Pradillos-ruten - en flott tur i det vakre landskapet sør for Cómpeta

Dette er en rundtur på 11,7 km over 300 høydemeter. Ruten er rimelig krevende, men til gjengjeld får man en naturopplevelse uten sidestykke i den vernede Parque Natural de las Sierras de Tejeda, Almijara y Alhama som ligger mellom Málaga- og Granada-provinsen. Naturparken er ganske uberørt og vill og et unikt tilbud for de som ønsker å komme seg ut i Andalucías vakreste natur.

Hvor: Cómpeta ligger i den østlige delen av Málaga-provinsen (La Axarquía) rundt 15 km nord for Torrox.

Husk: Vann, matpakke og staver

Denne vandreturen byr på noen av landets beste utsikter og starter ved det tidligere hotellet Casa de la Mina rundt 5 km utenfor Cómpeta i sørlig retning. Man finner starten på ruten ved å ta til høyre ved siste avkjøring før man kommer til Cómpeta på veien fra Torrox (A 7207) hvor det står et skilt til Casa de La Mina. Hvis du går glipp av det, er det en annen avkjøring ca. 50 m. lenger frem med skilt på høyre side. Det spiller ingen rolle hvilken av disse veiene du tar, for de møtes etter et par km. Veien har grusdekke og kan være i dårlig forfatning, men man kan fortsatt bruke en vanlig bil så lenge man kjører sakte.

Grusveien går forbi et villaområde og slynger seg oppover. Snart er man ute i naturen og passerer et sted med bord og benker, hvor utsikten sørover er helt enestående. Veien fortsetter nedover med mange svinger og snart får man øye på den hvite Casa de la Mina. Dette vakre landlige hotellet er stort sett stengt. Det er rett og slett for grisgrendt og har ikke nok kunder til å holdes åpent. Det er virkelig synd for det har en nydelig beliggenhet midt i naturparken, men mange har prøvd å drive det uten å lykkes.

Rett før man ankommer ser man en liten hvit bygning på venstre side. Vi pleier å parkere her eller litt lenger ned der veien er bredere. Det er god plass på høyre side diagonalt overfor inngangen til hotellet. Fra bilen går vi rundt 100 meter tilbake veien vi kom, og rett under en mast går en sti opp til høyre. Et skilt med Casa de la Mina – Pradillos og en varde indikerer stedet. Stien stiger rundt 150 høydemeter til den når en åsrygg. Det tok oss rundt 45 minutter og vi ga løypa en vanskelighetsgrad på 8 av 10 poeng, så nå er du forberedt.

Herifra kan man i klart vær se de imponerende Rif-fjellene i Marokko. Man ser også en del skilt med GR 249 – Gran Senda de Málaga, og det er disse skiltene vi følger i østlig retning. Det betyr at vi tar til høyre når vi kommer opp på toppen og følger en grusvei. Veien klatrer til den kommer til et lite pass, og derfra går den nedover mot et punkt hvor en sti til ruinen Cortijo María Dolores svinger av til høyre, men vi følger fremdeles skiltene til GR 249.

Stien som fortsetter langs fjellsiden, må være én av Spanias vakreste. Den har en fantastisk utsikt til de omkringliggende fjellene El Lucero og El Cisne og andre topper i Almijara-fjellkjeden samt havet i det fjerne. Siden stien går for det meste i flatt terreng, er den en sann fornøyelse. Etter noen kilometer kommer vi til ruinene av la venta (vertshuset) Los Pradillos. Her tar vi vanligvis en lunsjpause.

Før det ble bygget ordentlige veier, var denne stien ‘hovedveien’ mellom Nerja – Frigiliana – Cómpeta og videre nordover. Det synes jeg er interessant, for det er vanskelig å forestille seg i dag hvordan det var for bare 100 år siden å ferdes i disse fjellene og bringe varer til bygdene. Varene ble fraktet på ryggen av muldyr med en mann eller kvinne som førte dyret. Muldyrene kan bære mye mer enn hester, så de var det foretrukne trekkdyret. Deres maksimale kapasitet var 60 kg. 30 kg på hver side, godt balansert. Dyrets fører heter arriero på spansk og disse tøffingene bodde med dyrene sine og var helt avhengige av dem for å overleve. De overnattet og spiste i et vertshus, slik at de ikke ble angrepet av landeveisrøvere, så det var helt sikkert ikke et lett liv. El Pradillos, der vi nå står, var en slik venta hvor folk og dyr kunne spise og sove. Det var et ganske stort sted med en rund treskeplass (era), så de må ha dyrket korn i nærheten.

Når man tenker på fortidens vanskeligheter og betydningen disse ventaene hadde, kan man ikke annet enn å føle seg takknemlig for livet vi lever i dag. Pradillos betyr små enger, så her har marken blitt brukt til jordbruk. Det er imidlertid ingen andre spor igjen av dette, annet enn selve treskeplassen. Terrenget rundt er i dag et steinete kratt. Vi pleier å sitte på treskegulvet for å spise lunsjen vår og nyte utsikten og freden og roen som hersker her. Det er et helt fantastisk sted. På veien passerte vi også ikke mindre enn fire kalkovner, så stien må ha spilt en viktig rolle i transporten av kalk.

Etter matpausen fortsetter vi langs stien og om ikke lenge passerer vi nok en ruin, denne gangen er det ventaen ved navnet Cándido. Den ser litt nyere ut enn Los Pradillos, men er også ganske stor. Vi lurer på hvordan denne veien kunne gi nok trafikk for to vertshus så tett sammen, men det viser bare hvor viktig denne gjennomfartsveien var.

Like etter den siste ventaen går en sti ned til høyre. Et skilt viser at GR 249 fortsetter rett frem, men her må vi nå ta stien ned til høyre. Den går ganske bratt ned, så staver er et must. Stien går ned til en liten bekk som vi krysser, og fortsetter til høyre på andre siden av skråningen og dette er veien vi må følge. Det er en fin, godt merket sti som er lett å gå. På et tidspunkt krysser stien et brannbelte og går deretter ned til grusveien. Når man kommer til veien (som nylig ble bygd mellom Frigiliana og Cómpeta), ta til høyre. Etter 4,3 km. er man tilbake til Casa de La Mina, en rask 50-60 minutters tur. Veien er kjent for sine mange svinger, og hver gang du tror du har nådd målet, kommer en ny sving, og en ny, og så videre.

Etter 5 – 6 timer (inkludert pauser) og en fantastisk tur er vi tilbake ved bilen. Noen av oss synes denne delen av Spania er like vakker som New Zealand. Men juryen er fortsatt ute …          

La meg til slutt bare nevne at de gamle muldyrstiene fortsatt er de beste turstiene i Spania. Det er fordi de er lagt slik at stien ikke er brattere enn at et muldyr kan følge den. De går derfor i sikksakk oppover fjellet i en behagelig stigning. I det fjellrike Andalucía er det heldigvis fortsatt nok av disse gamle muldyrstiene, f.eks. opp til La Maroma og El Lucero.