Profil: Nordlandsjenta LOVISE KAASA

Jobb i Norge, men hjem i Spania

«Man må jo gjør’ noe nytt i livet av og til …»

Det har blitt ganske vanlig å være digital nomade, hvor man jobber på nettet fra sitt spanske hjem. Men hva med jobbpendling mellom Norge og Spania?

Vi har møtt en ung norsk kvinne som gjør akkurat dette. Lovise Kaasa (29) jobber fast i Norge og har sin bolig og tilbringer sin fritid i Spania. Det er klart at man ikke kan pendle hjem til Málaga hver kveld og stille opp på jobb neste morgen i Bergen, men Lovise har et helt eventyrlig liv hvor hun jobber 28 dager på Hurtigruten og drar hjem til Fuengirola på sine fridager.  

Nordlandsjente på reisefot

En solrik og varm høstdag møter jeg Lovise i hennes hjem i Fuengirola. Leiligheten hennes ligger i en sidegate bare noen få kvartaler fra Plaza de Constitución og kort til stranden. For nær havet må denne Nordlandsjenta være!

-Æ liker godt å ha vannet rett der nede. Og rundt hjørnet ligger ei gate som er full av restauranter hvor jeg kan sette meg og ta noen tapas, selv om jeg også lager mat i leiligheten. Alt er innen gangavstand og det er rolig og fint, så jeg føler meg veldig hjemme her i Fuengirola.

For Lovise er pendlingen til Hurtigruten (som alle i nord kaller Hurtigruta) som «ikke no’ problem». Om sommeren er hun på jobb med Hurtigrutens Svalbardlinje i 28 dager og har fri i 28 dager, mens på vinterstid går jobbturen til Nordkapplinjen som er litt kortere.

– Jeg flyr alltid tilbake til Norge dagen før, så i tilfelle noe skjer, kommer jeg ikke for seint på jobb. Hvis vi er veldig forsinka på tilbaketuren, blir det en hotellnatt her og der. Men jeg tar bare det som del av turen.

Tross sin unge alder har Lovise hatt et ganske omflakkende liv. Hun vokste opp i Rognan utafor Bodø, men har bodd «litt overalt» og er vant til flytting.

-Som alle venna mine, søkte jeg på helsefag, men jeg visste egentlig ikke hva jeg ville bli. Jeg tok et par friår hvor jeg blant annet jobba i en klesbutikk og på bar. Seinere tok jeg reiselivslinja, og da læreren min spurte om jeg ville være utplassert på Hurtigruta, svarte jeg «Koffor ikke!» Den første natta ombord blei jeg skikkelig sjøsyk selv om det var helt blikkstille. Kroppen min var ikke vant til å være på båt, så jeg lå og kasta opp heile natta og tenkte at herregud hvordan skal jeg klare dette her! Men man må jo bare stå på, og så får man jo de herre sjøbeina etter hvert, da.

Lovise fikk en toårig lærlingplass med Hurtigruten mens hun fortsatte utdannelsen.

-Den dagen jeg tok den praktiske fagprøven var det orkan. Vi måtte kansellere flere anløp for vi kunne ikke gå i havn på grunn av vinden. Innen den tid var jeg selvsagt vant til sjøgang, men en av sensorene mine så jeg ikke en gang! Det er mulig at de så meg fra en bra side, for jeg var mye mer opptatt med å springe hit og dit og passe på at gjestan hadde det bra, enn å tenke på fagprøven, så jeg besto med glans.

Livet på båten passet Lovise perfekt. Hun trivdes med være såpass lenge borte av gangen og ha lengre perioder fri. Hun trivdes med å bo på arbeidsplassen, og hun trivdes ombord på Hurtigruten. For noen som vokste opp på kyststrekningen mellom Bergen og Kirkenes, var båten et daglig syn.

-Jeg tror nok at alle som bor langs kysten har et slags forhold til Hurtigruta og har reist et stopp eller to. I begynnelsen var det bare en lokalbåt i Nord-Norge, men etter hvert fikk de det som vi nå kaller den ‘normale’ kystruta som går tur/retur Bergen – Kirkenes. I de seineste åra har det blitt mer cruisefart, men lokalbefolkningen bruker fortsatt kystruta. Det er også mange turister som reiser fra havn til havn. Noen tar med seg sykkel og drar opp til Nordkapp med båten og for så å sykle tilbake igjen!

Det opprinnelige selskapet markerte sitt 130-årsjubileum i 2023 med å lansere to nye reiser: Svalbardlinjen og Nordkapplinjen. Moderselskapet heter i dag Hurtigruten Group AS og har datterselskapene Hurtigruten Expedition AS (stilisert HX) og Hurtigruten AS, begge norske varemerker med hovedkontor i Oslo.

Fant roen i Fuengirola

Etter lærlingtiden på Hurtigruten og avsluttende eksamen hadde Lovise lyst til å prøve å bo i utlandet «før jeg blir gammel og grå». Hun tok jobb som IT-kundesupport i Málaga by, men da pandemien startet returnerte hun til Norge.

-Jeg prøvde å komme meg tilbake på Hurtigruta, men under pandemien var mange av besetningene permittert. Jeg måtte bare finne på noe annet i mellomtida, så jeg tok en jobb med kundesupport for online gaming i Malta. Jeg som aldri har spilt på nettet og som ikke kan noe om det i det hele tatt! Seks måneder seinere hørte jeg at Hurtigruta rekrutterte folk igjen. Jeg søkte og fikk jobb med dem i 2021 og flytta inn hos mamma i Norge. Men så kom vinteren, og jeg er ikke så veldig fan av mørketida i Nord-Norge. En venninne bodde i Fuengirola, så jeg flytta først inn hos henne og så tilbake til Málaga sentrum. Jeg liker byen, men ønsket etter hvert å finne meg noe roligere. Nå har jeg bodd i Fuengirola siden i mars og stortrives.

Lovise vil gjerne lære seg spansk, men jobben har akkurat satt henne opp på tyskkurs, og deretter kommer muligens et franskkurs, så akkurat nå må spansken vente. Med pendlingen til og fra Norge, er det litt vanskelig å bli kjent med folk i lokalmiljøet, så de fleste av vennene hennes er utlendinger. Etter at hun fikk seg kjæreste, er hun også mye ute og reiser sammen med ham. Og det blir nok enda mer internasjonal pendling fremover, for kjæresten bor i Møre og Romsdal.

– Angel jobba også på Hurtigruta før, men jeg har en personlig regel å ikke inngå noen forhold med noen på arbeidsplassen. Jeg har sett hvordan det har gått for kollegaer, for vi er bokstavelig talt i samme båt! Men da han slutta, fant vi ut at vi egentlig likte hverandre ganske godt, og så kom vi i lag.

Livet ombord

Som Front of house er Lovise rederiets smilende ansikt utad. Båten har bare fire faste resepsjonister – to ombord og to som har fri. For resepsjonistene som er på, jobber én natt og én dag, og så bytter de på slik at den som skal på land har døgnrytmen tilbake til normal før de går i land.

– I fjor søkte jeg meg over til Svalbardlinjen, for jeg tenkte jeg at man må jo gjør’ noe nytt i livet av og til, og jeg har ikke angra i det hele tatt. Fra Bergen går vi helt opp til Honningsvåg før vi krysser over til Svalbard med stopp i Longyearbyen og i Ny-Ålesund og tilbake via Tromsø til Bergen. Det er bare en sommerrute, så resten av året jobber jeg på Nordkapplinjen. Om vinteren er det mye uvær og fare for ising på Svalbardlinjen, så det hadde ikke vært forsvarlig ovenfor verken gjestan, skipet eller oss i mannskapet.

For å kunne jobbe ombord, må besetningen ha flere sikkerhetskurs som må fornyes regelmessig, inkludert kurs i grunnleggende sikkerhet, krisehåndtering og menneskelig adferd, medisinsk førstehjelp samt spesialkurs for Svalbardlinjen.

– Jeg stoler fullt og helt på mine kollegaer og er aldri bekymret for sikkerheten. Men mange av passasjerene er ikke vant til å være på båt med plutselige eller konstante bevegelser, selv om skipet til Svalbard er større og mer stabilt enn de andre. Å være redd eller sjøsyk er jo bare en naturlig reaksjon – det skjedde meg også da jeg var lærling. Hvis noen av gjestan er engstelige, setter jeg meg ned og lytter til dem og forsikrer dem at alt er bra. «Om en times tid blir det roligere». Selv om gjestebehandling er det vil gjør mest, kommer sikkerheten ombord alltid som nummer én!

Hun føler seg noen ganger like mye som en turist som passasjerene og elsker å sitte på dekk og skue mot horisonten.

-Jeg har lært opp kollegaene mine til å si fra når det er fine soloppganger og solnedganger. Hvis de stikker nesa innom resepsjonen og sier at nå er det fint ute, så springer jeg ut og står på dekk i noen minutter og puster inn sjølufta og tar et bilde før jeg går ned igjen. Det er bare magisk.

Lovise innrømmer at Svalbardturen er spesielt spennende for naturentusiaster og dyreelskere som henne.

– Vi ser mye dyreliv som hvalross, hvaler, springere, reinsdyr og polarrev. De har også sett isbjørn to ganger i det siste. Dessverre var jeg ikke på jobb da, men jeg er glad for de som fikk sett det, for det må ha vært en stor opplevelse. Det er utrolig å komme til en så øde plass i verden, spesielt Ny-Ålesund som er en forskningsbase hvor bare 12 personer bor fast. Det at vi i det hele tatt får lov til å stoppe der, er helt unikt. Alle passasjerene må være med på et sikkerhetsmøte om isbjørnfare og om hvor de har tilgang for å få lov til å gå i land en kort stund, og når vi er der, må vi ha mobiler på flymodus og alt teknisk skrudd av. I disse tider når alle er så avhengig av å være pålogga heile tida, er det nesten deilig å være uten nett og bare fokusere på natur og dyreliv. 

Bedre menneskeforståelse

Lovise har det best når hun ser at gjestene trives. Hun spør stadig om de har en fin tur og hva de har sett.

-Vi er jo der for at gjestan skal ha det bra. De har betalt gode penger for å være på denne turen og da vil jeg at de skal trives. Jeg vet iallfall at de får god mat, for alle sier at de har spist så godt at de må på slankekur etter turen.

Det viktigste og det vanskeligste Lovise har lært seg i jobben, er at alle mennesker er forskjellige.

-Jeg føler at jeg har fått en mye bredere forståelse og tålmodighet for hvordan forskjellige mennesker reagerer, og hva de setter pris på. Man kan ikke anta noe om noen, for folk er så forskjellige. Noen kan være helt fortvila fordi de mangler en ekstra toalettrull i lugaren. Det som er en bagatell for noen, kan være en kjempekrise for andre.

Hurtigruten reklamerer med Verdens vakreste sjøreise og det sier Nordlandsjenta seg helt enig i. Hun påpeker umiddelbart at det ikke er noen partybåt, men heller en behagelig og rolig måte å oppleve noe av det beste Norge har å by på.

– Hadde jeg ikke jobba på Hurtigruta, hadde jeg nok fremdeles jobba på havet. Det kunne jo vært spennandes å prøve å være matros, men jeg trur ikke jeg kunne ha gjort det hele tida. Kanskje jeg rykker fram til resepsjonssjefs etter hvert, men det er ingen hast. Jeg har tenkt å bli gammel på Hurtigruta. Jeg kan ikke tenke meg noen annen arbeidsplass, for det føles som om jeg er hjemme når jeg er ombord.

Jeg har egentlig tre hjem: her i Fuengirola, hos mor og på Hurtigruta.