Velkommen til Det Norske Magasinets oktober-utgave 2025!

Før jeg starter med månedens lille epistel, vil jeg si noen ord om rettskrivning. Å nei, tenker du kanskje? Men det som for mange kan virke som et forskrekkelig kjedelig tema, er for oss skrivere selvsagt alfa og omega.

For meg er rettskrivning også en daglig kamp. Ikke fordi jeg skriver så mange feil, men fordi jeg ofte ikke er enig med ordbøkene – særlig Språkrådet. Dessuten har jeg en tendens til å finne på ord, noe som ofte kan føre til det min kjære venninne og språkkjenner Anne-Grete kaller “språkblomster”. Et så vakkert uttrykk kan da ikke være noe galt med? På toppen av det hele forlot jeg Norge som 18-åring, og snakker derfor mer som mine grandtanter enn som folk som har bodd i landet hele livet.

Etter denne lange innledningen lover jeg å komme til poenget – tuneller. Ja, nå ser jeg at flere av dere reiser bust, for på norsk skrives dette ordet som på engelsk: tunnel. Det har aldri gitt mening for meg, siden det norske ordet har trykk på siste stavelse – tunéll. I gamle dager, da man hadde mer sunn fornuft, skrev man det slik. Så ble tunnel den eneste godkjente skrivemåten, og det er fremdeles den vanligste formen. Men heldigvis for stabeiser som meg er både tunell og tunnel nå likestilte i norsk språk. Bare tenk deg utlendinger som skal lære seg norsk og lurer på hvordan de skal uttale ordet fylkesveitunneler. Nok sagt om saken.

Så til magasinet.

Mange drømmer om å gjøre noe hele livet. Det kan være å gå tilbake til skolebenken for en helt ny utdanning, ta sort belte i taekwondo, lære japansk, pensjonere seg tidlig for endelig å finne frem malerskrinet, reise til Mekka eller Machu Picchu, skrive den boken man har klart for seg i hodet (hvis man bare får den ned på papir) – eller å gå El Camino, slik som paret du vil møte i dette magasinet.

De fleste kjenner seg nok igjen. Drømmen man har gått og båret på i årevis, men som man aldri har tatt seg tid til å virkeliggjøre. Livsplanen man aldri har kunnet – eller mer sannsynlig aldri har våget – å satse på. Livet kommer liksom alltid i veien. Jobben tar for mye tid, familien krever sitt, svigermor nekter å flytte, foreldre blir gamle og trenger hjelp. Huslån og skatter må betales. Foreldremøter, sameiermøter og andre plikter stjeler tiden, og drømmen holdes på avstand inntil den virker uoppnåelig. Helt til den dagen man bestemmer seg for at nå er det viktig nok.

I månedens magasin skriver vi om flere som gjorde alvor av drømmene sine. Haugesunderen Paul B. Bergquist jobbet i olje- og energibransjen i mange tiår før han bestemte seg for å prøve seg som krimforfatter. Det tok ham tolv år å få utgitt sin første krimbok – historien kan du lese her.

Andre som valgte en 180-graders vending i livet, er eierne av Bodegas Ramos-Paul som du også vil møte i dette magasinet. De forlot karrierene sine i finans og som veterinær for å skape en vingård helt fra grunnen av. Ikke nok med det – de bygde vinkjelleren inn i fjellet under ruinene av et romersk teater.

Hvis du bærer på en hemmelig drøm, finnes det ingen bedre tid å starte enn nå. For i morgen – hvem vet …