med hulebesøk, og vi vil sørge for at alle som kommer får kjennskap til det. Etter å ha syklet overalt, kan jeg si at det som er spesielt for syklister, er hvor tomme veiene er her sammenlignet med andre europeiske sykkel-mekkaer.

Carmen legger til at sykling er perfekt for høst, vinter og vår, men at det er for varmt om sommeren, noe som hun påpeker at hennes litt godtroende norske kjæreste lærte på det tøffe viset, da han til slutt måtte søke ly under en busk … Selv synes hun det er altfor mange bakker. Bare opp til den neste landsbyen, Montejaque, er det fem km med bratt oppoverbakke, så for henne er en elektrisk sykkel eneste mulighet. 

-Vi har et veldig spesielt perspektiv. Etter å ha bodd i London, setter man mer pris på naturomgivelsene. Min daglige tur der gikk til en bypark, mens nå går turen min oppe i fjellene hvor jeg vanligvis ikke møter en sjel. Da jeg vokste opp her, tok jeg det for gitt, men det er noe ved å komme tilbake hit og innse at ikke alle steder er slik. Noen fortalte meg i går at hele landsbyen er så glade for at vi overtar hotellet og at det forblir i familien. Det var rent rørende.

Helgen før Carmen og Martin og deres team av trofaste hjelpere åpner El Molino del Santo, planlegger de en myk lansering med venner og familie. -De er selvsagt våre største tilhengere, men også våre største kritikere, og vi har bedt dem om å være oppriktige og fortelle oss hva som ikke fungerer. Men mest av alt ønsker vi at familie og venner kan komme hit for å feire denne enorme endringen i livet vårt.

«Naboen kom tilfeldigvis ut da jeg tok en dukkert i bassenget etter løpeturen i går, og han ropte «Du er gal, det er iskaldt!»»