Norge har i etterkrigstiden og frem til i dag hatt et utpreget sosialistisk styresett, med støtte- og lønnsavtaler forhandlet frem av fagforeninger som selvsagt i størst mulig grad har talt arbeidernes sak. Takket være oljeinntektene har Norge vokst frem til å bli en av verdens rikeste nasjoner, og det argumenteres stadig vekk for at vi har råd til å opprettholde både de høye lønningene og alle velferdsordningene. Men har vi egentlig det, og ikke minst; blir midlene brukt riktig?
I denne artikkelen skal vi se litt på noen velferdsordningene fra et annet synspunkt enn alminnelige lønnsmottakeres ståsted. La oss heller se litt på hvordan det hele ser ut fra en arbeidsgivers ståsted, med andre ord; dem som i stor grad betaler for velferdsstatens generøse ordninger og avtaler.
Sykemeldinger
Vi starter med det som jeg velger å karakterisere som et stort samfunnsproblem; sykemeldinger. I Norge kan alle arbeidstakere velge å være borte fra jobben fire ganger i året i opptil tre dager, altså 12 dager totalt, som følge av at man kan være syk med egenmelding. Arbeidsgiver må betale full lønn for disse 12 dagene, i tillegg til arbeidsgiveravgift på opptil 14,1 % (avhengig av sone) og feriepenger på 10,2 %. Svært ofte har arbeidsgiver ingen annen mulighet enn å kalle inn ekstra bemanning for disse 12 dagene, så bedriftene ender opp med doble utgifter eller mer, da også stedfortredere selvsagt skal ha lønn – ofte til og med høyere lønn enn den fast ansatte som ikke er på jobb, da vikarer på korte oppdrag som regel koster mer per time enn fast ansatte.
For en meget stor andel nordmenn har denne muligheten for 12 dager borte fra jobb med egenmelding og full lønn nærmest blitt obligatorisk, og må man først være borte fra jobb én dag – og dermed bruke én av fire egenmeldinger – så passer mange på at de er borte de tre dagene som regelverket tilsier de kan være borte fra jobb med egenmelding. Pussing nok er det ytterst sjelden at noen er syk i fire dager, alle blir frisk etter tre… Like fullt holder politikere og fagforeninger fast ved at folk flest er ærlige, og kun et fåtall utnytter ordningen. For noe sprøyt!
Sverige innførte kun én karensdag for sykefravær, med andre ord at arbeidstaker trekkes i lønn for den første dagen de er borte fra jobb, og det kortsiktige fraværet falt markant – dette kan vanskelig tas som noe annet enn bevis for at dersom arbeidstaker selv må dekke kostnaden ved å være syk, så er terskelen for å være hjemme langt høyere. Dette har jeg også med selvsyn sett i flere andre land rundt omkring i verden, hvor jeg enten har vært arbeidsgiver eller arbeidsleder i internasjonale bedrifter; sykefraværet er tilnærmet null, da det å holde seg borte fra jobb er forbundet med en kostand for arbeidstaker.
Dessverre er det ikke bare korttidsfraværet som er høyt i Norge. Også når det gjelder langtidsfravær og langvarige sykemeldinger ligger Norge helt i verdenstoppen hva angår fravær. Det er neppe tilfeldig at Norge også er et av få land i hele verden som gir 100 % lønnskompensasjon til arbeidstaker fra første sykedag. I tillegg har vi generøse lønnsavtaler, mer ferie enn de fleste, og ofte stor grad av frihet og fleksibilitet som arbeidstakere. Er det ikke egentlig en stor skam at vi til tross for dette har så stort fravær fra arbeidsplassene våre?
Noe av skylden for det høye langtidsfraværet må også bæres av legestanden, som skriver ut sykemeldinger på løpende bånd for den minste ting. Private legeklinikker driver en bedrift med krav til lønnsomhet på lik linje med andre bedrifter, og det er helt klart at dersom de ikke skriver ut en sykemelding til en kunde som ber om det, ja, så mister de kunden. Og der ligger problemet; vi snakker her om kunder, ikke pasienter. Jeg har selv ringt norske privatleger og kalt dem kvakksalvere, med melding om at jeg som arbeidsgiver velger å underkjenne deres sykemelding til mine ansatte, simpelthen fordi de slettes ikke er syk – de valgte bare den enkleste løsningen etter en konflikt, i stedet for å be om et møte for å løse opp i uenighetene. Jeg ble selvsagt alltid kontaktet av fagforeningene i slike tilfeller, som truet med forsider og sverting i avisene. Uten unntak lovet jeg alltid å stille opp i media for å tale min sak, men de tok aldri slike saker videre, det var kun tomme trusler.
Dessverre har dette med sykemeldinger blitt en ukultur som strekker seg helt til toppnivået i både regjeringen og innen politikk. For å bruke et nylig eksempel; Trond Giske. Han ble nylig #metoo-kampanjens siste kjendisoffer i Norge, og det stormet virkelig rundt hans person i media. Umiddelbart ble Trond Giske sykemeldt – hvorfor det? Burde ikke en politiker som er nestleder i Norges største parti – og potensielt, i alle fall frem til da – en mulig fremtidig statsminister, stå sterkt i stormen i stedet for å løpe til legen og sykemelde seg? Jeg synes at politikere sender ut helt feile signaler ved å legitimere sykemeldinger i alle mulige ubehagelige situasjoner. Konsekvensen dersom Trond Giske ikke hadde sykemeldt seg hadde blitt én av to: enten hadde han blitt «oppsagt» dvs. bedt om å fratre sitt verv med umiddelbar virkning, og dermed muligvis ingen lønn, eller så hadde han blitt bedt om midlertidig å fratre, med full lønn. Burde ikke en politiker på dette nivået ha guts til å ta det ene eller det andre, og ikke velge sykemelding?
Nå skal det sies at denne artikkelen ikke har til hensikt verken å henge ut eller mistenkeliggjøre mennesker som virkelig og beviselig faktisk er syke. Disse unner jeg all hjelp og støtte de kan få fra velferdsstaten, og jeg synes faktisk de burde få mer støtte og høyere økonomisk kompensasjon enn hva de faktisk får. Det kunne de også fått, dersom samfunnet ikke også var nødt til å økonomisk kompensere for et i verdensklasse helt ekstremt høyt sykefravær for, etter min mening, velfungerende og friske mennesker som utnytter den norske velferdsstatens generøsitet.
Av Tom Halvorsen, tom@norrbom.com
