Marbella og det ville landskapet bakenfor

Marbella er en skjønn, gammel by med et hyggelig historisk sentrum, og selv om det hviler en aura av både skandale og ”glamour” over byen, kan vanlige dødelige gjerne avlegge den et besøk uten å ta skade. Og nå da det er åpnet en Via Verde langs ”The golden mile” slik at man kan vandre de vakre 7 km. mellom Marbella og Puerto Banús, er det all mulig grunn til å prøve ut det. For her kan man gå nedenfor Spanias dyreste tomter og kikke inn i hagene til ”the jet set”. Når man dessuten kan bo midt i all herligheten og i det nyrestaurerte hotellet The Town House og dessuten kan kaste seg ut i en fabelaktig rundtur i landskapet bak byen der man kan besøke fjellkammen ”Los Cuchillos” – knivene, ja så blir det bare ikke bedre. Dette er en utflukt som har alt – inkludert muligheten for å gå amok på shopping. Vi har det slik at når vi kommer til Marbella, så føler vi oss som bønder som har kommet til byen, fordi vi bor øst for Málaga. Men vi våget likevel en overnatting i Marbella, for vi hadde fått appetitt på en vandretur i landskapet bak byen, nærmere bestemt i den skjønne naturparken Sierra de las Nieves. Og så hdde vi funnet det lille hotellet ”The Town House”, som så tillokkende ut. Se www.townhouse.nu
Hotellet ligger midt i det historiske sentrum og er drevet av svensker. Det er enormt hyggelig med 10 svært sjarmerende rom og en skjønn, lettere dekadent atmosfære. Et dobbeltrom koster 125 € inkl. frokost, og det kan varmt anbefales.

Vi ankom lørdag ved middagstid, og etter at vi var blitt installert i vårt vakre rom (nr. 9) med egen, privat balkong, måtte vi ut og prøve den nye Via Verde. Været var helt fantastisk, og vi var enige om at det er en svært bra vandretute son nå er åpnet mellom Marbella og Puerto Banús. Det er utvilsomt den nye ”ley de costas” (kystloven) som har åpnet muligheten for å anlegge en sykkele- og gangvei langs vannkanten. La Ley de Costas sørger nemlig for at alle strender i Spania fra nå av har offentlig adgang. Man kan altså ikke lenger ha en privat strand. Hva grunneierne langs ”The Golden Mile” har sagt til å få en offentlig sti gjennom hagen, vet jeg ikke noe om, men det er utilsomt et stort gode at alle nå kan benytte både stien og stranden. Det var da også livlig trafikk på stien der det er satt opp benker der man i fred og ro kan beundre den flotte utsikten over mot Afrika og ned mot Gibraltar. Fordi vi hadde særlig god sikt denne dagen, stod ”Herkules’ søyler” helt skarpt i horisonten. Herkules’ søyler er det navnet man i antikken brukte om Gibraltar på den ene siden og den motsvarende klippen på Marokkos side. Det var her man forlot Middelhavet og dermed den kjente verden. Bak Herkules’ søyler lå det store, ukjente havet – Atlanterhavet. Etter ca. 1 1/2 times slentring ankommer vi Puerto Banús, og da vi bønder sjelden kommer i nærheten av en butikk, benyttet vi muligheten til å shoppe oss gjennom El Corte Inglés. Og oppmuntret etter et par timers ”retail therapy” ,måtte vi ta en taxi tilbake til Marbella. En slik tur koster 10 €, men vi har latt oss fortelle at det også går både buss og båt mellom Puerto Banús og Marbella. Særlig skal den 30 min. lange båtturen være svæ vakker. Man kan se avgangstidebne ved å Google: Puerto Banus – Marbella ferries.

Tilbake i The Town House gjør vi oss klare til en liten tur rundt i Marbellas gamle historiske sentrum. Her er særlig La Plaza de Los Naranjos (appelsintreplassen) berømt. Dels er det en overordentlig hyggelig plass, og dels ligger byens berkttede rådhus her. Det var her ordfører og erkeskurken Jesús Gil y Gil huserte i en årrekke og det var herfra at de offenlige kassene ble støvsugd av hans etterfølgere. Dønningene etter denne kjempeskandalen har fortsatt ikke lagt seg, og fortsatt er det ike falt dom i sakene mot de impliserte i Malaya-saken, som skandalen er døpt. Men de smale gatene har masse å by på: dels er det gamle kirker og kapeller, samt et sykehus helt fra Isabel og Fernandos tid, og dels er det en mengde fine butikker, barer og restauranter. Byens mest berømte restaurant er nok Zozoi – se: www.zozoi.com, men Marbella er spekket med fine, kjente spisesteder, særlig nede ved havneområdet. Men i Marbella finner man også en ekte vegetariansk restaurant, og siden det ikke er noen hemmelighet at vi er vegetarianere, benytter vi oss naturligvis av sjancen til å komme inn i vegetarernes mekka: Restauranten Loving Hut som ligger i gaten Miguel Cano 11 . Her er det ikke bare snakk om en restaurant, men om en eksponent for en verdensbevegelse for vegetarisk levevis som jo er sunn, vakker og drapsfri. Eller som de sier: It is cool to be veg! Se: www.Marbella.lovinghut.es
Neste morgen gjelder det ”Los Cuchillos” i Sierra de Canucha, og fordi dagen gryr med en skyfri himmel og god sikt, kan vi ikke vente med å kjøre opp mot fjellet. Men vi må først nyte The Town Houses flotte frokost før vi tar hjertelig avskjed med den flinke Liv som bestyrer hotellet. Nå kjører vi mot Coin og Ojén, og etter passet ved Ojén, snur vi til venstre mot El Refugio de Juanar. El Refugio er en tidligere parador som har blitt solgt fra paradorkjeden, og vi har før overnattet her, men var ikke så imponert. Derfor valgte vi å bo i Marbella. Vi parkerer nå ved El Refugio og ifører oss vandrestøvler og vandrestaver. Stavene er viktige, for nå skal vi ut i fjellet og stien er av og til ujevn. Vi vandrer tilbake på asfaltveien vi kom fra, og etter ca. 600 meter starter stien vår på venstre hånd. På et skilt står det: Sendero Pozuelo. Det står også at turen er 5 km. lang, men det skal man ikke tro på, for den er ca. 9 km. og det er 450 høydemeter å overvinne. Det er en vakker rundtur gjennom et vilt og betagende landskap, og man må beregne at turen tar tre timer, pluss pauser. Stien går først litt nedover og stiger deretter opp mot et lite pass. Herfra ser man de betagende ”Cuchillos”. ”Los Cuchillos” er en spiss fjellkam som ser imponerende ut der den står skarpt avtegnet mot den knallblå himmelen. Før man kommer til stedet der man kan bestige ”Los Cuchillos”, kommer man til ”El Pozuelo” eller den lille brønnen som har gitt stien sitt navn. Her kan man fylle vannfaskene dersom man ikke har tatt med nok drikkevann.

Det trengs ingen veibeskrivelse, for man skal bare følge stien rundt. Det er ikke mulig å ta feil. På et tidspunkt kommer man til et pass der det stikker en sti av mot høyre. Det står en fin varde der, og det er her man kan komme opp på klippen. Jeg kan ikke dy meg for å gå dit opp, og det tar bare ca. 10 minutter å nå opp til klippen og røre den. Herfra kan man følge stien oppover, men her må det krabbes og klatres og sklis på baken, så dette er ikke en tur for reddharer. Til gjengjeld er det en vill og blodig bedrift å stå oppe på El Picacho de Castillejos (1237 m.) og balansere. Dessverre gikk Erik ikke med opp til klippen, så jeg kunne ikke bli foreviget der oppe! Der oppe ligger hele Sierra de Las Nieves for ens føtter, med La Torrecilla (1.919 m) i den ene retningen og Middelhavet med den afrikanske kysten i den andre retningen, så det er nok å beundre. På turen tilbake til bilen går man langs fjellsider med pinsapoer og andre interessante vekster, og det siste stykke vei er en jevn nedstigning mot El Refugio de Juanar. Det må sies at det er best å ta rundturen slik den her er beskrevet og ikke i den motsatte retningen, fordi man dermed starter med en svært lang og trettende oppstigning. Man kan altså si at det er en ”riktig” og en ”gal” måte å ta denne turen på. Vi tok selvfølgelig den riktige.