Begrepet lyder så materielt, men det ligger mye mer bak. Kapitalisme er ensbetydende med frihet, fremgang og velferd – for alle. Det er under den parolen de fleste av oss er født, oppvokst og oppdratt. Derfor er kapitalismen en elementær del av vår bakgrunn, kultur og livssyn.
Ser vi tilbake er kapitalismen også en suksesshistorie uten sidestykke. Siden slutten av andre verdenskrig har Vest-Europa surfet på en bølge av konstant fremgang. Vi har flere materielle goder og større personlig frihet enn noensinne. Det samme gjelder i Øst-Europa etter Berlinmurens fall for 30 år siden. Nettopp murens fall understreket at “vår modell” er veien til fremgang. Man kan dog reflektere over, om vi holder på å komme til veis ende.
Tar vi en titt rundt hjørnet eller ut i den store verden, ser vi noen hittil usett store samfunnsforskjeller og sosiale problemer. Det gjelder nesten alle steder i vår kapitalistiske, liberale verden. Generelt har det frie arbeidsmarkedet presset lønningene til bunns, samtidig som kapitalismens spekulasjon har skutt boligprisene i været. Som enslig med en gjennomsnittsinntekt er det i dag på grensen til umulig å kjøpe eller leie en bolig. Det er ikke lenger kun et storbyfenomen. Det er livets harde realitet for kapitalismens yngre generasjon – i hele Europa. I tillegg kommer en lang rekke tall og inntrykk, som man ikke skal le av. I dag har en tredjedel av spanjolene problemer med å komme helskinnet gjennom måneden, rundt ti prosent av Málagas innbyggere søker regelmessig hjelp hos de offentlige stedene for matutlevering, og i det ellers så velstående Frankrike er det i dag flere hjemløse og flere tiggere enn noensinne. Tar vi en titt over Atlanteren ser vi hvordan en tredjedel av befolkningen i det tidligere så vekstglade og kapitalistisk velfungerende Argentina i dag lever under fattigdomsgrensen. Jeg har hverken tall eller statistikker for hvordan det går i kapitalismens moderland, USA, men mitt klare inntrykk er at vi ikke har grunn til å misunne den gjennomsnittlige amerikaner noe som helst.
I Norge går det bedre, tenker sikkert mange. Og det gjør det – ingen tvil om det. Men går det den rette veien? Førtidspensjonen er på retur, og alle vet at det kun er et spørsmål om tid før pensjonsalderen stiger og den offentlige pensjonen blir redusert. Selv de kapitalsterke tyskerne snakker om å øke pensjonsalderen opp til 69 år! Hvorfor? – fordi de tidligere så sterke kapitalistiske landene er i kne.
Ta ikke feil, jeg er et sterkt liberalt menneske som elsker og tror på de frie markedskrefter. Men ta heller ikke feil av, at hvis ikke den europeiske sentralbanken hadde kommet de private europeiske bankene til unnsetning da finanskrisen brøt ut høsten 2008, så hadde hele vårt kapitalistiske korthus falt sammen. Takket være et gigantisk “anti-liberalistisk” inngrep og en felles EU-innsats reddet vi på best mulig vis bankene, som er ryggraden i vår økonomi – både for bedrifter og private.
Andre land har klart å reise seg fra tilsvarende, eller enda større, vanskeligheter. I knallrøde Kina og mange asiatiske land som f.eks. Vietnam, har man reddet sin elskede kommunisme ved å åpne opp for kapitalismen. Det er den omvendte verden, men resultatene gir gjenlyd.
Tilsvarende kunne jeg saktens forestille meg en rekke ”omvendte” tiltak og reguleringer, som vi ellers aldri hadde forestilt oss. Det kunne være markante topp- og bunngrenser for priser og lønninger, og restriksjoner for å sikre at det blir nok til alle. Det er pluss og minus ved alt, men saken er den at vi blir nødt til å tenke i nye baner hvis vi skal redde vår kapitalisme. Det er ikke kun kapitalismen som står på spill. Det er hele vår filosofi om frihet, fremgang og velferd – for alle!
Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com
