Den verste tørke på... snart noensinne!

Spania har ca. 1200 vannreservoar, hvilket er europeisk rekord, og de har tilsammen en kapasitet på omtrent 54.000 kubikkhektometer. Det er et unikt system, bygget strategisk for å samle opp regnvann og sikre vannforsyningen til husstander og landbruk i hele landet. Flere steder er de også laget i forbindelse med oppdemming av noen av landets 1.800 floder og elver, og dermed produseres elektrisitet. Vannløpene er totalt på godt og vel 172.000 km.

Legger man sammen reservoar og vannløp ser det umiddelbart ut som det er riktig mye og tilstrekkelig med vann som er tilgjengelig.
Nå er noen av reservoarene dog nesten tomme, regnet kommer enten sparsomt eller alt for voldsomt, og elvene tynes av overforbruk som tilbakebetales med forurensing. Landbruk og landskap lider, ørkendannelser forekommer allerede, skogbranner skjer regelmessig, og selv de normalt tørkeresistente nåle-, oliven- og mandeltrærne holder på å dø av tørst.

 

Ifølge FN vil minst 25 prosent av jordens befolkning i år 2050 leve med begrenset adgang til vann. Ved utgangen av århundret vil mengden av regn være falt mellom 20 og 25 prosent. Vann kan forventes å bli nesten så verdifullt som olje er i dag, og like omstridt. Tenk bare på Tigris og Eufrat, som løper gjennom flere land i Midtøsten, hvor millioner av mennesker er avhengige av elvenes vann, og det bråket som en blokade eller en forurensing ville skape.
Det Europeiske Miljøtilsynet advarte tidligere i år om at klimaendringene spesielt vil ramme middelhavsområdet. Det var ikke første gang.
I Spania har det vært en langvarig debatt vedrørende overførsel av vann fra nord til sør, og så er naboene i Portugal lei av å motta forurenset elvevann fra spanjolene.

En del regn falt på sensommeren, man ser fremdeles vann piple i vannløp, og vannkranene er da ikke tørrlagte. Kanskje er det ikke så ille? Jo, det er det. Se bare hva det spanske meteorologiske instituttet, Agencia Estatal de Meteorología (Aemet), mener. Herfra bekreftes det at i løpet av august gikk gjennomsnittet av vannstanden i de 1.200 reservoarene under de alarmerende 50 prosentene. I starten av september lød tallet på 42,9 prosent. På denne årstid er normen 60 prosent. Flodbasseng og -deltaer har det minst like vanskelig, og et eksempel er Segura-deltaet, som er på kun 17,2 prosent av kapasiteten.
Den sammenlagte vannbeholdningen er ved starten av høsten på kun 26 prosent av de siste 10 års gjennomsnitt. Flere steder er vanning helt forbudt eller begrenset.
Manglende regn er en del av forklaringen. Nedbørsmengden i det siste såkalte hydrauliske år, som gikk fra den 1. oktober 2016 til den 30. september 2017, var 12 prosent under normalt, lyder det fra Aemet. Året i år er det tredje mest tørre, etter 1981 og 2005.

Tørken er ganske naturlig verst i sør. Spesielt ille er det i landets sørøstlige del, som i Alicante, Murcia og Almería. Så hvorfor ikke lede vann fra nord ned til Europas kjøkkenhager i for eksempel Almería?
Svaret er, at det har man i mange år gjort med Tajo-Segura-kanalen. Helt tilbake til 1902 ble det klekket ut en plan om å lede vann fra reservoarene til Tajo, som med 1007 km er den lengste elven på den iberiske halvøyen, og via Seguraelven videre til mennesker og landbruksmarker i det tørre sørøst. Oppførelsen startet i 1966, og vannet begynte å flyte fra Tajo mot sør i 1979. Den kalles Trasvase Tajo-Segura.
Men mengden av disponibelt vann var feilkalkulert og tørkeperioder var ikke tatt i betraktning, og i dag, hvor vannstanden i elven er nesten halvert – noen reservoarer på veien er nede på så lite som 11 prosent – er det for lite vann til kanalen. Det avledes kun når vannstanden er på et visst nivå. Så er det tillatt, og ifølge en ny lov er det også obligatorisk. Når vannstanden er på sitt høyeste i Tajo, ledes 65 prosent av vannet til Segura.
Det gagner det sørøstlige området, hvor 85 prosent av dette vannet brukes til å vanne avlinger i Almería, mens det resterende går til Alicante og Murcia.
Det er motstand mot den eksisterende løsningen, og enda mer mot en utvidelse, for selv om fordelene synes åpenlyse inneholder saken flere problemstillinger. Regnmangel er ikke begrenset til sør i landet, og ordningen gjør det umulig å akkumulere vann i nord. Det er forskjeller på livet i vassdragene i nord i forhold til i sør, og ved å importere fauna fra nord ødelegger man økosystemene i sør.
Overførselen av vann har gagnet landbruket i sørøst i årevis, men situasjonen har også skapt politisk splittelse og konflikter, og på grunn av den reduserte vannstanden i Tajos videre løp har det oppstått en miljømessig katastrofe.

Tajo er altså leverandør av vann til kanalen. Og den er et eksempel på hvor mye man kan utnytte en elv.
La oss følge den på sin vei. Den har sitt utspring i Aragonia, løper sørvest om Madrid og til Portugal, hvor den renner ut i Atlanterhavet sør for Lisboa.
På sin vei fra Aragonia til Portugal er Tajo demmet opp ikke færre enn 51 ganger – ene og alene i Spania. Det forhindrer og forsinker fisk på vei opp i elven for å gyte, og det reduserer vannstanden hver gang.
Elvens resterende vannmengde skal dessuten levere vann til Madrids 6 millioner innbyggere, hvis utilstrekkelig rensede spillvann ledes tilbake til elven, som tar det med til Portugal. Med på veien kommer nitrater og fosfater fra kunstgjødning, og vannet brukes også til å avkjøle atomreaktorer, med unaturlig høye temperaturer som følge.
Det er ikke noe annet å si enn at Tajo truer med å tørke helt ut.
Det er jo andre floder å tappe fra, men resultatet vil antagelig ikke være det samme, da man heller ikke i den nordlige del av landet gir vann ved dørene. Og det blir mindre og mindre, ettersom flere elver får tilført vann direkte eller indirekte fra isbreene i Pyreneene. Her har 90 prosent av isen forsvunnet det siste århundret. Alene i årene 2002 – 2008 forsvant 25 prosent av isen på den spanske siden.

Portugiserne beklager seg over den tilstanden som Tajos vann er i når det kommer til dem. Tidligere i år sendte de en klage til EU, som dog var over Spanias planer om å føre opp et behandlingsanlegg for atomavfall ved elven og nært den portugisiske grensen. Spanjolene mener selv at man har levd over evne når det gjelder vann. Vann har alltid vært en mangelvare, og det blir kun verre og verre ettersom temperaturene stiger, nedbørsmengden synker, og forbruket bare økes. Forbruket er det eneste som kan kontrolleres.
Spania er ikke beriket med store forekomster av grunnvann, selv om det heldigvis kan hentes opp flere steder. I den sentrale delen av landet er det forekomster dypt nede, som med store investeringer kan hentes opp.
Avsalting av sjøvann er en annen løsning som kan redde Spania ut av en permanent tørke. Avsalting startet allerede i 1960-årene. Uten disse anleggene kunne man f.eks. ikke dyrket alle de grønnsakene i Almería når Tajo ikke har kunnet levere, og som da særlig i vinterhalvåret forsyner resten av landet og det øvrige Europa med frukt og grønt.
Spania er for øvrig den ledende nasjon i verden innenfor avsaltingsanlegg, og det eksporteres anlegg til flere land. En utvidelse på hjemmebane krever politiske beslutninger, og én av den spanske kongressens primære oppgaver denne høsten er å utarbeide en aksjons- og lov-pakke, som skal bremse tørkens effekter. Og Aemet spår en tørr høst.

Kulde og hagl på våren og en sommer med hete og tørke, har ødelagt mellom 40 og 60 prosent av vinstokkene i de nordlige og nordøstlige vinområder. I eksempelvis Rioja Alta-regionen blir tapene anslått til mer enn 50 prosent.
Beregninger peker mot en samlet høst på 36 millioner hektoliter mot 44 millioner hektoliter i 2016. Det vil resultere i stigende priser, men visse steder også en høyere kvalitet, da dette årets avling godt kan gi små druer med et bedre sluttresultat. Som følge av dette er produsentene overbeviste om at prisene på vin fra kvalitetsstyrte opprinnelsesbetegnelser, herunder La Rioja eller Ribera de Duero, vil stige etter flere års stagnering.
Dårlige værforhold har også påvirket Spanias største konkurrenter i Italia og Frankrike Samlet sett forventes vinproduksjonen i EU å være 10 prosent lavere i år enn i 2016.

Da flere av de store vannreservoarene ble opprettet for 50-60 år siden måtte folk forlate hus og hjem, mens disse ble overgitt til vannmassene. Nå hvor reservoarene holder på å tørke ut, er skjeletter av hus og hele landsbyer begynt å dukke opp igjen. Det skjer i rundt ti steder i landet, bl.a. i Mansilla de la Sierra i La Rioja, som vi ser på bildet. Selv i regnfulle Galicia på kanten av Atlanterhavet skjer det, for eksempel i Portodemouros i Agolada, hvor også det eiketreet man før i tiden brukte til å henge folk i er dukket opp igjen.

 

Av Jette Christiansen