På Spanias østkyst, nord for Girona og litt sør for grensen til Frankrike, stikker det ut en liten halvøy som liksom vil forlenge landet og få det til å rekke videre ut i Middelhavet.
Cap de Creus har et vilt og vakkert og klippefylt landskap der man kjører lenge uten å møte andre på veien i denne spesielle delen av Spania. Det er en del av Costa Brava som er langt mer utfordrende, modig og vakker enn dens omdømme, og bravo for det. Området er fredet på grunn av stedets økosystemer, og det er 190 kvadratkilometer vill natur som dermed bevares. Men det finnes veier her som fører til den spredte bebyggelsen, til noen av de små byene og de mange små viker og det store intet som også finnes her.
Figueres og Roses Et utgangspunkt for en tur rundt på Cap det Creus kan være den nærmeste litt større byen som er Figueres. Her i Salvador Dalís fødeby og museumssentrum er alt litt «dalisk», fra egg på hustakene, brød i murene og annen fredsommelige protest mot alt det forutsigbare. Herfra tar man veien ut mot forlengelsen, f.eks. i retning av Roses. Det er en rotete og kjedelig vei med litt industrikvarter og litt moderne boligbygg. Roses derimot er en gammel fiskerby, og dens historie går muligens tilbake til grekerne, og én teori vil ha det til at den heter Roses fordi den ble grunnlagt av folk fra Rhodos. En hel del århundrer senere, nærmere bestemt på 1500-tallet, ble festningsverket Ciutadella de Roses oppført, selv om det opprinnelig skal være fra grekernes tid. Og så er det en borg her kalt Castell de la Trinitat som man nettopp har restaurert for to millioner euro. I dag har Roses rundt 20.000 innbyggere, og den er som så mange andre byer på den «modige» kysten forvandlet til en badeby, men av den mer sjarmerende typen der vår moderne tid synes, men uten at det ødelegger den fine byen eller den flotte stranden.
Cap de ditten og datten Fra Roses går den smale og svingete veien utover og oppover, gjennom heftige kløfter og forrevne klipper, hvorav mange gir seg uttrykk i de særeste formasjoner. Veien heter typisk nok Ctra. de la Roca. Halvøyas høyeste punkt, Sankt Salvador, er på 670 meter. Langs kysten gjemmer det seg utallige bukter, og rundt halvøya er havet spekket av små øyer. Her er ikke mye skog, bare enkelte pinje- og eiketrær, alm og ask, men til gjengjeld masser av kratt med lyng, einebær og ville roser, hvor bl.a. firfirsler og skildpadder trives. Når som lysten kommer over deg, og du stopper for å gå en tur og nyte synet utover havet, blir du sjeldent forstyrret, det måtte i så fall være av nordavinden, Tramontana, som akselererer i Pyreneene, og som på sine hissigste dager kommer opp i 200 km i timen. Den første delen av halvøya kalles Cap Norfeu som er er den sydøstligste delen av naturparken Cap de Creus. Men det er denne delen man kjører gjennom fra Roses og til den trolig mest kjente bukta på halvøya, nemlig Cala Montjoi der småhusene som i sin tid huset restauranten El Bulli fortsatt står, og der Ferran Adrià og hans partnere i september går i gang med å bygge opp større lokaliteter for nye, kulinariske opplevelser. Her ligger også som en slags katalansk surrealisme en campingplass der man dessuten kan leie seg en feriehytte.
Cadaqués og Portlligat Selv om det er svært sparsomt bebodd her, finnes det i tillegg til campingplassene tross alt enkelte hoteller og flere andre små byer ute på selve halvøya. Det er Llançà, El Port de la Selva, La Selva de Mar, Palau-Saverdera, Vilajuïga Pau, og så er det Cadaqués som ligger ute på den ytterste spissen. Offisielt bor det ca. 2.500 mennesker her, men i ferieperiodene oppholder det seg ti ganger så mange her. Populariteten skyldes at det er så vakkert og malerisk, og at budskabet om dette er kjent rundt om i verden. Det var jo dessuten her at salige Salvador Dalí i mange år holdt hoff. Han og familien hadde en sommerbolig ved bukta i Portlligat (også kalt Port Lligat), knappe to kilometer nord for Cadaqués. Det betød at kunstnere i hans omgangskrets, bl.a. Pablo Picasso og Joan Miró, også kom hit, mens Gabriel García Márquez har omtalt stedet i novellesamlingen Doce cuentos peregrinos (Tolv vandrehistorier). Kan en fiskelandsby egentlig ønske seg bedre reklame? Dalís hus i Portlligat er i dag innredet som et såkalt husmuseum.
La Selva og Sant Pere de Rodes Fra Cadaqués går veien videre mot nord, men nå i mer vestlig retning og gjennom nok en bit av naturparken, inntil man kommer til La Selva de Mar og fiskelandsbyen El Port de la Selva. Den har knapt tusen innbyggere, den er litt mindre besøkt enn Cadaqués, men her lokker beskjedne spisesteder med alt annet enn fiske- og risretter på det jevne. Og så skal området ha noen av Catalonias beste strender. Ved El Port de la Selva er man i ferd med å nå fram til avslutningen på Cap de Creus, og her skifter fjellene navn til Sierra de Rodes. Men har du appetitt på mer, så kjør opp til La Selva de Mar og til Sant Pere de Rodes som har vært et benediktinerkloster, men som nå ikke lenger er i bruk. Den nåværende bygningen ble oppført på 1000-tallet. Først var det kloster her i rundt 750 år, og det ble bygget ved borgen Sant de Verdera som man pleide å beskytte klostret fra. Det ligger på 500 meters høyde, og herfra er det utsikt både til foten av Pyreneene og utover halvøya, og man forstår hvorfor en legende vil ha det til at det var Hercules som lod Cap de Creus bli hugget ut av fjellene.
Cirka avstander: Barcelona – Roses: 160 km Girona – Roses: 50 km Den franske grensen – Cap de Creus: 25 km Figueres – Roses: 20 km Roses – Cala Montjoi: 8 km Cala Montjoi – Cadaqués: 13 km Cadaqués – El Port de la Selva: 13 km
Planlagt vedlikeholdsarbeid:
Lørdag 5. august 2023 fra kl. 08.00 vil det foretas oppdateringer på norskemagasinet.com. Vær oppmerksom på at nettsiden vil være utilgjengelig i perioden når det foretas oppdateringer. Det samme gjelder for NorskePLUSS mobilappen.
