Til fots tvers gjennom naturparken Sierras de Almijara, Tejeda y Alhama

Det der med å gå seg vill og bli borte er sant nok. Noen husker kanskje den nederlandske kvinnen som hadde dratt alene ut i denne naturparken i 2011 og falt ned i en kløft der hun tilbrakte 30 dager før hun ble funnet. I bunnen av kløften rant det vann, noe som var helt avgjørende for at hun var i live da hun ble funnet av tre unge spanjoler. Hun hadde med en fløyte som hun brukte flittig, og på den måten ble hun funnet. Da de tre spanjolene så henne, kastet de alle matpakkene ned til henne og det de ellers hadde av energibarer. Det ble hennes livs beste måltid. De kastet også ned en sovepose, for hver natt hadde hun frosset. De visste nemlig at det var for sent på dagen til at et helikopter kunne komme og hente hende ut den samme dagen. Den neste dagen ble hun reddet. Hun var svak og avkreftet, men hadde altså overlevd i 30 dager, villfaren i naturparken. Dette bare som en illustrasjon av at denne naturparken er stor nok til at man ikke skal spøke med den. Og man må ikke regne med at det er mobildekning i hele parken.

Men vi skal jo ikke ut og bli borte, vi skal krysse en del av parken til fots på stier og grusveier. For å komme til startpunktet vårt må vi bare kjøre et stykke på grusvei. Vi møtte en gruppe på fem i Cómpeta, og derfra kjørte vi til Canillas de Albaida. Rett før man kjører inn i Canillas, tar man en vei som går bratt opp til høyre og som fører opp til Ermita de Santa Ana som ligger øverst oppe i byen. Rett etter ermita´en starter en asfaltert vei som følger kløftens sørlige kant. Den tar man og gjør ingen avstikker før man kommer til det stedet der veien svinger bratt til høyre. Her fortsetter man rett fram og nå er man på en bred, hvit grusvei. Veien er fin nok, men det går best i en høy bil fordi det kan være steiner i veien.
Erter ca. 15 minutter ser man en kilde på høyre hånd. Her bør man absolutt stanse opp og fylle vannflaskene, for denne kilden kalles ungdommens kilde, selv om det offisielle navnet er: Fuente Borriquero. Når den kalles ungdommens kilde, er det fordi de rumpetrollene som lever nede i vannet, aldri utvikler seg til noe mer. De forblir altså ´barn´ hele livet. Dette har gitt anledning til at man mener å kunne forbli ung når man drikker av vannet. Ha derfor med rikelig av tomme vannflasker slik at du kan ta med hjem dette herlige vannet. Jeg mener helt klart det hjelper, selv om de kloke siger at det er mangelen på jod i vannet som forhindrer rumpetrollene i å utvikle seg. Dem om det – vi ble i hvert fall yngre av å drikke vannet!

I alt må man kjøre ca. 30 minutter på denne grusveien før man kommer til det stedet som heter Puerto Blanquillo. Her svinger veien skarpt til venstre og går tilbake mot Canillas på den motsatte siden av kløften. Her må man parkere. Man vet man er på det rett sted når man har en praktfull utsikt mot sør og kan se Torrox og Torrox Costa med et par høyhus nede ved kysten.
Her starter en sti som er markert med en pæle. Nå går det nokså bratt oppover i ca. 15 min, så man bør absolutt ta med staver. Det er en herlig sti som flater ut en stund for deretter å fortsette og dreie oppover mot Puerto de Cómpeta som ligger i 1.400 moh. Etter passet går det nedover igjen, og etter en stund får man øye på et forlatt marmorbrudd. Det er imponerende mengder marmor man her har kunnet bryte ut av fjellet, og det ligger fortsatt noen kjempeklosser rett ved et lite hus. Det kan ikke ha vært noen lett oppgave å få dem transportert ut til sivilisasjonen.

Nå skal vi faktisk bare følge den veien som lastebilene med marmoret brukte, den gang man fortsatt brøt marmor. Dvs. at man hele tiden må velge den bredeste og mest farbare veien og tenke: kunne en tung lastbil ha kjørt her? Jeg har også lastet opp vår GPS-rute som ligger på min webside:www.elsebyskov.com under GPS-waypoints. Herfra kan man laste ned ruten til sin egen GPS, hvis man har en slik.

Kort tid etter marmorbruddet må man velge en vei som går ned mot høyre og etter en stund ser man stien som går av mot Lucero. Det står det et stort skilt, men vi går bare forbi og fortsetter ufortrødent. Vi går gjennom en uendelig vakker natur langs en vei som snor seg litt ut og inn. På et tidspunkt når vi en ´bunn´ der vi hviler litt før det går oppover en stund. Men faktisk er det ikke særlig mye oppstigning, og i løpet av kort tid begynner veien å gå nedover, så det er lett. Veien er skåret inn i fjellsiden, og den kan være litt vrient å kjøre i bil på (jeg har prøvd), men til fots er det ikke noe problem. På et tidspunkt dreier veien til høyre, og man kommer til et helt rett stykke. Kort etter dette stykket får man La Resinera i sikte. La Resinera var et lite samfunn av skogsarbeidere som levde av å samle inn harpiks (resina). Her bodde skogsarbeiderne med sine familier så det var både kirke, skole og forsamlingssal, og da det var på sitt største, bodde det drøyt ca. 200 mennesker her. Bygningene ligger der fortsatt, og nå er de fleste blitt satt i stand, og i den gamle kirken er det nå innredet et ´Centro de Interpretación´ der man kan se fine tablåer og plansjer om naturparken og harpiksutvinningen. Senteret er absolutt et besøk verdt hvis man er så heldig å komme i åpningstiden.

Vår vandretur skal ende i Fornes der vi kjenner et lite B&B der vi skal overnatte. Turen er på ca. 19 km., men skulle det gå helt galt, kan man ringe til den kjappe Wolf som eier det lille B&B og få ham til å hente seg ved La Resinera. Ha har man kuttet 5-6 km. av turen. Wolfs tlf.nr. er 676857284.

Wolf er tysker og han driver det lille B&B sammen med Maike. De tilbyr også ridning, så hvis man gjerne vil ut og ri i den skjønne naturparken, kan det altså fint la seg gjøre. Ja, faktisk er B&B særlig beregnet for ridegjester, men vandrere er naturligvis også velkommen. Se: http://granadatrekkingtours.com/index.html Websiden er på tysk, engelsk og spansk, og Wolf snakker perfekt engelsk. Paret serverer også herlig, hjemmelaget kveldsmåltid (to retter) og ditto frokost. Prisen for å leie hele huset er 60 € per natt (50 € hvis man blir mer enn 1 natt), og man kan fint sove fem personer, fordi det er to dobbeltrom og et enkeltrom. På den måten blir det jo ekstremt billig. Maten koster kun 15 € per nese for kveldsmat (to retter), frokost samt matpakke, så det må vist sies å være et funn. Det må likevel sies at B&B´et har tre rom i andre etasje og bare et bad som ligger i stueetasjen. Dessuten er det en fin spisestue og alt er pent, rent og nytt. Det beste er å ringe Wolf for å avtale rom, mat og antall gjester. Man kan også skrive på granadatrekkingtours@gmail.com

Wolfs B&B ligger ca. 1 km nord for Fornes, i en liten urbanisasjon som heter La Colonia som ligger ved bredden av Embalse (kunstig sjø) de Los Bermejales. Vi var så dumme å gå helt inn i Fornes fordi vi absolutt ville ha leskedrikken i baren. Dermed kom vi ut på en omvei på minst to km. I Fornes skulle vi så følge veien mot Arenas del Rey. Uten omveien inn i Fornes må man bare bli på asfaltveien GR 3302 som man kommer ut på fra La Resinera og så gå rett mot nord. Så kommer man etter ca. 1 km. til La Colonia på venstre hånd. Wolf´s B&B ligger i den første rekken av hus i den sørlige enden.

Til kveldsmat får vi suppe og gulasj og til vegetarene er det laget lekre frikadeller med salater. Alt kjøttet som serveres er fra hjemmeavlede griser som Wolf selv slakter. Grisene har hatt et herlig fritt liv og er helt sunne og økologiske. Man får altså et herlig måltid, laget av den vennlige Maike som er en super kokk. Til frokost er det hjemmebakt brød med ditto marmelade og ost samt pølse. Og vi må smøre matpakker som vi vil.

Efter frokost kjører Wolf oss til La Resinera og nå har vi bare 13 km igjen til bilen langs den samme veien som vi kom. Tilbakeveien har flere høydemeter enn veien ut, og da er det bra at vi bare må gå 13 km. Og på den måten fikk vi krysset naturparken fra nord til sør. Det er og blir en herlig utflukt med masser av mosjon og skjønn natur, så på med vandrestøvlene!