Mammatus – sommerens mystiske skyer

I alle tider har menneskene sett opp mot himmelen og vært fascinerte av skyenes stadige endringer og deres fargenyanser når solen står opp og går ned. Som barn har nok de fleste ligget på ryggen og latt fantasien lete etter skyen som ligner et vikingskip, en hund eller et mummitroll. Voksne på sin side er mange ganger for oppslukte av hverdagens mas og kjas til å ta seg tid til å beundre de mikroskopiske vanndråpene som samler seg høyt oppe i luften. Men noen ganger er skyene så spektakulære at de kan se ut som rene kunstverk.

Sommerfenomenet i Málaga

Nå om sommeren kan det være en idé å holde øye med himmelen hvis man vil se noen helt spesielle skyer. Det er snakk om skyformasjonene mammatus – runde skyer som liksom henger ned fra undersiden av andre skyer. Disse nesten surrealistiske skyene kan forsvinne etter bare noen minutter, eller bli på himmelen i flere timer. Med det sagt, må det legges til at mammatus-skyer også kan ses på andre årstider, men sjansen er større om sommeren, spesielt når det kommer uvær.

Navnet mammatus har ikke så overraskende røtter i det latinske ordet mamma, som betyr både mamma og kvinnebryst. I sin ordliste forklarer det spanske meteorologiske instituttet (Aemet) mammatus som «runde hengende deler av skyer som på grunn av sin form påminner om jurene til hunnpattedyr”. På norsk kalles de derfor puppeskyer.

Mammatus er ofte forbundet med bygeskyer (cumulonimbus), men de kan også forekomme i forbindelse med andre skyer som fjærskyer (cirrus), makrellskyer (cirrocumulus), rukleskyer (altocumulus), lagskyer (altostratus) og bukleskyer (stratocumulus). De oppstår typisk ved kraftige, tørre tordenvær og kan variere i både størrelse og form. Faktisk flyr piloter lange omveier rundt mammatus, da de forbindes med kraftig turbulens og oppadgående luftstrømmer.

Hvordan dannes Mammatus

Det er ikke helt kjent hvordan mammatus dannes. Her er en beskrivelse fra Sveriges meteorologiske og hydrologiske institutt (SMHI): ”Når varm og fuktig luft føres oppover med kraftige vinder i en bygesky, dannes nedbør. På høy høyde føres nedbøren ofte ut til siden fra skyens senter, da den ikke lenger kan bæres av oppdriften. I utkanten av skyen kan derfor fuktig luft, skydråper og nedbør presses nedover. […] Den nedadgående luftstrømmen når etter hvert tørrere luftlag og påvirkes også av fordampning som kjøler luften og ytterligere forsterker den nedadgående bevegelsen. Ved møtet mellom den nedadgående skydråpefulle kalde luften og lavere-liggende skydråpefri luft, kan de jur-lignende formasjoner som kalles mammatus dannes.”

Det finnes undersøkelser som foreslår at mammatus kan være tegn på intensive og mulig farlige værforhold, som er hvorfor meteorologer finner disse skyformasjonene veldig interessante. Likevel har det blitt gjort forholdsvis lite vitenskapelig forskning rundt fenomenet, fordi de faktisk er relativt sjeldne og vanskelige å studere.

Visste du att …?

De fleste skyer består av masse små vanndråper eller iskrystaller i atmosfæren. Normalt oppstår skyer gjennom at fuktig luft stiger opp og avkjøles. Det kan f.eks. skje når varm luft passerer over et kaldere område, beveger seg over et fjell eller ved en kald- eller varmfront. Når temperaturen synker, kondenserer vanndampen til små vanndråper eller iskrystaller, beroende på temperaturen. Denne kondensasjonen skjer som oftest rundt små partikler som støv eller røyk i luften, de såkalte kondensasjonskjerner. Siden skyer består av vanndamp, oppløses de når luften synker og dermed varmes opp, og de kan også oppløses når fuktig luft blandes med tørr luft.

Skyenes former og størrelse avhenger av atmosfæriske forhold som hvordan vindene blåser og hvordan luften rører seg i høyden. Normalt finnes skyer fra jordoverflaten og helt opp til ti kilometers høyder, hvor atmosfæren alltid inneholder vanndamp. De spiller som kjent en viktig rolle i jordens værsystemer, da de påvirker nedbør og solens stråler mot jorden. Regn oppstår når skyer inneholder tilstrekkelig mye vanndamp som har blitt kondensert til vanndråper eller iskrystaller. Når disse dråpene kolliderer, vokser de og blir til slutt så tunge at de faller mot jorden.

Klassifisering av skyer

Det er FN-organet Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) som har bestemt hvordan skyer klassifiseres. Systemet ble skapt allerede i begynnelsen av 1800-talet av amatørmeteorologen Luke Howard som, inspirert av Carl von Linnés terminologi og systematikk for planter, navnga forskjellige typer skyer.

Senere i det samme århundre kom faktisk Uppsala universitet, og spesielt professor Hugo Hildebrand Hildebrandsson, til å spille en viktig rolle for utviklingen av verdensmeteorologien. Før Hildebransson trodde folk nemlig at hvert land hadde sine egne typiske skyer, men i 1886 ble Hildebrandsson overbevist om at skyene var likedanne i hele verden. 1891 presenterte han en skyatlas med skyklassifiseringer, 1896 ble det første internasjonale skyatlaset publisert. Selv i dag, i det siste internasjonale skyatlaset fra 2017, gjelder navnene som Hildebransson ga de forskjellige skyene.

Første gangen som mammatus ble beskrevet var i 1894 av meteorologen William Clement Ley.