Franco, frø og en astronaut på én dag i vakre Salamanca

Salamanca er én av Spanias vakreste byer. Kanskje den aller mest sjarmerende og elegante. Om det er sollyset eller kveldsbelysningen som bader byens monumenter og kroker i et spesielt skjær som reflekteres i og forsterkes av den gylne sandsteinen, så er det noe magisk over byen.

 

 

Juan Carlos, Unamuno og Franco på samme plass
Vi er omgitt av nær sagt alle kjente spanjoler. Jeg ser kong Juan Carlos, lenger borte, filosofen Miguel de Unamuno, én av byens studenter og rektorer, og sannelig om ikke også diktatoren Francisco Franco finnes her i det nordøstligste hjørnet – et paradoks ettersom symboler av den gamle diktatoren ellers er fjernet i resten av landet. Det er en annen historie; her på Plaza Mayor er en slags medaljer formet etter hans og flere hundre personligheters ansikter. Plassen er – selv med Franco til stede – kalt Spanias vakreste plass. Den er fra 1700-tallet, og det er et barokt, asymmetrisk utstillingsvindu, omgitt av spisesteder og kafeer, forretninger og et gammelt apotek.
Her ble det faktisk holdt tyrefektninger til et godt stykke inn på 1800-tallet, men arenaen er for lengst flyttet til utkanten av byen. Men det vil nok gå svært lang tid før tradisjonene forsvinner fra dette som er Castilla høyborg og som er omgitt av masse gress og der mange beskjeftiger seg med oppdrett av okser til nettopp tyrefekting.
Vi lar oss også fortelle at diktatoren pakkes inn i plast hvert år den 20. november – hans dødsdag – fordi på denne dagen kaster alle hans motstandere og vanlige motstandere av diktaturet egg og møkk på medaljen. Plasten sparer en del av rengjøringen.

 

 

To katedraler og én astronaut
Etter Plaza Mayor må vi ned til katedralen. Eller rettere sagt; vi skal se på to, for her er det både en såkalt ny katedral som hever seg mot himmelen over byen, og en gammel katedral.
Den nye sto ferdig på 1700-tallet etter noen hundre års arbeid og ligger rett inntil den gamle katedralen fra 1100- til 1400-tallet. Begge er, slik som nesten alle andre hus her – bygd av gyllen sandstein.
Catedral Vieja, som også heter Santa María de la Sede, er et bombastisk, romansk bygningsverk som ble avsluttet i gotisk stil, noe som jo har skjedd med mange bygningsverk som det tok så mange år å oppføre at moten innenfor byggestilen endret seg. Det viser seg også på alteret som er fra 1400-tallet og som er et av de vakreste renessansealtre utenfor Italia, mens orgelet, et av de eldste i Europa, faktisk er oppført i mudejár-stilarten.
Catedral Nueva med etternavnet De la Asunción de la Virgen, er oppført og dekorert av blant andre José Churriguera som har satt navn til en egen byggestil, churrigueresco som er en form for utsmykket barokkstil. Kirken har et imponerende indre med rikt utsmykkede korstoler og kunstferdig tak. Men også utenfor er det verdt å stoppe opp, og det gjør vi. Det er ved Puerta de Ramos som ligger ut mot Plaza de Anaya, der den store døren blant annet er utsmykket med et lite og slitent frø som sitter godt gjemt oppå et kranium. Det er én av utfordringene for byens nye studenter å finne dette frøet, og det er også årsaken til at man nærmest finner alle former for figurer av frø i byens store antall suvenirforretninger.
Den vestlige fasaden preges blant annet av den gigantiske Puerta del Nacimiento med enda flere figurer av byens og Spanias kjente, historiske personligheter. Døren ble restaurert i 1992, og da mente den ansvarlige steinhugger, Miguel Romero, at man – for å speile den moderne tidsalderen – ville tilføye en nåtidig figur. Valget falt på en astronaut.
Pedro Duque? Jeg får ikke svar på mitt spørsmål, så det står meg fritt å tro at figuren forestiller ham.

 

Utsikt og universitet skrevet i blod
Vi må se alt ovenfra, og vi går derfor tager til den nye katedralens Puerta de la Torre. Her fører en trappe opp gjennom tårnet via en labyrint med utstillinger over katedralens skatter og tingeltangel. Deretter man kommer ut på en slags svalgang som strekker seg langs både den gamle og den nye katedralen.
Herfra sees de gylne murene i all sin glans og slitasje, de røde takene og universitetet.
Denne lærdommens høyborg ble grunnlagt helt tilbake i 1218, og det er Spanias eldste universitet og det tredje eldste i Europa, altså av dem som fortsatt eksisterer.
Også universitetets fasade er preget av figurer, mytiske personer og religiøse scener, samt et relieff av de katolske monarkene Isabel og Ferdinand. Ja, vi befinner oss i det gamle Spania der man fortsatt satte sin ære i å holde hele landet samlet.
De katolske monarkene Isabella og Ferdinand mottok i 1486, på dette universitetet en viss Kristoffer Columbus som var på jakt etter sponsorer. De avviste ham ikke, men var opptatt med andre saker, som gjenerobringen av Granada, og i april 1492 fikk sjøfareren endelig grønt lys for reisen.
Studentene sin ære i sine universitetstitler, og det har gjennom alle disse årene vært en tradisjon etter endt eksamen å skrive navnet sitt som graffiti på Salamancas murer. Tidligere skrev man det med okseblod, blandet med urter og olivenolje. Det gjorde man ikke lenger etter at malingen ble funnet opp, men mange av de gamle signaturene i blod sess fortsatt.

 

 

Muslingskall og marked
Blod er det også på Salamancas marked, Marcedo Central, som vi nå skal besøke.
På veien, inkludert et par avstikkere, kommer vi forbi en perlerekke av monumenter, kirker og klostre samt andre bygninger, som et av Duquesa de Albas hjem, Palacio de Monterrey der hun har 1.000 kvadratmeter palass fra 1500-tallet å boltre seg i.
Umulig å unngå, og hvorfor skulle man egentlig det, er dessuten muslingskallhuset, eller Casa de las Conchas, som er en kjær og samtidig sær størrelse. På husets murer er det plassert kammuslingskall. Det skyldes at dets tidlige eier, en Rodrigo Maldonado de Talavera, som var doktor ved dronning Isabellas hoff og medlem av Santiago-ordenen, og som derfor mente at ordenenes og pilgrimenes symboler skulle mures inn i bygningen. Gå ikke glipp av patioen, har vi fått som råd. Det gjorde vi heller ikke, og det er en svært sjarmerende gård med balkonger som nå huser et av byens biblioteker.
Studerende og nysgjerrige turister slik som oss, preger nok Salamancas livlige bybilde, men på markedet, byens torghall, er det herr og fru Salamanca som flokker seg rundt bodene med Castilla og Leóns gastronomiske tilbud.
Muslinger i alle varianter. Sopper i alle størrelser. Vinterens frukter. Castillas skinker. Oksekjøtt fra de lokale rasene Morucha de Salamanca og Avileña Negra. Og fra regionens mange elver og bredder kommer frø som ikke bare er en lek for de studerende, men mat man er oppriktig glad i. Vi behøver ingen oppfordring på denne fronten, og vender tilbake til Plaza Mayor der kveldsbelysningen er tent, og tapasbarer og restauranter står klare til å ta imot oss. Det er vakkert.

 

 

Salamanca-fakta
Innbyggere: Over 150.000 (med omland 228.000).
Spanske studenter: Det meste av året 30.000.
Utenlandske studenter: 4.000 som først og fremst kommer til for å lære spansk.
Salmantina/o eller salamanquina/o: Kalles en kvinne/mann fra byen.
Skytshelgener: San Juan de Sahagún som feires 12. juni, og Virgen de la Vega som har sin dag den 8. september.
Forhistorie: Omkring 400 år f.Kr. skal kelterne ha grunnlagt byen som de kalte Helmantika. De ble fortrengt av Hanibal fra Kartago som igjen ble overvunnet av romerne som døpte byen om til Salamantica. Under Romerriket lå byen på Sølvveien som krysset den Iberiske halvøya fra nord til sør.
UNESCO: I 1988 ble Salamanca sentrum inkludert på den organisasjonens verdensarvsliste.