Olje- og fjellruten: La ruta del aceite y los montes

Denne skjønne rundturen er en av de “rutene” man har opprettet i La Axarquía for å fremme turismen. Ruten leder forbi Viñuela-sjøen og gjennom et fantastisk landskap med ”tajos” – loddrette klippevegger og videre til Andalucía eldste kro ”La Venta de Alfarnate”. Der kan man fortsatt se fengselscellen som man av og til brukte når det ble transportert forbryter forbi venta´en. Cellen kan bestilles på den måten at man kan få sin egen mat servert i disse dystre omgivelser og oppleve litt av forbryternes trange kår. Ruten går gjennom byene Periana, Alfarnatejo, Alfarnate, Colmenar og Riogordo. I tillegg til storslått natur er det masser av opprinnelig andalusisk landsbysjarme å oppleve på denne vakre utflukten.

De 5 rutene gjennom Axarquía er beskrevet på www.axarquiacostadelsol.es, og her kan man bli inspirert til å dra ut og utforske den enestående naturen som finnes her, rett øst for Málaga, mellom Los Montes de Málaga og Sierra de Tejeda.
Man kommer inn på ruten ved å kjøre forbi Velez Málaga og nordover mot Viñuela-sjøen. Man tar veien mot Zafarraya og Alhama og kan i disse regnvåte tider fryde seg over synet av Viñuela-sjøen som ikke på manns minne har vært så full som nå. Det er et skjønt syn å se den vakre sjøen ligger der, midt i landskapet og vite at vi ikke kommer til å mangle vann på lange tider.
Litt etter El Puente de Don Manuel må vi svinge til venstre mot Periana og kommer nå inn på de smale veier. På veien opp mot Periana må vi stoppe et par ganger for å beundre utsikten ned mot sjøen og ta bilder. I bakgrunnen kan vi skimte Middelhavet, og fordi det regnet i går, er det et samspill i blått og grønt som her rulles opp foran øynene våre. Fordi vi nå befinner oss i mai, blomstrer millioner av ville blomster. Det er et syn for guder som møter oss her under den skyfrie himmelen.
I Periana ser vi et par olivenmøller, og det minner oss om at man på denne ruten har ønsket å understreke den betydningen som de små bitre, svarte, oljerike fruktene har hatt for området i over 2000 år. Betydningen av olivenproduksjonen i hele Axarquia kan ikke overvurderes, for en stor del av områdets velstand bygger på oliventreet. Man har derfor også opprettet et olivenmuseum i byen Mondrón som vår rute går forbi 6 km. etter Periana. På museet kan man se en mengde redskaper til oljeproduksjon, bla. de store ”møllesteinene”, og man kan også kjøpe den lokale oljen på museet som har gratis inngang.
Mellom Periana og Mondrón kommer man til de interessante svovelbadene Los Baños de Vilo. Tilbake på 1700-tallet oppførte man her bad for å utnytte den helbredende virkningen som det svovelholdige vannet har. Vannet springer ut av klippen rett ved badene med en konstant temperatur på 21 grader, og i badenes storhetstid valfartede folk hit for å bli helbredet for hudsykdommer og for å bo i de tilhørende bygningene. I 1907 rev store regnmengder bort badene, og det var først i 2005 at badene ble gjenoppbygget. I dag kan man gå inn på området og se de interessante badene som lukter sterkt av svovel. Man kan gå over bekken og ned til bassenget der man kan dukke under – ja, man kan rett ut ta seg et svovelbad for badene er helt mennesketomme. Husk håndkle.

Etter Mondrón tar vi vei nr. MA 4102 mot Alfarnatejo. Denne biten av ruten kalles også ”La Ruta de los Tajos”, og det er fordi den leder forbi en del loddrette klippevegger – ”tajos”. Ordet ”tajo” kommer fra verbet ”tajar” som betyr å kløyve eller hugge av. En ”tajo” er betegnelsen på en loddrett klippevegg, og man kan lett forestille seg hvordan en kjempe har stått her med øksen og kløvd fjellet slik at den loddrette veggen har oppstått.
De flotteste av disse ”tajos” må være El Tajo de Gomer og El Tajo de Doña Ana som vi kommer til ca. 5 km. etter Mondrón. Nå må vi ta disse prektige fjellveggene nærmere i øyesyn, og det gjør vi ved å dreie til venstre mot Bolaños og Doña Ana etter småbyene Pulgarin Bajo y Alto. Via en smal vei kjører vi mot Doña Ana som består av et par hus som ligger vakkert til nedenfor El Tajo de Doña Ana. Her parkerer vi og går forbi huset ”El Refugio” og tar grusveien til venstre. Den fører oss helt opp til de to ”tajos”. Veien går jevnt oppover gjennom skjønne olivenlunder med blomstrende valmuer, og det hele er så vakkert at vi tror det er løgn. Etter ca. 45 minutters gange og 200 høydemeter, kommer vi opp til passet som fører til venstre for El Tajo de Doña Ana. Det er her vi ser den helt spesielle Tajo del Gomer på nært hold. Det er en spiss klippeformasjon som ser enorm ut.
Her oppe fra har vi en storslått utsikt mot sør og vest der atskillige spisse fjell pynter opp i landskapet. Vi kunne enkelt fortsette på denne fine stien som ser ut til å fortsette i det uendelige, men vi har jo mye annet vi skal se på ruten, så vi må ned til bilen igjen. På veien ned kan vi se noen store fugler som svever over El Tajo de Doña Ana. De ligner umiskjennelig på våre gamle kjenninger Leo – ”el buitre leonado” – den løvefargede gribben. ”Leo” liker jo nettopp slike loddrette klippevegger der det dannes oppadgående termalstrømmer som er spesielt gunstige for disse store rovfuglene. Det er et fascinerende syn og en oppstigning langs med El Tajo de Doña Ana kan anbefales på det varmeste.
Vi fortsetter nå mot Alfarnatejo og kan på høyre hånd se enda en tajo: El Tajo Bermejo – den røde klippeveggen dit en sti også fører fram til. Litt lenger borte på veien peker et skilt mot Alto del Fraile som også ser svært interessant ut, så det er nok å utforske på denne ruten. Rett før Alfarnatejo viser et skilt inn til venstre med ordene: Fuente del Conejo (kaninkilden) og El Torcal.
Det må vi jo sjekke ut, for hva slags Torcal vises det her til? El Torcal ligger jo ved Antequera, og selv om vi er i nærheten av Antequera, kan det visst ikke være den Torcal som det her menes. Det viser seg også ganske riktig at det her ligger en slags minitorcal – altså et lite område med spesielle klippeformasjoner som dem i El Torcal, men bare mindre spektakulære. Vi lar bilen stå ved kaninkilden og går de knappe to kilometerne bortover grusveien til vi har Minitorcal på venstre hånd. Man kan ikke komme helt tett på klippene, og det ser ikke ut til å være noen sti der, men vi finner et par klipper ute ved veien og på denne ”Hard Rock Café” spiser vi vår medbrakte mat.
Deretter kjører vi gjennom Alfarnatejo som ligger vakkert til i Sierra de Alhamas skjørtekan og fortsetter mot La Venta de Alfarnate som ligger på veien mot Alfarnate.

La Venta de Alfarnate er fra 1400-tallet og antas å være Andalucías eldste kro. Kroen lå en gang på frakteruten mellom Málaga og Granada, og den hadde derfor en strategisk posisjon der massevis av reisende passerte forbi. Ja, selveste Kong Alfonso den 13. har besøkt kroen, men den er mest kjent som en røverkro. Røvere huserte i disse fjellene i mange år, og kroen var selv utsatt for ran og tjuveri flere gange. Dette vitner flere plansjer murene til kroen. Kroen har også en fengselscelle som blev brukt når forbrytere skulle transporteres mellom Granada og Málaga. Man måtte jo bure dem inne om natten fordi turen var for lang til å kunne gjøres på én dag, og derfor hadde kroen innredet en spesiell celle til dette formålet. Cellen kan fortsatt sees bak baren og har blitt litt av en turistattraksjon – derfor kalles kroen også et museum. Man kan bestille bord inne i cellen, og da vi besøkte la venta var der pent dekket opp til et selskap på fire som så kunne nyte måltidet ved siden av voksfiguren av røveren Luis Candelas som finnes her inne.
Kroen har også en deilig hage der det unektelig er mer behagelig å oppholde seg enn inne i den mørke cellen. Vi spiste et stykke tarta de whisky og nøt besøket på denne fine venta´en der man utvilsomt også spiser bra. I alle fall utfra tallet på besøkende. Se www.ventadealfarnate.es for ytterligere informasjon.

Et par kilometer etter venta’en ligger Alfarnate, og det er en fin, opprinnelig landsby der man sjelden ser en turist. En fin, liten elv renner vakkert gjennom byen, og på et av husene kan man lese ordene ”La que Sanjuanea, marcea”. Det var jo ikke helt lett å forstå, men da jeg hadde lest hele historien stod det klart for meg at man her i Alfarnate måtte konstatere at kvinnen (la) som drar på fest Sankt Hans-aften (Sanjuanea), nedkommer i mars (marcea). Hallo, tenker man, for en syndig redelighet. Vi må heller se å komme oss videre mens vi fortsatt har dyden i behold!
Turen til Alfarnate er en avstikker, og vi må tilbake til Venta de Alfarnate for å komme tilbake på ruten og så dreie til venstre mot Colmenar. Det neste stykke av ruten er nok det flotteste, for her er vi kommet høyt opp og kjører nedenfor Sierra de Camarolos med en fantastisk utsikt ned mot havet mot sørøst. Det må være en av Andalucías flotteste veistrekninger som fører oss til Riogordo via Colmenar. Begge landsbyene er fine, opprinnelige byer som man best kan oppleve ved å ta turen til fots.
Oliven- og fjellruten slutter i Riogordo som er kjent for sine svært flott iscenesatte pasjonsspill. Hvert år i påsken setter rundt 400 statister (fortrinnsvis borgere fra Riogordo) opp disse spillene som viser Jesus´ siste dager. Her kan man se alt sammen: Jesus, Peter, Simon, Judas, Pilatus, Herodes, Maria Magdalena, de romerske soldatene, Golgata og korsfestelsen. Det er litt av noen forestillinger, og spillene strekker seg over to dager. Da spillene i år kunne feire 60 års jubileum, var interessen rundt dem særlig stor, og man valfartet til Riogordo fra nær og fjern. Se www.riogordo.es for ytterligere informasjon.