Arveafgiftsmessige konsekvenser i Norge ved arv i Spanien

Vi tar utgangspunkt i følgende sak: Peder Ås, bosatt i Norge, dør og deres datter Marte skal arve alt avdøde eide i Spania. Marte er også bosatt i Norge. Peder Ås hadde en bolig i Spania og en konto i Spania med en saldo på € 300.000 på dødstidspunktet.

Spørsmålet som her skal behandles er som følger:
Til hvilket land skal det betales arveavgift? Kan man få dobbel arveavgift?

Dette spørsmålet må vurderes ut i fra både norsk og spansk lovgivning.
Spansk arveavgiftslov art. 7 regulerer situasjonen for arvemottager som ikke har vanlig opphold i Spania. Artikkelen fastslår at arvemottager skal betale arveavgift av all formue og rettigheter, som direkte eller indirekte befinner seg på spansk territorium eller som kan utøves eller burde ha vært oppfylt på spansk territorium.
Norsk arveavgiftslov § 1 fastslår at det skal svares ”arveavgift til staten etter reglene i denne lov når arvelateren ved sin død, eller giveren da gaven ble ytet, var bosatt i riket eller var norsk statsborger”.
Vi ser her at spansk og norsk lovgivning har ulike utgangspunkter – etter spansk lovgivning er arvemottakers bopel avgjørende, mens norsk lovgivning tar utgangspunkt i arvelaterens – altså avdødes bopel eller nasjonalitet.
Innebærer dette at Marte må betale arveavgift til begge land?
Norsk arvelov § 1, 4. ledd fastslår at det ikke blir avgift å svare til Norge for fast eiendom og andre midler tilknyttet den faste eiendommen ”når eiendommen eller driftsstedet ligger i utlandet og det blir godtgjort at arveavgift eller tilsvarende avgift er svart til den stat der eiendommen eller driftsstedet befinner seg.”
Med andre ord: Arven skal oppgis i Norge, men dersom man godtgjør at det ikke er betalt avgift i Spania, skal man ikke betale avgift til Norge for boligen i Spania. Men hva hvis arveavgiften er foreldet etter spanske regler – skal man da betale arveavgift til Norge?
I juridisk litteratur fremkommer det (Einar Harboe Arveavgift) at ”det avgjørende etter fjerde ledd er om de aktuelle midlene har vært under avgiftsberegning i det landet hvor de befinner seg. Midlene vil således være fritatt for avgift til Norge selv om det ikke er betalt avgift i utlandet fordi midlenes verdi har ligget innenfor fribeløpene i avgiftssatsene i det landet hvor de befinner seg”. Det avgjørende er med andre ord om midlene har vært under avgiftsberegning – etter vår vurdering har midlene vært til avgiftsberegning når de har blitt vurdert som foreldet.
Det ovenfor nevnte gjelder imidlertid fast eiendom i Spania – men hva med pengene – € 300.000 som står på en bankkonto i Spania – til hvilket land må Marte betale arveavgift for disse pengene? Ut i fra ordlyden i spansk arveavgiftslov skal det betales arveavgift til Spania da pengene befinner seg på spansk territorium. Norsk arveavgiftslovgivning inneholder ingen unntak for arveavgift i dette tilfellet. Dette innebærer at man i prinsippet både må betale arveavgift til Norge og Spania for penger på konto i Spania. Det kan imidlertid tenkes at arveavgiftsloven § 46 kan komme til anvendelse. Den fastslår at dersom det er ”særlig urimelig å fastholde hele kravet, kan departementet overfor en eller flere av dem som er ansvarlige for avgiften, nedsette eller frafalle kravet.”
Avslutningsvis vil vi tillegge at det i mange tilfeller er nødvendig med en vurdering ut i fra både spanske og norske juridiske regler for å få et helhetlig bilde av arveavgiften.