Molvízar, Romerstien og Sierra del Chaparral

Molvízar er en liten landsby, som ligger godt gjemt i skjørtene av Sierra del Chaparral i Granada provinsen, litt nord for Motril.

I gamle dager skulle man være heldig hvis man kom over Molvízar, men nå går den nye motorveien like syd for byen og det er avkjørsel til den og skilter, så nå blir den nok bedre kjent. Byen er hyggelig og meget tradisjonell, der den ligger med ryggen til fjellkjeden og skuer ut over Middelhavet. I dens bakgård finnes den meget fine stien kalt Romerstien, som er en perle av en vandretur på ca. 10 km. Vi skal ut og vandre i Sierra del Chaparrals skjørt og drikke øl i Molvízar.
 
Vi som var unge i 60- og 70-årene husker kanskje den amerikanske TV-serien High Chaparral, som gikk på TV i 4 år, og var en drabelig historie om en kvegbonde og hans konflikter med indianerne. De fleste stedsnavnene i den nye verden ble kopiert fra immigrantenes hjemland, så her befinner vi oss i den opprinnelige Sierra del Chaparral, og den ligger altså i Granadaprovinsen. Her er det verken kvegbønder eller indianere. Her er det heller ingen romere, selv om navnet på vår vandresti antyder det. Hva det derimot er her, er vennlige og fredelige folk, vakker natur og en herlig sti.
 
For å komme frem til Molvízar kjører vi langs motorvei A7 på det nye stykket mellom Almuñecar og Motril, og tar avkjørsel 322. Vi følger skiltene mot Molvízar og kjører inn i byen, som har omkring 3000 innbyggere. De lever fortrinnsvis av landbruk, for turister er det ingen av - ikke en eneste. Men det er ca. 10 utenlandske familier som har slått seg ned i byen, så et visst internasjonalt tilskudd er det. Dessuten er det 9 barer, et par forretninger og banker, og en kjempestor kirke. Byen har ikke noen nettside, hvilket ellers er vanlig for selv den minste landsby i disse internett-tider, så det sier nok noe om at bystyret bare ønsker at byen får være i fred. Hvis man vil besøke en virkelig tradisjonell spansk landsby helt uten dikkedarer, så må Molvízar være stedet. Her leves livet i ro og fred som alltid. Kjedelige regler slik som moms og byggetillatelser tar man ikke så tungt, så her kan man leve som man vil uten for mye innblanding fra myndighetene. Det nærmeste politiet befinner seg i Motril, 30 km unna, og det er ingen kriminelle her, så hva mer kan man ønske seg?

Vår tur starter på den sentrale plassen, Plaza de la Constitución. Herfra går vi opp langs Calle Real, forbi PSOE baren og den kjempestore kirken, som var lukket da vi gikk forbi. Lenger oppe passerer vi det nye museet, som ligger i en gammel mølle som er vakkert restaurert. Museet er kun åpent ved festlige anledninger, fikk jeg vite av en av de lokale, men pyttsann, vi har jo sett rikelig med gamle landbruksredskaper. Vi fortsetter oppover og etter en sving går vi rett ut på Calle Barrio Alto. Herfra ser vi nå en stor uferdig bygning, som muligvis skulle ha vært et sykehjem. Den ene halvdelen av bygningen er ferdig og er visstnok sosiale boliger. Vi skal følge veien rundt ´sykehjemmet´, og nå er vi ute av byen og det begynner å gå oppover. Belegningen veksler mellom grus og sement, og i de neste 2,5 km går det oppover. Vi tar det med ro og nyter utsikten opp mot fjellene og ned mot havet. Vi går og kikker opp på Sierra del Chaparral og kan se fjellkjedens høyeste punkt, La Guindalera, 1073 meter over havet. Det må bli en annen gang, for akkurat nå har vi nok å gjøre med å komme opp på Romerstien. Ingen vet for øvrig hvorfor stien har dette navnet, men det er nokså passende, selv om det ikke er noen romere her.
 
Vår tur er en rundtur på 10,5 km med ca. 350 høydemeter opp og det samme ned, så det krever sin kvinne. Etter ca. 3 km. fra begynnelsen er det slutt på oppstigningen, og i en gaffel ved et grønt hus med en masse hundebjeff tar vi den høyre stien. Nå flater det ut, hurra! Etter en liten stund kommer vi til et fint piknik-sted med bord og benker og flott utsikt. Det er visst EU-midler med i spillet, for denne stien er bygget etter alle kunstens regler, og lenger borte ser vi da også et EU-merke, så takk for det.

Et par hundre meter etter piknik-stedet ser vi en sti som tar av mot venstre. Den skal vi ta, og vi hopper over en liten grøft for å komme opp på stien. Der står et skilt med ´ild forbudt´, hvor stien starter. Det er en herlig sti, som om ikke lenge fører til et rundt steininngjerdet utsiktspunkt (mirador) med et tre i midten. Her står vi litt og bare beundrer det hele. Vi speider etter romere eller deres etterlatenskaper, men ser ikke noe av den slags. Vel, navnet må forbli et mysterium. Etter miradoren svinger stien og går på dramatisk vis rett bort mot enden av en kløft. Her renner det en bekk og det er satt opp bord og benker i skyggen av store eukalyptustrær. Det er også et oppbygget kildeutspring, men nå i desember er det ikke vann i det. Vi tar en hvil og spiser våre matpakker her i den deilige skyggen, hvor bekken klukker.

Nå skal vi litt oppover, men kommer snart opp på et herlig langt stykke med flat sti, som på et sted går mellom to klipper. Det er meget flott. Stien fortsetter rett frem, inntil den deler seg. Her kan man velge den enkle versjonen (til høyre) og den lengre versjonen med flere høydemeter til venstre. Vi er jo friske pensjonister, så vi tar den til venstre, som går litt oppover innen den atter en gang flater ut. Stien til høyre går direkte tilbake til Molvízar i juvet mellom mandeltrærne, og er også fin. Den er nok 2-3 km. kortere.

Den venstre stien flater snart ut og følger fjellsiden høyt over dalen. På et tidspunkt mister vi Molvízar ut av syne og er kommet nokså langt mot øst. Stien munner ut i en grusvei i et T-kryss, og her skal vi gå til høyre. I dalen under oss ser vi en del jurter (mongolske telt) og undrer oss over hva de gjør her. Snart passerer vi huset Peñoncillo de la Gitana, og så er vi på rett vei. Vi følger bare betongveien som svinger seg en del, og om ikke lenge får vi nok en gang øye på byen og deretter kirkegården. Her, høyt over kirkegården, velger vi veien til høyre og om ikke så lenge kommer vi ned dit hvor den enkle stien kommer ut ved et stort skilt med info om Sierra del Chaparral. Vi fortsetter forbi kirkegården og inn i byen.

Her finner vi frem til PSOE-baren på Calle Real, for nå skal ganene leskes. PSOE-baren er av den gamle typen, som serverer store tapas til ølene, så vi er meget fornøyde. Og det må man jo være, når det nå hverken finnes is eller kaker i Molvízar.

Se og last ned våre GPS spor på www.elsebyskov.com under Hikes -> maps and routes. Vent til en link lastes opp, og gå inn under La Danesa. Her finner du både ruten på et kart, samt GPS-sporet. God fornøyelse. Stor takk til Ann, Carl og Annette.

En langhelg på Algarve-kysten i Portugal

Den 12. oktober var det spansk helligdag, og datoen som markerer når Christofer Columbus trådte i land i Dominica i Karibia og tilfeldig oppdaget Amerika feires i hele Spania med både militærparader og festligheter. Som i alle andre tilfeller hvor den hvite mann har oppdaget et nytt kontinent fikk det også denne gangen katastrofale følger for urbefolkningen, så i stedet for å delta i feiringen av denne spanske nasjonaldagen benyttet vi anledningen til å ta vår forsinkede sommerferie i Portugal, og satte kursen mot Algarve-kysten tidlig om morgenen på torsdag 12. oktober. Vi hadde fått tillatelse til å ta våre barn ut av den spanske skolen på fredag, og dermed hadde vi en langhelg på Algarve foran oss.
 
Som kjørerute valgte vi den korteste veien fra Màlaga, mot Antequera og videre til Sevilla, etterfulgt av Huelva før vi kjørte over grensen til Portugal. Med et par stopp på veien tok kjøreturen ca. 4 timer, og deretter kjørte vi ca. 40 minutter videre til vi kom til Albufeira, som ligger ganske nøyaktig midt på Algarve-kysten. Albufeira er utvilsomt det stedet på Algarve-kysten med flest turister, men med sin sentrale beliggenhet er det et godt utgangspunkt for å utforske resten av Algarve-kysten. Vi hadde ikke bestilt overnatting noe sted på forhånd, da vi gikk ut i fra at det ikke var nødvendig i oktober. Vi hadde med oss telt for sikkerhets skyld, men som ventet var det ikke noe problem å komme uanmeldt. Vi leide en hytte i skandinavisk tømmerhytte-stil på den fire-stjerners campingplassen Albufeira Camping, som for øvrig var en meget stor og luksuriøs campingplass med flotte fasiliteter. Hytten rommet fint hele familien på 5, med 2 soverom og stue/kjøkken, og prisen var 40 euro per. natt, som vi synes var meget rimelig. De hadde også større «caravans» for 6 personer til 45 euro per natt, men vi foretrakk sjarmen med en hytte i tre fremfor en stasjonær caravan i plast. Vi endte opp med å overnatte her alle tre nettene frem til søndag, da det var et ypperlig sted å ha sin base.
 
Det er nokså store forskjeller på Costa del Sol og Algarve, så Portugal kan sterkt anbefales som et feriemål dersom man vil ha litt avveksling fra den spanske solkysten. Det er mer natur og mindre bebyggelse enn på Costa del Sol, og man føler virkelig at man er i et annet land, selv om det kun ligger skarve fire timer fra Málaga.
 
En positiv ting som vi også straks la merke til er hvor mye bedre all informasjon, både offentlig og privat, vanligvis var skrevet på både portugisisk og engelsk. Portugiserne virker også oppriktig interessert i å snakke engelsk, og alle vi snakket med behersket det rimelig bra. Her har Spania noe å lære synes jeg! Vi som bor i Spania bør selvsagt lære oss språket, men turister som besøker Costa del Sol i en uke eller to har verken forutsetninger eller behov for å lære seg spansk. Man hører ofte den, etter min mening arrogante, holdningen fra både spanjoler og fastboende utlendinger på Costa del Sol; «du er i Spania, snakk spansk». -Ffra spanjolene som en begrunnelse for at de selv ikke vil snakke eller lære seg engelsk. Dette har jeg ingen sans for. Skulle vi nordmenn fortelle turistene i Norge at de burde lære seg norsk før de besøkte Norge? Jeg må si at jeg synes det er for dårlig at spanjolene mange steder på kysten snakker lite eller ingen engelsk. Om man jobber på Plaza Mayor eller i en restaurant i Calahonda møter man så mange forskjellige nasjonaliteter hver dag at om man insisterer på kun å snakke spansk, og forventer at alle kundene også skal gjøre det, så burde man finne seg en annen jobb – helst langt inne i innlandet med minimalt innslag av turister. Det er rett og slett elendig at befolkningen på en så stor og populær turistdestinasjon som Costa del Sol ikke kan engelsk! Nok om det...
 
Dagen etter ankomst kjørte vi bil fra Albufeira til Europas syd-vestligste punkt, byen Sagres og Cabo São Vicente, med fyrtårnet helt ytterst på klippen. Kjøreturen tar kun litt over én time, så det er ikke snakk om lange avstander på Algarve. Klippekysten er virkelig dramatisk her, og innimellom de bratte fjellene finner man langs hele Algarve i overkant av 80 navngitte strender, i tillegg til alle de mindre strendene som ikke har fått noe navn. Sagres var et av høydepunktene på turen vår til Algarve, og anbefales på det sterkeste. Nylig ble Joana Schaenker som er født, oppvokst og bosatt i Sagres, kvinnelig verdensmester i surfe-idretten Bodyboarding, så selv om det var vindstille når vi besøkte Sagres, er det uten tvil et sted som byr på masse vind og bølger fra Atlanterhavet. Det gjelder å være forsiktig, særlig med barn, når man besøker Cabo São Vicente (Cape st. Vincent på engelsk), da klippene er usikret og et fall vil medføre den visse død. Det er langt ned til sjøen fra toppen av klippene. Årsaken til at klippene ikke er sikret må simpelthen være at strekningen er for lang, da disse klippene strekker seg over utallige kilometer i lengde.
 
Et opphold på 4 dager på Algarve-kysten er selvsagt ikke nok til å utforske alle stedene, så selv om vi kjørte både motorveien og den gamle kystveien langs hele Algarve, valgte vi ut noen få steder som vi hadde spesielt lyst å besøke. Et av disse var Lagos, hvor vi hadde lyst å se og oppleve dyrehagen Lagos Zoo. Dette er en nokså liten, privat dyrehage, så den mangler de store dyrene som man ofte forventer å se når man besøker en dyrepark, som f.eks. løver, tigre og elefanter. Derimot kan Lagos Zoo skilte med at de har Europas største samling av «Hornbills», eller Hornfugler på norsk, en gruppe med mange arter av fugler som på et vis er den gamle verdens svar på Sør-Amerikas Tukaner, som for øvrig også er representert i Lagos Zoo. I vår familie er vi nok litt mer opptatt av dyr og natur enn hva gjennomsnittsfamilien er, så vi tilbrakte nesten en hel dag i Lagos Zoo, som var et meget behagelig sted hvor dyrene ble tatt godt vare på og hadde fine omgivelser samt god plass. Anbefales til alle, selv om de største dyrene glimter med sitt fravær.
 
Vår siste dag på Algarvekysten tilbrakte vi i Tavira, som er den første byen av en viss størrelse man når etter man har krysset grensen mellom Spania og Portugal. Det ble således den siste byen vi besøkte, før vi kjørte tilbake til Spania. Tavira var et overraskende og gledelig bekjentskap. Noen turister var det selvsagt, men stedet har virkelig beholdt sin portugisiske stil og særpreg. Vi vandret langs elven og de mange kaféene og restaurantene, før vi tok en ferge til Ilha de Tavira (Tavira Island). Fergene hit går regelmessig hver halvtime, og man blir da fraktet gjennom elvedeltaet hvor man kan se masse flamingoer, storker og andre fugler, før man ankommer den langstrakte øya med sine strender ut mot Atlanterhavet. Dessverre tillot ikke tiden at vi fikk utforsket Ilha de Tavira nærmere, men så har vi jo en god grunn til å vende tilbake til Algarve og Portugal. Vi hadde fire fine dager her, og hvis man ønsker å tilbringe noen dager i et annet land, i andre omgivelser, samt å oppleve noe som er ganske annerledes fra Costa del Sol og Spania, så kan vi varmt anbefale Portugal og Algarve for litt avveksling.

De forsteinede trestammers vannfall

Dette flotte vannfallet ligger i den østlige enden av naturparken Sierras de Tejeda, Almijara og Alhama, og man kommer dit ved å kjøre langs Andalucías flotteste veistrekning, nemlig A 4050, som er den gamle veien mellom Almuñecar og Granada. Denne delen av naturparken er meget dramatisk, og ruten ned til vannfallet er nok en av de flotteste stiene på disse kanter. Bli med ut på en betagende vandretur på knappe 9 km gjennom den vakreste natur, ned til et helt spesielt vannfall.

Før motorveien mellom kysten og Granada ble bygget var A 4050 (på folkemunne kjent som La Cabra – geiten) hovedveien mellom Almuñecar og Granada. Det var her bussen mellom de to byene gikk, og mang en passasjer har sittet der med hjertet i halsen, når sjåføren raskt svingte bussen rundt i de dramatiske svingene, når det var 400 m. rent dropp ned til siden. Jo, vei A 4050 er i seg selv en utflukt verdt, især på den delen hvor den snor seg mellom forvitrede klippene på kanten av Rio Verdes ville løp. Det er Rio Verde vi skal besøke på denne utflukten, og de forsteinede trestammers vannfall er skapt av Rio Verde.

I Almuñecar finner vi avkjørselen til A 4050 i rundkjøringen ved triumfbuen, ved å kjøre mot Jete og Otívar. Vi kjører forbi Torrecuevas og rekker akkurat å kaste et blikk på restene av den romerske akvedukten på høyre side, innen vi kjører under den imponerende broen som den moderne motorveien hviler på. Vi skal kjøre forbi både Jete og Otívar, og det er etter Otívar det mest dramatiske stykket av A 4050 starter. Vi skal kjøre helt opp til vi har passert km. 32 skiltet, og kort tid deretter ser vi en liten parkeringsplass på venstre hånd. Her parkerer vi og går litt lenger frem langs veien forbi et klippefremspring. Her ser vi et stort skilt og her starter vår rute med å stige et par meter opp langs en trapp.
 
Nå ligger Rio Verdes dal for våre føtter, men det er 350 meter ned dit. Heldigvis er stien ikke alt for bratt, idet den langsomt og forsiktig fører nedover – i starten i alle fall. Den første delen av stien går opp en kjempeklippe, som elegant ligger slik at den strekker seg innover mot dalen. Det er en fantastisk sti å gå på, fordi man her befinner seg høyt over dalen med fantastisk utsikt på alle kanter. Jeg vet ikke hvor det blir flottere enn her! På et tidspunkt passerer vi et fint skilt, som på et panoramisk sett viser et utsnitt av Sierra de Almijara med navn på diverse topper. Det er bare imponerende med alle de fjelltoppene, og Sierra de Almijara er en utrolig vakker fjellkjede som fortjener å bli mer kjent. Like etter skiltet begynner stien å gå nokså bratt nedover, så det er nok ikke en sti for folk med sarte nerver. Det kan anbefales å medbringe staver, ja, jeg ville nødig gå ruten uten.
 
Snart ser vi et skilt som forklarer dette med «vannfallet med de forsteinede trestammene». I 1920-årene felte man furutrær til bruk som bjelker i jernbanesporene. Trærne ble felt og kvistet høyere oppe i Rio Verdes løp og skulle derfra transporteres til et sagbruk, som den gangen lå ved Cázulas, like overfor Otívar. Det hendte at noen trestammer satte seg fast ved siden av vannfallet, og så kunne de ikke komme lenger. Med tiden ble disse stammene forsteinet av kalken i vannet, og i dag kan man altså se dem stå der og flankere vannfallet, som ut over stammene kan fremvise mange rare klippeformasjoner, som er utskåret av vannet i den porøse fjellsiden.
 
Etter skiltet fortsetter vi ned mot vannfallet og når vi er kommet ned fra alt det bratte fører en liten sti bort dit. Rett før vi når vannfallet deler stien seg i to, og den stien som går til høyre fører bort til en fin hule. - Men først vil vi se vannfallet. Det er meget spesielt fordi det er ganske høyt, og naturen har malt med mange farger i gult og oker her. Nedenfor vannfallet er det et lite basseng som man kan bade i. Det er ikke spesielt dypt, men på en varm sommerdag er det forfriskende å bli avkjølt her. Vi spiser alltid våre matpakker her på denne vakre pletten mens vannet risler. Det er virkelig et forunderlig sted. Etter at vi er ferdig med å spise skal vi opp og se hulen, som ligger på høyre siden av vannfallet. Vi går litt tilbake på stien som vi kom fra, og tar nå den høyre sideveien – det er kun ca. 20 m. opp dit. Hulen er smal, høy og moro å besøke, men den fordrer ikke til noe langt opphold. Det er simpelthen for nydelig der ute i solen ved det sildrende vannet.
 
forstenedetrae
 
Vår vandretur er en rundtur, så vi skal heldigvis ikke kravle tilbake på den bratte stien, men da vi jo gikk 350 høydemeter ned til vannfallet skal vi overvinne dem på tilbakeveien. Heldigvis er tilbaketuren ganske flat og derfor lengre, og da den foregår på en grusvei er den fint fremkommelig. For å finne tilbakeveien går vi langs en sti som beveger seg bort fra vannfallet og krysser vannløpet et par ganger. Etter ca. 100 m. kan vi kravle opp på grusveien som fører ned til den delen av Rio Verde som flittig benyttes til canyoning. Canyoning eller rappelling er jo en populær aktivitet, som består i å bevege seg ned i et elveløp iført neoprendrakt og forsynt med hjelm, rep, glideunderlag, osv. Man glir ganske enkelt med elvens løp, og når det er vannfall og andre forhindringer, så tar man dem med. Derfor skal man ha beskyttende felt på utsiden av sin neoprendrakt, og tau når man møter bratte og høye vannfall som man skal heise seg ned i. Utvilsomt en spennende opplevelse, og hvis man har lyst kan man gå ned til høyre fra det stedet hvor vi kommer opp på grusveien, for der nede er det et stort skilt som forteller hvor man skal henvende seg hvis man vil prøve canyoning.
 
Hvis man bare vil vandre går man til venstre når man kommer opp på grusveien og følger den tilbake til A 4050. Tilbaketuren er også meget vakker, men den kan synes litt lang. Men pytt, vi er jo friske folk, og hver gang vi går den tenker vi på vårt barnebarn Naya, som gikk hele ruten selv kun 5 år gammel. Og når hun kunne, så kan vi også.
 
Når man når asfalten svingerer man til venstre, og så er det ca. 1 km. tilbake til bilen. Og så kan man glede seg til en is på restauranten El Capricho i Otívar. Se ruten og download GPS posisjoner på www.elsebyskov.com under hikes / maps for hikes from La Danesa.

Vélez Málaga - byen, piratene og Cervantes

Vélez Málaga med ca. 80.000 innbyggere er i dag administrasjons-by for La Axarquía, og det er her man løper ned dørene til de offentlige myndighetene eller får sin bil reparert. Det har sikkert fått mange til å glemme at Vélez også er en gammel ærverdig by, med en lang historie og en masse fine byggverk i det historiske sentrum. Ja, da man gravde i den sentrale delen fant man faktisk først rester fra ibererne, så fra fønikerne, fra romerne, vestgoterne, araberne og til slutt fra den kristne middelalder. Så det er ikke noen ubetydelig by vi her besøker, og når det legges til at byen er nevnt i Don Quijote og hadde tilknytning til Cervantes, at Maria Zambrano er født her, og at kampen mot piratene skjedde herfra, ja, så er det mange gode grunner for å avlegge byen et besøk.

La oss først se på det med piratene. Pirater var et kjempestort problem hele veien opp igjennom middelalderen, ja, helt til langt opp på 1800 tallet. Saken var den, at det var en lukrativ forretning å være pirat. Piratene tok ikke bare varer og verdigjenstander, de tok også mennesker, og hvis de pårørende ikke kunne betale løsepenger, ja - så ble gislene solgt på slavemarkedene i Nord-Afrika. Det var jo en grusom skjebne, og derfor ble de fleste byer opprettet et stykke bort fra kysten, så man ikke var et fullt så enkelt bytte. Under Filip II (det var ham som hadde et rike hvor solen aldri gikk ned, fordi han hadde besittelser rundt i hele verden) ble kampen mot piratene satt i system, og man bygget den rekken av vakt-tårn som fremdeles kan ses i dag langs hele den spanske middelhavskysten. Tårnene er bygget på klipper med skiftende mellomrom, men tett nok til at man kunne signalere til hverandre med bål. Derfor hadde hvert et tårn en plattform på toppen, hvor man kunne tenne bål. Når det var pirater i farvannet, tente man bål, og når de i det nærmeste tårnet så ilden, tente de også bål osv. På den måten kunne man advare hverandre.

Men det var jo ikke nok bare å tenne et bål. Man skulle også ha soldater i beredskap for å bekjempe piratene. Og for å koordinere kampen mot piratene skulle man ha en organisasjon og en sjef. Denne sjefen fikk bolig i Vélez Málaga, i det vakre palasset Marqués de Beniel, som ligger i det gamle sentrum og som i dag betraktes som den fineste bygningen i Vélez. Herfra foregikk kampen mot piratene, men det var ikke noen lett oppgave å bekjempe disse lovløse kapere, så faktisk var det først et godt stykke ut på 1800 tallet, at man endelig kunne føle seg sikker.
 
I dag er Palacio Beniel sete for Fundación Maria Zambrano, hvor man har samlet en masse informasjon om denne berømte damen. Og ja, hvem er denne damen, og hvorfor er den nye jernbanestasjonen i Málaga oppkalt etter henne. Og hva har hun med Vélez å gjøre?
Jo, saken er, at Maria Zambrano ble født i Vélez i 1904, og stedet hvor hun ble født, kan fremdeles ses i byen. Hun var datter av byens lege. Hun studerte i Madrid og ble senere lærer i metafysikk ved universitetet. Hun skrev en masse bøker og essays, og ble betraktet som en stor filosof. Under Franco-tiden måtte hun dra i eksil, og hun kom først tilbake til Spania i 1984. Hun var den første kvinnen som fikk tildelt den ettertraktede Miguel de Cervantes pris. Maria Zambrano døde i 1991. I 2007 skulle den nye Ave stasjonen i Málaga innvies, og for å anerkjenne og ære Maria Zambrano ble den oppkalt etter henne.
 
Men Vélez er også kjent for sin tilknytning til Miguel Cervantes, som jo skrev den boken som betraktes som verdens første roman: Don Quijote. Vélez er nevnt i Don Quijote med disse ordene: “¡Gracias sean dadas a Dios, señores, que a tan buena parte nos ha conducido! Porque, si yo no me engaño, la tierra que pisamos es la de Vélez Málaga!” “Gud være lovet, mine herrer, at vi er blitt ført til så god en egn! For hvis jeg ikke tar feil, så tilhører den jord vi betreder Vélez Málaga!”
 
Miguel Cervantes var godt kjent i Vélez, fordi han under sin tid som skatteoppkrever tilbrakte lange perioder i byen. Han var skatteoppkrever under Filip III, og fordi han var kongens utsendte skulle han bo standsmessig. Han ble derfor innlosjert hos en adelsmann i hans palass midt i Vélez, og det er i denne fine bygningen at man i dag kan besøke Casa Cervantes. Her er det en flott utstilling om Vélez på Cervantes tid, og det er meget interessant. Vi ble fint mottatt av stedets ´kontrollør´, og vi fikk en halv times foredrag om Cervantes og Vélez. Saken var nemlig den, at det ikke var lett å være skatteoppkrever, og det var et kjempe-rot i kongens regnskap. Cervantes ble mistenkt for å ha tatt penger fra kongen (ingen vet om det stemmer) og han havnet i fengsel i Madrid. Her satt han så, og man mener at store deler av Don Quijote ble skrevet i fengselet. Her har nok Cervantes sittet og fundert over sitt liv og med skrekk og gru tenkt tilbake på den gangen han var slave i Algerie, etter at han var blitt tatt til fange av pirater på vei hjem fra det berømte slaget ved Lepanto, som han deltok i som vanlig soldat. I fem lange år var han slave, og det er nok denne mørke opplevelsen som fikk Don Quijote til å si til Sancho Panza: “La libertad, Sancho, es uno de los más preciosos dones que a los hombres dieron los cielos; con ella no pueden igualarse los tesoros que encierra la tierra ni el mar encubre; por la libertad... se puede y debe aventurar la vida” “Friheten, Sancho, er en av de mest verdifulle gaver som himmelen har gitt menneskene; med den kan hverken jorden eller havets rikdommer sammenlignes; for friheten... kan og bør man risikere livet”.
 
Heldigvis satt Cervantes ikke så lenge i fengselet, og han oppnådde en viss suksess med sine bøker. Han døde i 1616, 69 år gammel.
 
Utover Palacio Beniel og Casa Cervantes har Vélez også en masse andre fine bygninger, og det første man bør gjøre er å gå inn på byens turistkontor, som ligger rett rundt hjørnet fra rådhuset på Plaza de las Carmelitas, og få et bykart. Bevæpnet med dette bør man gå hen og se fortet, hvor et stort tårn skuer ut over havet fra byens høyeste punkt. Man bør se den gamle bymuren med den fine port (Puerta Real de la Villa) inn til la Medina (byens sentrum under araberne), el pósito (det gamle korn-kammer, som i dag ligger ved La Plaza de la Constitución), den flotte Fuente (kilde) de Felipe II, det nye kunstmuseet (Centro de arte contemporáneo, hvor Arne Haugen Sørensen nylig har hatt en stor utstilling), Maria Zambranos fødested og statuen over henne og faderen, Teatro de Carmen, hvor det hver måned oppføres forestillinger, og den vakre Ermita de los Remedios.
Hvis man er vill etter Semana Santa, har Vélez et fint museum over denne begivenheten, hvor man kan se troner, drakter og parafernalier som blir brukt i Påske-togene. I det gamle sykehuset San Juan de Dios kan man besøke byens museum, og i La Ermita de los Remedios kan man se skjønne malerier som avspeiler byens tradisjonelle håndverk, og fra plassen foran kan man skue ut over byen og omegnen. Man bør ikke forsømme å gå rundt i ermitaens fine hage.
 
Det er tydelig at man har gjort mye ut av å forskjønne byen med kunst, så man støter hele tiden på interessante skulpturer på sin byvandring. Men bare det å gå rundt i de gamle gatene med de fine plassene og ta inn stemningen er nok til at man bør avlegge Vélez Málaga et besøk. Man møter forbausende få turister i Vélez, og det kan man jo bli forundret over, men de ligger nok på stranden nede i Torre del Mar, som er Vélez´ satellitt-by ved havet. Hvis man går rundt til de her nevnte severdighetene kan man lett komme til å vandre 8-10 km, så på den behagelige måten kan man klare dagens mosjon. Man kan så passende avslutte besøket med en stor is i isbaren Ana Garrigós på gaten Avenida de Vivar Tellez.
Det skal bare nevnes at Vélez Málaga nettopp har fått bevilget 10 millioner euro fra EU til å sette i stand og promovere sin kulturarv, og herunder skal de 10 vakt-tårnene som ligger i kommunen restaureres og pusses opp. Det blir spennende å se resultatet.
Se en 12 min. lang og meget vakker video om Vélez på Youtube.com (skriv Vélez Málaga i søkefeltet og velg den på 12 min.) og få en appetittvekker.
 
God fornøyelse!

Sierra Bermeja - nasjonalpark eller ikke?

 
Det røde fjellet som ligger i Esteponas bakgrunn er 25 millioner år gammelt, og består av 80 % jern. Navnet ”Bermeja” henspeiler på fargen, og kan best oversettes til ”leirfarget”. Umiddelbart tror man ikke at noe kan spire og gro på det, men tar man en tur opp der vil man se at trærne vokser nærmest upåvirket over det meste av fjellet. De livnærer seg ved å sno seg langs fjellet under steinene på overflaten, og klynger seg til alt som bare ligner jord.
 
De fleste trærne som vokser her er nåletrær, som klarer seg bedre enn andre trær, fordi de med sine tusenvis av nåler fanger det ’falske regnet’, som faller på fjellet, det vil si fuktigheten fra skyer og tåke. Jorden på Sierra Bermeja er nemlig gold og jernholdig, og det harde miljøet har medført at noen arter sågar har utviklet helt spesielle egenskaper for å kunne vokse her. På fjellets rundt 6000 hektar finnes det 23 arter av planter som kun vokser på dette fjellet, samt 14 arter insekter, som også kun finnes her. Fjellet er dog mest kjent for sine pinsapo-trær, som er en type spansk edelgran, som i Spania kun finnes på meget få steder.

Rødglødende debatt om det rødglødende fjellet

“Her på Costa del Sol kikker vi jo alltid mot havet, og det som ligger bak oss har det med å bli glemt,” sier Javier Martos om hans store lidenskap – fjellet Sierra Bermeja. Til daglig jobber Javier med IT, men i sin fritid jobber han sammen med et lag av andre frivillige fra organisasjonen ”Plataforma sierra bermeja parque nacional” for å få gjort fjellet til det som kalles en nasjonalpark. Dette vil medføre en helt annen beskyttelse og interesse for fjellet. Foreløpig har fjellet dog en status som ZEC (Zona de Especial Conservación), noe som vil si at det er et fredet område og habitat 2000, som sikrer en lang rekke sjeldne og truede dyrearter og planter. Begge deler betyr at det ikke må bygges noe på fjellet.
 
Om det får anerkjent status som nasjonalpark, kommer det til å inkluderes under en lov, og så vil beskyttelsen samt bevarelsen av fjellet komme til å økes markant.
”I så fall vil det bli tildelt midler til å foreta undersøkelser, turismen vil stige, og dermed vil det også skapes flere arbeidsplasser”, forteller Javier, og tilfører at det forskningsmaterialet man har om fjellet kun stammer fra de siste 30 år, hvor man har begynt å ”ta fjellet på alvor”. Bare de siste 15 årene er det skrevet 16 avhandlinger fra universitets-studerende, som har valgt å skrive om dette spennende fjellet, med dets spesielle sammensetning av enestående plante- og dyrearter.
”Områder med disse særlige karakteristikkene blir erklært nasjonalparker i resten av verden, så hvorfor skulle det ikke også kunne skje på Costa del Sol?” spør Javier.
 
I øyeblikket er det snakk om at Sierra de las Nieves skal gjøres til nasjonalpark. Sierra de las Nieves er fjellet rett ved siden av Sierra Bermeja, og det har fått sitt navn etter dets karakteristiske hvite farge.
”Det vil ikke ha den helt store betydningen for Sierra Bermeja, da forslaget kun inkluderte 36 % av Sierra Bermeja, og vårt mål er å få hele fjellet erklært nasjonalpark,” forteller Javier. De 36 % forslaget inkluderer dreier seg om den østlige delen av Sierra Bermeja, og inkluderer dermed ikke det frodige grønne området som trekkfuglene bruker som navigeringspunkt, som ligger i den vestlige delen av fjellet.
Det blir spennende å se om Sierra Bermeja kan oppnå å bli nasjonalpark. Flere forskjellige krefter har jobbet for det siden 2007, og under et nylig foredrag om Sierra Bermeja i Marbella, ble det også samlet inn underskrifter for saken. Det arbeides fortsatt hardt med å gjøre Sierra Bermeja til nasjonalpark, og debatten rundt det er opphetet. Problematikken ligger i høy grad i at nasjonalparken vil strekke seg over flere bygrenser, og det er dermed flere forskjellige kommunale instanser som skal forsøke å komme til enighet.

Besøk Sierra de Bermeja

Hvis man er forberedt på å la bilen klatre litt på fjellveiene, er det rimelig lett å komme opp til det frodigste punktet på toppen av fjellet. Besøker man stedet på det rette tidspunktet av året, kan man se mange fugler som ikke normalt hører hjemme i området, da trekkfuglene navigerer etter og gjør et stopp i dette frodige grønne området. Man kjører fra Estepona langs MA-8301. Herfra går veien oppover i 20 minutter, og så kommer du til et veikryss, hvor du skal svinge skarpt til venstre opp med ”Los Reales”. Det er deretter skiltet videre fra krysset. Herfra kjører man i noen voldsomme hårnål-svinger, men veien er dog asfaltert nesten hele veien opp. Når du nesten når toppen, vil det i en av de svingene hvor du svinger mot venstre være et kart over vandreruter, samt en ”inngang” til ruten, som heter ”ruta de los pinsapos”. Man kan også kjøre videre opp og starte ruten derfra, men jeg anbefaler å starte her og gå til høyre rundt fjellet, da man dermed avslutter ruten rett ved en liten kiosk som selger is og brus, noe man trenger etter turen. Det er ikke fordi selve ruten er så lang (4 km), men det er noen meter i høyden før ruten peaker på toppen ved antennene og går nedover igjen.
 
Begynner man ruten her fra ”ruta de los pinsapos” skiltet, skal man gå et par hundre meter, før man kommer til en liten plass, hvor det står en steintavle med et meget søtt dikt av Frederico García Lorca, som er en ode til trærne. Her skal man svinge til venstre og gå opp direkte bak ved steintavlen, for å kunne gå i en sirkel og ende opp ute ved kiosken. Resten av ruten gir sig selv, da stien ikke er til å ta feil av.
Da vi gikk ruten var det på en riktig varm dag, og det var deilig at trærne på deler av ruten ga skygge. På et tidspunkt plukket jeg opp en stein som var helt petroleumsblå, og fikk sjokk da jeg nesten ikke kunne holde steinen i hendene. ”Steinen” med den flotte fargen var naturligvis oksidert jern, som hadde ligget i solen og adsorbert varmen hele dagen, og den var derfor glovarm. En opplevelse, som i seg selv understreker, at man virkelig går rundt på en stor jernklump, når man vandrer på Sierra Bermeja.
 
Fjellet har flere arter av dyr og planter som kun finnes her. Slår du opp i et leksikon over fauna og flora og ser en art hvor navnet ender på ”-bermajense”, vet du at denne arten finnes kun på Sierra Bermeja.
 

Pan Deluxe – norske og danske baketradisjoner forenes på Costa del Sol!

I de siste årene har det blitt stadig populært med lavkarbo-dietter, som kort fortalt dreier seg om ...

Gastronomi

Nytt fra Den norske skolen - Skildringstur til Malaga

-Mange elever kan synes det er vanskelig å skildre, når de sitter innestengt i et klasserom og ser d...

Tema & Profiler

Norske ildsjeler – Selofads døtre

Desember måneds norske ildsjel skrives i flertall – ildsjeler. Her er nemlig snakk om Selofads Døtre...

Tema & Profiler

Lider du av oppblåst mage og forstoppelse?

Du tenker kanskje ikke mye på din tarm til daglig - men de dagene hvor du har vanskeligheter med å g...

Helse

Velkommen til Det Norske Magasinets desember-utgave 2017

Så var årets siste måned her, og vi er vel alle mer eller mindre opptatt av å forberede oss til jule...

Nyheter

Runway har landet

En ung skandinavisk virksomhet på Costa del Sol hører til blant de hurtigst ekspanderende i hele Spa...

Tema & Profiler

Utflukter & Reiser

Molvízar, Romerstien og Sierra del Chaparral

Molvízar er en liten landsby, som ligger godt gjemt i skjørtene av Sierra del Chaparral i Granada provinsen, litt nord for Motril. I gamle dager skulle man være heldig hvis man kom over Molvízar, men nå går den nye motorveien like syd for byen og det er avkjørsel til den og skilter, så nå blir den ...

Utflukter & Reiser

En langhelg på Algarve-kysten i Portugal

Den 12. oktober var det spansk helligdag, og datoen som markerer når Christofer Columbus trådte i land i Dominica i Karibia og tilfeldig oppdaget Amerika feires i hele Spania med både militærparader og festligheter. Som i alle andre tilfeller hvor den hvite mann har oppdaget et nytt kontinent fikk d...

Utflukter & Reiser

De forsteinede trestammers vannfall

Dette flotte vannfallet ligger i den østlige enden av naturparken Sierras de Tejeda, Almijara og Alhama, og man kommer dit ved å kjøre langs Andalucías flotteste veistrekning, nemlig A 4050, som er den gamle veien mellom Almuñecar og Granada. Denne delen av naturparken er meget dramatisk, og ruten n...

Utflukter & Reiser

Kultur

Skriverne på Solkysten gir ut bok!

Skriverne på Solkysten er en undergruppe av Norsk Forening på Costa del Sol, som ble startet i 2014 ...

Kultur

Sabor a Málaga: En gastronomisk aften

En gastronomisk aften i Málagas byråd sammen med Sabor a Málaga, som hadde invitert kystens journali...

Kultur

Lesertilbud: Robert Wells

Bli med Det Norske Magasinet på en unik konsert i Mijas 14. oktober! Han er kjent over det meste av...

Kultur

Sport

Málaga CF - Sirkuskapteinen

Historien om Recio, som ble operert, ble far og gift, og nå er en omstridt Málaga-kaptein...

Sport

Sparket og gjeninnsatt - REDNINGSMANNEN!

Det er fortsatt kaos i Málaga CF, hvor klubbens advokat reiste til Doha i Qatar samme...

Sport

Málaga CF-supporterne i Oso Polar: Øker aktiviteten og utvid…

Den nyeste, offisielle peña-foreningen i fotballklubben Málaga CF, vår egen Oso Polar (”Is...

Sport

Annet

Los Vikingos Høst avsluttning på Santana GC 24. november 201…

Fredag 24. november spilte Los Vikingos sin siste golfrunde for 2017 på Santana GC. Denne gangen var det en dobbel konkurranse med lag spill og en individuell stableford konkurranse.   Lagkonku...

Golf

Klubbmesterskap Los Vikingos 7. og 8. november

Årets klubbmesterskap i Los Vikingos ble avholdt i Chiclana de la Frontera Cadiz i Sancti Petri. Vi var 44 golfere som reiste nedover for å kjempe om tittelen. Spenningen var til å ta og føle på aller...

Golf

De Hellige Tre Konger anno 2018

Den 5. januar kjører De Hellige Tre Konger karavanene tradisjonen tro gjennom gatene i de spanske byer. På lastebilene står kongene Kaspar, Melchior og Balthasar side om side med Mikke Mus og Svampebo...

Annet

Tema & Profiler

Nytt fra Den norske skolen - Skildringstur til Malaga

-Mange elever kan synes det er vanskelig å skildre, når de sitter innestengt i et klasserom og ser d...

Tema & Profiler

Norske ildsjeler – Selofads døtre

Desember måneds norske ildsjel skrives i flertall – ildsjeler. Her er nemlig snakk om Selofads Døtre...

Tema & Profiler

Runway har landet

En ung skandinavisk virksomhet på Costa del Sol hører til blant de hurtigst ekspanderende i hele Spa...

Tema & Profiler

Iluminaciones Ximenez

Når vi står med knekk i nakken og åpen munn og kikker opp på det fantastiske julelyset som utgjør en...

Tema & Profiler

Pål Christensen – en ung norsk veteran i Spania

Det Norske Magasinets journalist treffer naturligvis mange nordmenn til daglig her på Costa del Sol...

Tema & Profiler

Norske ildsjeler – Lisbet Hjartholm

Jeg møter Lisbet Hjartholm på en kafé i Puerto Banús. Hun kommer direkte fra treningssenteret, men d...

Tema & Profiler

Norrbom Marketing

Kontakt

Læserservice

sektioner

Norrbom Marketing

Centro Idea
Ctra. de Mijas km. 3.6
29650 Mijas-Málaga
Tel. 95 258 15 53
Fax. 95 258 03 29