HVORDAN LAGE EN ANDALUSISK VEGGFONTENE

Det er vel ingenting mer fredelig enn en sildrende fontene. Vi hadde alltid ønsket oss en liten fontene i bakhagen vår, men i regnfulle Vancouver i Canada hadde det ingen mening. Etter å ha flyttet til Andalucía – lenge før vi kjøpte ruinen som ble til vårt hjem – begynte jeg derfor å legge hemmelige planer for dette essensielle vannelementet på vår fremtidige terrasse.

Både den første og den andre sommeren gikk, og vi fant aldri drømmefontenen. Ikke det at vi hadde et hjem å installere den i uansett, siden vi fremdeles ventet på byggetillatelsen. I mellomtiden fortsatte letingen. De fargerike marokkanske flisfontenene var lekre, men vi var ikke ute etter en hvilken som helst kjøpefontene. Vi ønsket oss noe unikt som ville reflektere vårt nye hjemsted.

Noen fontenefakta

En fontene (fra Latin fons – et utspring av en kilde) er en vannforsyningskilde som er regulert til en menneskeskapt konstruksjon, hvis funksjon er å sende vann ved tyngdekraft ned i et vannbasseng eller drive vannet opp i luften ved mekanisk hjelp. Før i tiden tjente fontenene ofte en dobbel oppgave, ved å levere drikkevann til lokalbefolkningen samtidig som de hadde en dekorativ funksjon. I visse kulturer hadde de også en religiøs betydning.

De tidligste fontenebyggerne var muligens mesopotamierne som rundt 3000 F. Kr. laget en serie steinbassenger forbundet med en naturlig vannkilde. Grekerne og romerne brukte lignende systemer, mens mekaniske fontener ikke dukket opp før den italienske renessansen.

Her i Andalucías innland hvor de fleste innbyggere var avhengige av husdyr, begynte fontenene som et steintrau med drikkevann for dyr. Fontenebasen var en lang pileta (vanndam) skåret ut av en enkelt stein, mens baksiden mot veggen hadde kraner og til tider dekorative elementer. Noen av disse fontenene ble laget i vestgoternes tid (rundt det 5. og 6. århundre E. Kr, altså etter romerne og før maurerne invaderte halvøya). Et eksempel på disse er en pileta som fortsatt er i bruk i dag i fjellandsbyen Grazalema i Cadiz-provinsen.

En gang iblant ser vi fremdeles folk bringe hestene eller eslene sine slik at de kan drikke fra piletaen ved den gamle byporten i nabolaget vårt. Noen lokale bønder vil til tider komme og fylle store plastkanner med vann til oliventrærne sine, ettersom vannet sies å komme fra en spesiell kilde, og hver eneste gård vi har besøkt her i Andalucía har iallfall én av disse piletaene.

Fra stein til fontene

Med en så spennende fortid, var min mann og jeg enige om at fontenen vår måtte gjenspeile denne delen av lokalhistorien. I tillegg til de håndmeislede steintrauene, elsket vi den varme sandfargen på Rondas Tajo kløft. I utgangspunktet var planen å dekke i hvert fall noen av veggene i vårt fremtidige hjem med disse steinene, men siden vi kjøpte en tre-meter bred ruin, kunne vi ikke tillate å miste selv noen få centimeter ved å ‘polstre’ veggene med synlige steiner. Derfor ble en veggfontene i stein løsningen.

Å finne et gammelt steintrau til salgs, som i tillegg måtte passe inn på den begrensede plassen tilgjengelig på terrassen vår, viste seg å være helt umulig. Vi fortalte dette til vår venn Juan, som foreslo at vi dro til et nedlagt steinbrudd nær San Pedro-veien for å finne en stein og deretter hugge den ut selv. Siden vi ikke sier nei til en utfordring, ble vi med ham på en steinletingsekspedisjon noen dager senere. Som mange andre landlige virksomheter, måtte steinbruddet legge ned driften grunnet mangel på kunder. (De fleste foretrekker å kjøpe perfekte kuttede steiner i paller på Leroy Merlin) Her hadde vi et fjell av steiner å velge mellom. Man kunne gå seg vill i haugene, og dette var bare de forkastede steinrestene som hadde blitt slengt fra produksjonsområdet og ned den nærmeste åssiden.

Med de nøyaktige målene til vår lille pileta og målebånd i hånden, kravlet vi rundt inntil vi endelig fant en stein som kunne gjøre nytten. Den ble halt og dratt og rullet til Juans Jeep, og jeg tok selvfølgelig med noen ekstra piedras (steiner) på lasset, da jeg finner dem uimotståelige. Vel tilbake på Juans finca begynte den egentlige jobben. Og hvis man ikke har kuttet og meislet i stein før, vet man ikke hva man begir seg ut på!

Etter å ha sett nærmere på vidunderet, sa Juan at han trodde han hadde noen steiner som var bedre egnet til jobben. Han refererte til noen blokker som allerede hadde meislede sider, da de en gang i tiden hadde vært del av et buet inngangsparti. Disse var nå en hagemur på fincaen, men Juan insisterte på at vi brukte én av disse og satte monsteret fra steinbruddet i dets plass.

Før vi visste ord av det, hadde han hentet to forskjellige roterende sager. Selv om Juan egentlig skulle mure en benk på fincaen denne dagen, la han alle planer til side og begynte å skjære vertikale, horisontale og til slutt diagonale kutt inn i toppen på steinen, noe som gjorde det mye lettere (eller i det hele tatt mulig) for oss å få hult ut senteret av steinen. Hva som ville ha tatt oss dager og år med hammer og meisel, tok oss nå bare noen timer. Resten gikk nesten som en lek, i hvert fall hvis man er vant til å jobbe med stein, som ingen av oss var. Jeg greide å svinge den store hammeren et par centimeter fra målet og endte opp med noen blodblemmer, men ingenting som ikke ville heles med tiden. Og mirakuløst nok, hadde jeg fremdeles alle fingrene i behold!

Naboer til hjelp

Da vi kom hjem med vår dyrbare pileta, lot vi den ligge i bilen mens vi ventet til et par unge sterke naboer kunne hjelpe oss å hale den ut på terrassen. Jeg ville ikke stole på meg selv, i tilfelle jeg glapp taket. Men Manolo, vår nabo som snart fylte 90 år, så oss og spurte om han kunne ta en kikk på steinen.  «Å, er det bare det! Den kan jeg løfte på egen hånd over ryggen», utbrøt han. Vi mumlet at vi ikke tvilte på det, men at vi følte det var tryggere å vente til vi hadde noen flere ledige hender til hjelp. Men det ville ikke Manolo høre på. Han begynte å skyve steinen fra baksetet og ga mannen min knapt tid til å gripe den andre enden av steinen før den var i luften. Og slik gikk de – lille 90-årige Manolo og min meksikanske ektefelle som er onkolog og vanligvis ikke bærer tyngre ting enn en større bok – inn i huset, gjennom stuen, forbi kjøkkenet og ut på terrassen. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Manolos hender og skritt vaklet ikke en eneste gang mens han bar steinen (nesten egenhendig), ikledd sin vanlige dress, vest, hvite skjorte og sorte lærsko – den typiske andalusiske arbeiderskaren fra tidligere generasjoner og århundrer: kortvokst, stutt, sterk som en Toro og beintøff.

Så snart vi hadde fontenebasen på plass, begynte vi å lete etter steiner som ville passe som sprutplate. Dette var ikke noe problem siden vi bor på landet i Andalucía hvor hver eneste sti og jorde er dekket av steiner. Juan, som ikke kunne gjøre nok for andre, ga oss frie hender til å samle steiner på deres eiendom, slik at vi kom hjem med ti kilo hver i sekken – alle med sin egen personlighet og ofte avtrykk av fossiler. Da vi hadde mer enn nok råmateriale å velge fra, tegnet jeg bueformen jeg ville ha på et stykke kartong og la steinene inn som et puslespill på bakken (noen ganger er filmdesignkarriæren min hendig).

Det eneste som gjensto, var å finne noen som kunne montere steinpuslespillet mitt opp på veggen bak piletaen. Selv om halve nabolaget fortalte oss hvor enkelt dette ville være å gjøre selv, ville vi å ha en profesjonell for å sikre at det hele ikke ville kollapse. Vi snakket med fire forskjellige håndverkere som alle lovet å komme, men som aldri dukket opp, inntil vår venn Salvador kom til unnsetning. «Jeg er der i morgen klokken ti», sa han, og fem på ti neste morgen sto han ved døren med verktøykassen i hånden. Han murte steinene på veggen og kom tilbake samme ettermiddag for å legge på den sandfargede fugemassen som vi hadde bedt om. Basta! Så var jobben gjort.

Fontenen er det første vi ser når vi kommer inn i vår lille casita og ser ut mot terrassen. Det solcelledrevne resirkuleringssystemet gjør at vannet klukker muntert hele dagen, og vi passer alltid på at fontenen er full til randen slik at den også kan tjenestegjøre som bad og drikkefontene for småfuglene i nabolaget. Biene liker også å drikke her, og våre fastboende gekkoer, familien Umberto, stopper også innom noen ganger etter at de har spist for mange fete innsekter.

Vi kunne ikke være mer fornøyde. Akkurat som vi hadde sett for oss, gjenspeiler steinene de sandfargede klippene rundt oss og bringer en liten bit av Rondas Tajo kløft inn i vårt hjem. Men det viktigste er at fontenen er et kjærlighetsarbeid, ikke bare skapt av våre egne hender, men mer enn noe annet ved hjelp av noen av våre fantastiske rondeño venner og naboer. Fontenen vår er allerede som et stykke andalusisk historie – hecho a mano en Ronda.

Denne artikkelen er dedikert til vår kjære venn,

den karismatiske miljøforsvareren

Juan Terroba Valadez

1960-2024