Velkommen til Det Norske Magasinets september-utgave 2024!

Så og si hver måned har Det Norske Magasinet et intervju med nordmenn som bor heltid eller deltid i Andalucía, som reiser hit fast eller har en eller annen tilknytning til Sør-Spania. Det kan være forretningsdrivende, pensjonister, barnefamilier, feriegjester, sysselsatte, artister, investorer, ektepar, studenter eller gründere. Samtalen dreier seg gjerne om hvor de kommer fra i Norge og reisen som førte dem til Spania. Vi snakker om etableringsprosessen, språkkunnskaper, kulturforskjeller, vennekrets, sosiale relasjoner og alt det positive og kanskje litt kompliserte ved å bo eller tilbringe lengre tid i Sør-Spania.

Siden jeg alltid har vært en tilhenger av mottoet Forandring Fryder, har jeg gjort det motsatte denne gangen. Jeg intervjuet en spansk kvinne som valgte å flytte til Norge for å finne ut hvorfor hun tok en slik beslutning, hvordan det er for spanjoler å lære seg norsk, om flytteprosessen og arbeidsforholdene, hvordan livet i Norge er sett utenfra og om det er like vanskelig som ryktet tilsier å få norske venner når man er en nyinnflyttet utlending.

I dette magasinet vil du møte den andalusiske intensivsykepleieren Ana Gallardo Sedeño som lærte seg norsk, fikk en jobb via et rekrutteringsbyrå, flyttet til et fremmed land for første gang i sitt liv og ankom Nordhordland i den kaldeste og tristeste måneden av året. Hun begynte å jobbe på et norsk sykehjem, men etter seks måneder besluttet hun seg for å dra tilbake til Spania. Og grunnen er ikke helt hva man skulle tro.

Ana forteller åpent og ærlig om sine opplevelser i Norge og beskriver forskjellen på norsk og spansk helsevesen på godt og vondt. I dag jobber hun både som ambulansesykepleier for et privat firma og på akutten på et distriktsykehus i Ronda. Hun snakker fortsatt bra norsk og tenker stadig på om hun en dag skal ta med seg mannen og sine fremtidige barn og flytte nordover igjen, for Ana elsker norsk vinter!

Det var en ren tilfeldighet at en kirurg vi kjenner nevnte at denne unge intensivsykepleieren ville lære seg norsk og flytte nordover, noe man ikke hører hver dag her i traktene. Selvsagt finnes det ikke noen norskundervisning i vår lille by (som sikkert er tilfellet for de fleste småbyer i Spania), så jeg sa meg umiddelbart villig til å hjelpe henne. Og selv om jeg ikke er en lærer og min grammatikk er langt fra perfekt, hadde jeg gleden av å bistå Ana med norsken hennes i månedene før hun flyttet nordover.

Det er garantert andre spanske helsearbeidere som ønsker å finne seg en bedre og sikrere stilling i Nord-Europa, så hvis du bor i Spania og har tid og lyst, kan du alltid bidra. Sett en notis opp på ditt lokale helsesenter eller meld din villighet til å hjelpe på sosiale medier. Det er nyttig å kunne snakke spansk for å undervise spanjoler, men det viktigste er å snakke norsk og kunne kommunisere litt av denne kunnskapen videre til noen som skal skritte ut i det ukjente.  

For min del synes jeg at det er godt å kunne gi litt tilbake til det spanske folket som, i hvert fall for vår del, har tatt imot oss med varme, åpne armer og store smil.
Hva med deg?