Velkommen til Det Norske Magasinets februar-utgave 2025!

Å flytte til et annet land kan være utrolig spennende. Alt det nye kan være rent berusende og man føler seg nesten som et barn igjen. Sprell levende – som en eventyrer eller kanskje en oppdagelsesreisende (selv om vi langt i fra er noen Robinson Crusoes i dagens bekvemmelige jet-alder). De som kjøper bolig for å tilbringe deler av året kan sikkert også kjenne denne henrivende følelsen, men de har valgt å beholde tryggheten av å ha et hjem i nord, i stedet for å kutte ankerfestet fullstendig. 

En internasjonal flytting kan samtidig være utfordrende, vanskelig og ganske frustrerende. Det ukjente språket og kulturen som virket så tiltrekkende og eksotisk fra utsiden, kan også være en stor barriere, spesielt profesjonelt.

Vi har nok alle følt oss litt fortapt i det tungrodde spanske byråkratiet, for å ikke glemme grammatikken deres … Jeg tenker på den norske fagforeningsmannen jeg møtte som kunne navigere det norske byråkratiet i blinde – noe han oppdaget ikke hjalp ham det døyt her i Spania. Eller den norske tidligere biblioteksjefen som gikk fra å være språkmektig i både i norsk og engelsk, til å måtte pugge grunnleggende spanske ord som en førsteklassing.

Noen ferdigheter må læres helt på nytt – som da mannen min og jeg i en alder av 65 og 49 år måtte tilbake på spansk kjøreskole med en gjeng med 18-åringer. Ikke alle profesjonelle kunnskaper er heller like overførbare, spesielt over landegrenser og kulturbarrierer.

Denne månedens intervjuobjekt opplevde akkurat dette. Jeremy Meyer kom til Costa del Sol fra Los Angeles med lang erfaring med kommunikasjon og administrasjon for profesjonelle sportslag og mediedekning av ligasport for amerikansk presse. Det er ikke så rart at han var ganske “høy på pæra”, som han beskriver det, da han kom til Solkysten. Men landingen var ikke helt myk og langt fra like lett som han hadde forventet seg. Heldigvis ga han ikke opp, og i dag er han internasjonal kommunikasjonsleder for Marbellas profesjonelle basketballag. Du kan lese mer om Jeremy her i dette magasinet. 

Jeg kjente meg godt igjen i historien hans. I likhet med Jeremy kom jeg fra Nord-Amerika, personlig med årelang erfaring fra filmindustrien. Jeg hadde hatt en film i Cannes og blitt nominert til Canadian Academy Awards. Men det betydde null og niks da vi kom til vår lille andalusiske fjellandsby hvor vi ikke kjente en sjel. Hvilken nytte hadde jeg av et halvt dusin språk, når ingen av disse var spansk? Og hvilken hjelp var mine mastergrader i et nabolag hvor noen av de aller eldste beboerne ikke engang kunne skrive og lese? For lokalbefolkningen var vi bare et par nye guiris eller utenlandske fjes.

Å bosette seg i et annet land tvinger oss ut av komfortsonen og enhver boks vi har plassert oss selv i. Det kan være ydmykende, men også veldig befriende. Som Jeremy ante jeg ikke hva jeg ville ende opp med å gjøre da jeg kom hit – at jeg skulle bli med-gründer av en lokal miljøorganisasjon bare måneder etter at vi ankom med våre fem kofferter, at jeg et år senere ville befinne meg foran en klasse med hylende spanske 3-5 åringer som jeg på ett eller annet vis skulle undervise i engelsk, at jeg ville skrive en bok og få den oversatt til spansk eller at vi ville dyrke våre egne økologiske grønnsaker nedi dalen her.

Har du en historie å dele med oss om hvordan du fant ditt drømmested eller trosset hindringer og åpnet en restaurant eller en bedrift i Andalucía, startet en ny hobby på Solkysten, eller begynte å hjelpe i ditt spanske lokalsamfunn? Hvordan var din reise og hva lærte du under ferden? Vi vil veldig gjerne høre din unike historie!