BARRANCO BLANCO

Et vakkert og klukkende elveeventyr med historiske røtter

Barranco Blanco er navnet på juvet som elven Alaminos følger før den flyter sammen med andre elveløp og ender i Middelhavet ved Fuengirola. Juvet er et lite paradis med friskt vann og vakre omgivelser, preget av blomstrende oleander og fuglesang. Man kan bare følge elven i rundt 500 meter, og det er ikke en tur for alle og enhver. Her må det klatres, kravles og balanseres, så folk med svake ankler bør holde seg unna. Til gjengjeld kan man på sommertid få seg en herlig dukkert i et lite naturlig basseng.

Hvis man deler Málaga-provinsen inn i en vestre og en østre del, er Barranco Blanco vestendens svar på østendens perle: Chíllar-elven ved Nerja. Barranco Blanco er mye kortere enn Chíllar, men stedet er fremdeles tilgjengelig for naturelskere, i motsetning til Chíllar, som har vært stengt siden 2023 for å beskytte miljøet mot slitasje fra store mengder besøkende. Drar man til Barranco Blanco midt i uken, har man vanligvis elveleiet mer eller mindre for seg selv.

Barranco Blanco ligger rundt 35 km fra Málaga og nås via veien MA-3303 mellom Coín og rundkjøringen ved Puerto de Pescadores, litt vest for Mijas. Det står skilt til Cortijo Rosa Blanca og La Fuente B&B. Fra 1. juni til 16. oktober er det ikke lov å kjøre ned denne veien med mindre man er resident, så i sommersesongen parkerer vi rett etter avkjøringen og fortsetter til fots.

Nazistenes tilfluktssted

Veien begynner snart å gå svakt nedover og krysser en annen vei etter 1,2 km. Senere kommer vi forbi noe som ligner på et vakthus. På venstre hånd ser vi en vakker dal med mange fine hus og en liten innsjø. Sikkert et deilig sted å bo, tenker vi.

Denne dalen var etter sigende også et tilfluktssted for nazister som rømte fra Tyskland for å unngå rettsforfølgelse etter andre verdenskrig. Det er en kjensgjerning at Franco og Hitler var allierte, og da Tyskland tapte krigen, var ikke Franco sen med å innvilge asyl til nazister. De store nazitoppene flyktet som kjent til Sør-Amerika, mens underordnede trolig følte seg trygge nok i Francos Spania. Derfor slo en del av dem seg ned i dette fjerntliggende dalføret og levde resten av livet i fred og ro under solen. De hadde til og med sin egen tyske restaurant, men i dag er det lille vakthuset det eneste minnet om dette mørke avsnittet i historien.

Fra dalen er det bare rundt én kilometer å gå ned til Barranco Blanco, som har fått navnet sitt på grunn av den hvite marmoren som man kan se langs elveleiet.

Vi fortsetter nedover i juvet og tar til høyre i alle kryss vi møter. Etter hvert ser vi et stort skilt som viser flora og fauna ved elven, og det samme skiltet står igjen et par hundre meter lenger nede, rett der Barranco Blanco begynner.

En kort sti fører inn i juvet, og like etter må vi balansere langs en betongkant og rundt en liten dam. Vi krysser elven på noen flate steiner og fortsetter på den andre siden. Vannet klukker, oleanderen blomstrer, og det er uendelig vakkert. Stien er imidlertid ujevn, og vi hindres av store klippesteiner som må klatres over. Med sine svake ankler har Erik for lengst snudd, mens vi andre fortsetter, godt hjulpet av stavene våre.

Til slutt må jeg likevel fortsette alene, og snart kan jeg ikke komme videre uten å ta av meg skoene. Stien ender i et avlangt basseng med små bekker og et tau man kan svinge seg i. Jeg har lest at en foss plasker ned lenger fremme, men jeg greier ikke å komme helt dit, så jeg beundrer det hele fra der jeg står og kikker opp på den enorme klippen som tårner over meg på venstre hånd. På sommerhalvåret er en frisk dukkert helt sikkert på sin plass, så husk badetøy og håndkle.

Gruppen vår gjenforenes på grusveien og finner et skyggefullt sted for å nyte matpakkene våre før vi rusler tilbake til bilen. Det viser seg at turen, for de av oss som gikk hele strekningen, var på knappe syv kilometer.

Dagen er imidlertid ikke over ennå. Siden vi bor i Granada-provinsen, havner vi ikke så ofte på disse kanter, så vi benytter anledningen til å besøke Coín, som vi ikke kjenner. Etter å ha kjørt dit, parkerer vi i bysentrum og med litt hjelp finner vi frem til kirkeplassen, Plaza Bermúdez de la Rubia. Det er en hyggelig plass ved Iglesia San Juan Bautista (Den hellige Johannes Døpers kirke), som er bygget over restene av en maurisk festning.

Til vår store glede finner vi også en utmerket isbar: Helados del Monaguillo (alterguttens is). Her lages iskremen på stedet, og den er himmelsk god. Et besøk kan absolutt anbefales, for hva er vel herligere enn å sitte i Andalucías sol og nyte en iskrem etter en vakker vandretur med historiske innslag?