Las Tablas de Daimiel -en naturskjønn flekk på det spanske kartet

Ordet ‘tabla’ kan bety planke, brett, tavle og 21 andre ting ifølge min ordbok, så det er ikke så rart at det er vanskelig å gjette akkurat hva Daimiels Tablas refererer til. Og jeg måtte da også dit å se det selv, før jeg forsto at det er snakk om en oversvømt flatmark. I denne sammenhengen betyr altså Tabla våtmark, vannspeil eller glatt vannoverflate. Las Tablas de Daimiel er Spanias minste nasjonalpark. Parken er bare 30 km² og ligger der elven Guadiana og sideelven Gigüela møtes. Elvene oversvømmer sletten sør for Los Montes de Toledo, og lavvannsområdet er svært ettertraktet for trekkfugler, som stopper her før de fortsetter sørover.

Las Tablas de Daimiel er en stor attraksjon for fugleelskere. Vi så blant annet skarver, egretthegrer, fiskehegrer, hvite storker, flamingoer, traner, stokkender, stjertender, brunnakker, krikkender, gravender, villender, rødhodeender og taffelender. Men det er ikke bare fuglene som gjør Las Tablas interessant. Fra det fredelige våtmarksområdet ser man den nærliggende Los Montes de Toledo som lokker eventyrlystne på de mangfoldige turruter over fjellkjeden. Fjellene er 1603 m.o.h. på det høyeste, men siden den castillanske høysletten (kalt La Meseta central) ligger på rundt 650 m.o.h., er høydeforskjellen mellom våtmarken og Los Montes de Toledo ‘bare’ på rundt 950 m.

La Meseta Central dekker over halvparten av Spanias landareal. De flate markene er velegnet til åkere og store deler av Spanias hvete dyrkes her. Men jordbruk krever vann, og selv om det er masse vann under jordoverflaten – da La Meseta hviler oppå kalklag som rommer uendelige vannmengder i sin svampestruktur, har det begynt å bli vannmangel også i Las Tablas de Daimiel.

Vi bestilte en guidet tur i nasjonalparken her: http://www.ecodestinos.es/las-tablas-de-daimiel-(parque-nacional)_fichaActividad_73.html

Rundvisningen med en sympatisk og velinformert guide var meget vellykket (15 € pr. person), og vi fikk mye mer ut av besøket enn hvis vi hadde gått inn i parken på egen hånd. Det kan man nemlig gjøre, og adgangen er gratis.

Las Tablas ligger ca. 10 km. nord for byen Daimiel og på hotellet vårt, Doña Manuela, fikk vi et kart til nasjonalparken. Rundvisningen begynte kl. 09.30 og vi forlot hotellet i god tid og ankom las Tablas 25 min. senere. Her stod guiden Manolo og ventet på oss med kikkerter, så alt var perfekt planlagt. Med i vår gruppe på fire hadde vi Tue og Hanne som er fuglekikkere par excellence. De var henrykte, for på veien til parken passerte vi en kjempeflokk med traner som stod på et jorde og spiste. Traner ses vanligvis ikke i slike mengder, så begeistringen deres var stor. Guiden forklarte at fuglene mellomlander her på vei fra Skandinavia til Afrika, hvor de overvintrer. (Tue hadde faktisk observert dem fly over København hvor de bor.) Traner trenger helst termalvinder å sveve på, en vindtype som bare oppstår over land. Derfor tar fuglene ruten over Central-Europa og gjennom Spania og unngår derved å fly lange strekninger over Middelhavet. Las Tablas er et perfekt mellomlandingssted, for våtmarken tilbyr både føde og trygt nattely. Traner sover nemlig med beina i vann slik at de kan de merke hvis det kommer rovdyr. Dessuten har de tre traner på vakt hver natt, som umiddelbart varsler flokken hvis det kommer en rev eller lignende.

Rundturen følger en gul rute rundt nasjonalparken og begynner ved en såkalt akklimatiseringsøy hvor masse ender er beskyttet med et nett.

Ruten går videre over fire småøyer forbundet med trebroer, og da vi var kjempeheldige med vœret, avløste det ene magiske øyeblikket det andre. Vi var de eneste besøkende i parken denne dagen, for det var morgen og lavsesong, så det lå en ro over området som man sjelden opplever.

Til tross for vannmangelen var de fleste stedene vi gikk oversvømte, men vi så også tørrlagt mark. Manolo, som ikke så lyst på fremtiden, forklarte at årsaken er at jordbruket krever for mye av vannressursene, samtidig som at regnmengden har minsket grunnet klimaendringene. Siden 1990-årene har enorme mengder vann blitt sendt gjennom kjemperør fra ‘svampen’ under Castilla la Mancha til Almería, som dermed får vann til sitt grønsakseventyr – de samme grønnsakene som forsyner store deler av Europa. Så Las Tablas de Daimiel må bøte for en politisk beslutning som ble tatt den gangen, hvis konsekvenser man ser i dag.

På en av øyene er det bygget et lite informasjonssenter hvor vi satte oss ned for å beundre en stor flokk med storker som vi kunne skimte i sivet.

På et annet tidspunkt passerte vi en liten hytte som en gang var hjemmet til en fiskerfamilie. I lavvannet kunne de nemlig fange ferskvannskreps, som var høyt skattet av overklassen i Madrid. Men da Las Tablas ble erklært nasjonalpark i 1973 ble det slutt på fiskingen, da ingen fikk lov til å bo i nasjonalparken, som representerer de mest beskyttede naturområdene i Spania.

Du kan besøke parkens nettside her: http://www.lastablasdedaimiel.com/el-parque_elparque_25.html

Parkvegetasjonen er preget av et uvanlig tre: el taray, som har tynne finger-lignende blader. Hvis treet faller ned, vokser det nye loddrette skudd opp fra stammen som skaper underlige og spennende formasjoner. I tillegg til fugler, så vi også en gato montés (villkatt, som er betydelig større enn en vanlig huskatt) og villsvinspor i våtmarken.  

Jeg spurte Manolo om utspringet til Guadiana elven og fikk vite at den starter i naturparken Las Lagunas de Ruidera, ca. 100 km. sørøstover. Det spesielle ved Guadiana er at den renner under jorden fra utspringet og frem til Las Tablas. Her dukker den opp i noen ‘ojos’ (øyne) eller hull i fjellet, hvor elven trenger seg opp til overflaten. Elven er Spanias fjerde største og flyter mot vest langs grensen med Portugal. Da vi besøkte byen Monsaraz i Vest-Portugal så vi innsjøen Alqueva som er Europas største vannreservoar på 250 km² (Mjøsa er 368 km²), som er dannet ved å demme opp Guadiana-elven.  

Besøket tok rundt tre timer og vi gikk 3,7 km. Vi tok hjertelig avskjed med Manolo og kikket innom besøkssenteret før vi hastet til den nærmeste baren, for man blir sulten av å se på fugler og gå på trebroer!

Før vi forlot Daimiel, svingte vi innom den nærliggende innsjøen La Laguna de Navaseca, hvor det er spesielt mange flamingoer. Her tok vi en vandresti på 2,7 km, før vi vendte nesen hjemover til La Herradura etter enda en herlig utflukt.