Kunstneren Håvard Hølland «Jeg elsker Mañana!»

Nordmenn har alltid reist. Fra vikingene til de store polarfarerne virker det som om vi har det med å ferdes til fremmede steder i blodet. Kanskje vi slår oss ned for en stund, men så pakker vi snippsekken igjen, og turen går videre. En slik norsk omstreifer bor for tiden på Costa del Sol, og Det Norske Magasinet møter ham for å ta en prat om kreativitet, kunst og bølger.

Hvorfor ikke?

Hadde det ikke vœrt for at han snakker kav jœrsk, kunne den solbrune karen i avkuttete shorts som møter meg se ut som en av de evig unge surferne fra California. Og den norske kunstneren Håvard Hølland (39) er i grunnen definisjonen på en verdensborger. Spania har vœrt hans hjem i de siste 9 årene, men han har også bodd i England og Australia og sier at kanskje hans neste stoppested blir Tokyo. «Jeg er velsignet og forbannet med en reisendes spirit», sier han og inviterer meg inn i hjemmet i La Heredía i Benahavís, en av kystens mest eksklusive nabolag. «Jeg bare leier her, altså», forklarer han idet han åpner porten til den fargerike patioen.

Når man ser det håndmalte surfebrettet stå lent mot bougainvilleagjerdet og malerpenslene i vilkårlige spann ved siden av et halvferdig bilde, kan man lett bli fristet til å tro at denne artisten lever en ganske formløs hippietilværelse, men Håvard er ingen kunstens døgnflue. Han har vœrt skapende kunstner siden videregående, har en Master i visuell kunst fra Australias Gullkyst og har drevet 5 kunstgallerier.

Hvordan endte du opp i Spania, og hvorfor Costa del Sol?

For noen år siden skulle jeg besøke Barcelona, men så ble jeg værende. Endte opp i en kunstnerfabrikk med tolv andre. Så ble jeg med og startet et galleri med pop-up performances og kunstner-hub. Man blir jo ganske rund i kantene av bare det å bo i Barcelona. Fem år senere kom jeg ned til Solkysten. Jeg trodde den var ganske lik Benidorm, men Andalucía er jo alt annet. Først bodde jeg på en hesteranch, hvor de gamle naboene kom med mangoer og fikener, men så fikk jeg litt brakkesyke og flyttet nærmere der hvor det skjer ting. Livsstilen i Barcelona er mer tilbakelent og bohemsk. Her på Solkysten er det ikke så mye subkultur innen kunst, men fordelen er at jeg kan dra og surfe i Tarifa. Kunsten min har også blitt veldig forandret. Det er noe ved jorda her. Når du ser den, får du lyst til å ta i den. Jeg legger leira i et putevar, la det renne av i en dag og bruker det til å lage skulpturer.

Hvorfor er du kunstner?

Kunst er noe som er meg, selv om jeg tror det tar en god stund før du kan kalle deg en kunstner og føler deg hjemme i din egen kreativitet. Kunsten blir en naturlig del av deg, og til slutt kan du ikke si at du ikke er en kunstner, for du gjør det jo hele tiden. Jeg kaller meg en Art Mystic. Som kunstner opplever og utrykker du ting på en helt annen måte. Ellers er bare det å bo her nede og drive med kunst helt fantastisk. Det har selvsagt noe med vœret å gjøre, men folk her har en åpenhet – kanskje på grunn av alle kulturene som kom hit, så det visuelle og kunsten har jo blitt påvirket av det. I det andalusiske flagget står det Por la Humanidad (for menneskeheten), og det føler jeg virkelig at det er.

Hvem og hva inspirerer deg?

Jeg inspireres av poeten Federico García Lorca og forfatteren Hemingway. Jeg kan kjenne spiriten deres her i Andalucía. Lorca har skrevet et av mine favorittdikt: Cuidad sin sueño (Den søvnløse byen). Han får deg til å forstå andalusierne. Jeg blir også veldig inspirert og fascinert når jeg ser flamenco, for jeg ser det visuelle i det, så dans og dikt er viktig for meg. Og så er Velázquez mitt store idol. Han er guden sjøl!

Hva er kreativitet for deg?

Kreativitet er å gi lys. Det er grenseløst. Det er selvet som du ønsker å uttrykke i forhold til din egen skjebne, og forståelse av frihet. For meg er det den høyeste formen du kan leve i, for du åpner så mange kanaler til omverdenen. Det er den dype delen av kreativitet og det høyere målet som alltid er der. Men rent praktisk er kreativitet veldig teknisk. Hvem vil du lœre av og hva vil du kunne? Bildene mine skildrer hvor jeg er og hva jeg føler akkurat da, men også hva slags maling jeg har og hvordan jeg kan få brukt den.

I en video fester du en malerkost til en elektrisk gitar og maler og spiller samtidig. Hvorfor?

Da må jeg svare med et av mine spanske favorittuttrykk – porque no! (hvorfor ikke!). Hvis du har flere måter å utrykke kreativiteten din på, kan du knytte dem sammen til en slags fusjon. Jeg spiller gitar, og så lœrte jeg meg japansk kalligrafi, så da tenkte jeg: Hva med å sette dem sammen? Det er ren eksperimentering, men som kunstner må man konstant fornye seg sjøl og gå ut av boksen. Og så er det utrolig spennende, for du vet aldri hva du kommer til å finne…

Føler du deg mer latinsk eller norsk?

I Norge føler jeg meg veldig viking. Jeg har alltid følt en sterk tilknytning til den delen av den norske kulturarven. Den norske urkraften så og si, som jeg også føler i Andalucía med sigøynerne. Samtidig tar jeg den firkantete delen av Norge – den forretningsmessige, byråkratiske og politisk korrekte delen, med meg som noe positivt. Jeg har venner fra Cuba som ikke vet hvordan man åpner en bankkonto engang, så når vi kommer sammen, lœrer jeg litt latinsk solidaritet av dem, og så kan jeg vise dem litt norsk struktur – selv om jeg ikke er sånn super strukturert selv.

You are what you ART

Overlevelseskunsten

Håvard er en vandrende sjel som allerede drømmer om neste stopp. Kanskje Bali? Et lite galleri ved stranden, klar til å kaste seg ut på bølgene med surfebrettet? Eller downtown Tokyo? For Håvard er maling, surfing og musikk samme pakka. Til daglig jobber han blant annet med animasjon, T-skjortekunst, performance art, maling og skulptur, ofte i fusjon med musikk eller video og digital kryptokunst. Kunsten selges stort sett til privatkunder gjennom kontakter, Internett og sosiale medier. «Men jeg liker best å vœre på gatenivå og selge og bytte kunst.» Den pragmatiske delen av meg kan ikke la vœre å lure på hvordan kunstnere som han tjener til livets opphold, spesielt i disse dager.

Er det vanskelig å overleve som praktiserende kunstner i Spania?

«Å overleve som kunstner er nesten like lett eller vanskelig hvor enn du er i verden. Det kommer litt an på deg sjøl som person. Jeg kan ta med meg all kunsten min ned på promenaden i San Pedro og selge den og tjene noen tusen euro. For meg gjelder det bare å ha en inntekt for å betale leien. Jeg trenger ingen Ferrari. Mange kunstnere har måttet jobbe med noe annet ved siden av. Kunst er noe som jeg vil drive med inntil jeg dør, men jeg er også kreativ leder i eiendomsselskapet Mimoza, som jeg var med på å starte for et par år siden. Kommisjonen fra eiendomssalg hjelper som avlasting, så jeg ikke absolutt trenger å ha en inntekt fra kunsten hele tiden. Samtidig føler jeg ikke at jeg selger sjela mi, for hvis jeg selger eiendommer til folk som ønsker å bo her og sier at det er fantastisk, så er det jo det.»

Hva synes dine foreldre om kunsten din? Forstår de den?

Jeg forstår ikke hva jeg gjør sjøl engang, så hvordan skal de forstå det? Men jeg tror de er glade for å se at jeg gjør det jeg vil gjøre.

Hva er ditt livsmål som kunstner?

Michelangelo sa da han var 92 at «jeg er bare en mann med en hammer og en meisel», og jeg er litt der. Bare det å få lov til å gjøre kunst i den formen som jeg ønsker å gjøre det, det er nok for meg. Jeg har egentlig ikke så stort behov for å bli noe mer. Når du kan se på helt dagligdagse ting og skape noe og ta det inn i et rom hvor folk kan bli overrasket og se det i et annet lys og forstå det på en annen måte – det er spennende. Jeg søker alltid forandring og pusher meg sjøl mot nye ting som jeg kanskje ikke føler meg helt komfortabel med. Men du må vœre ærlig i forhold til ditt uttrykk. Jo mer ærlig du er i kunsten din, desto mer kjenner folk seg igjen i det.

Hva er ditt råd til unge som ønsker å bli kunstnere?

Jeg ble intervjuet for 15 år siden og ble spurt om det samme, og da var svaret mitt «Bare gjør det!» Og jeg sier det igjen. Bare gjør det!

Og til slutt, hva er det viktigste Spania har lœrt deg?

Solidaritet. Og å gripe enhver anledning til å ha det kjekt og ikke tenke så veldig seriøst på ting. Og så er mañana-mantraet veldig bra. Det er en del av hele maskineriet. Hvis du skal bo i Spania og ikke skjønner det mantraet, så bor du ikke her. Hvis du bare gjør ballroom dancing, vil du aldri finne den rytmen som knekker av i flamencoen. Spania har en helt annen rytme enn i Norge, det handler egentlig bare om det. Jeg er takknemlig for å vœre her, for de funky folkene jeg møter, den fantastiske andalusiske myldringen og at det er en kultur som ikke jeg helt kan, så jeg lœrer noe hele tida. Så jeg elsker Spania. Og jeg elsker Mañana!

Kontakt:

https://www.instagram.com/havardholland/
https://havardholland.wixsite.com/index/painting
www.mimoza.no