Påmelding nyhetsmail

Hvis treet kunne snakke

Helt ytterst på en forblåst, værutsatt klippe – ikke langt fra Big Sur ved Californias Highway 1, klamrer en kroket, grå og værbitt trestamme seg innbitt fast og tviholder på plassen sin på dette stedet der »ingen kunne tru at noko kunne bu». Krabber man seg forsiktig utover klippen, er det tydelig å se at det finnes minimalt med jord som skulle gi livsgrunnlag for et såpass næringskrevende tre. Stort og omfangsrikt er det absolutt ikke, men likevel utstråler det en slags rolig styrke og verdighet- en form for indre sikkerhet bygget opp gjennom mange års seiersrik kamp mot elementene. Og det nekter å gi opp – helt uberørt av at det fremdeles lever mot alle odds, skuer det utover det mektige og ofte stormfulle Stillehavet, som det har gjort i mange hundre år.
 
Nedenfor skyller en masse av lyseblått havvann dovent opp langs stranden og deler seg i små, slikkende bølgetunger som langsomt dør ut i sanden rundt føttene til lekende barn som morer seg i vannkanten. Fredfullt, idyllisk og tilsynelatende uendelig forutsigbart. I sørenden nyter en selflokk tilværelsen, dasker dovent med luffene og ignorerer barnas frydefulle rop og de voksnes ivrige klikking med fotoapparatene.
 
Men slik har det absolutt ikke alltid vært. Hvis treet hadde kunnet fortelle hva det hadde sett og opplevd, ville noen og enhver blitt både rystet og overrasket. Her har indianere og trappere, smuglere og skipbrudne gått i land og utført alskens mer eller mindre oppsiktsvekkende gjerninger, fra daglige gjøremål som rensing av fisk - til nedgravde skatter, makabre udåder og intense kamper.
 
Men noe av det som helt sikkert måtte ha gjort størst inntrykk, særlig fordi treet da var svært ungt og uerfarent- og fordi det som skjedde egentlig var ganske bisart, måtte være da conquistadoren Juan Rodriguez Cabrillo ankret opp utenfor den lille bukten i 1542. Han hadde lagt seg opp ufattelig rikdom ved hjelp av en blanding av forretningssans, kynisme og direkte brutal og nedverdigende behandling av urbefolkningen i Cuba, Mexico og Guatemala. Han ble kjent og beryktet som en av de verste og mest umenneskelige europeiske erobrerne. Blant annet ble det sagt om ham at han følte like lite for mennesker som for en flue som surret forbi en sommerkveld. Han brød seg null og niks om aztekernes familieforhold, sendte mennene til knallhardt og ofte dødelig arbeid i gullgruvene han drev – og kvinnene og døtrene delte han ut til mennene sine. Noen av pengene hadde han investert i bygging av solide, store fregatter, og økte derfor formuen sin ved hjelp av handel med både Spania og andre land i Europa. Alltid på ivrig jakt etter nye kostbarheter, spesielt gull, bestemte han seg for å seile oppover vestkysten for å se nærmere på det landet Columbus ikke hadde rukket å utforske ordentlig. Han hadde også fått i oppdrag fra spanskekongen å kartlegge kyststrekningen fra Mexico og så langt nordover som mulig.
 
I spredte bebyggelser langs Californiakysten levde Tongva-indianerne, trolig innvandret dit via Nevada fra Mexico og sannsynligvis etterkommere av aztekerne. Egentlig var de et fredelig folkeferd, lite i konflikt med nabostammene. og livnærte seg med jakt og fiske. Kanoene de brukte var særdeles godt tilpasset forholdene langs den ofte stormfulle kysten - lette, stødige og meget manøvrerbare, bygget opp av mangefargede dyrehuder og med spant av ribbein fra store dyr.
 
Denne våren i 1542 hadde de holdt øye med de tre skipene som seilte opp og ned langs kysten, og lagt merke til slavene om bord som ble behandlet så dårlig og orgiene som utspilte seg rett foran øynene deres når spanjolene tok med seg slavekvinnene når de la til land for å hente vannforsyninger. Flaggskipet « San Salvador» hadde sprunget lekk i en av de mange, kraftige stormene og søkt ly i den lille bukta hvor treet hadde panoramautsikt over det som nå utspilte seg. For å komme til skadene under vannlinjen, måtte skipet tømmes for all last. Lettbåter ble satt på sjøen for å frakte mennesker, dyr og forsyninger inn til stranden, hvor slavene slet med å trekke båtene så langt som mulig opp fra de slikkende bølgene. Et lurveleven av rop, skrik, banning og piskeslag fylte luften, og i forvirringen la de ikke merke til kanoene som stille rundet klippen og stevnet mot land – fulle av Tongva-krigere.
 
Mens svetten silte av de nakne kroppene til slavene der de møysommelig jobbet og strevde med båter og last – og av ansiktet på soldatene under de tunge, varme hjelmene – satt Cabrillo med den brede bakenden godt plantet på en flat helle øverst i en steinrøys, helt innerst i skyggen under klippen. Grådig gulpet han i seg kanne på kanne av søt malagavin, mens fransiskaner-munken ved siden av ham tegnet opp reiseruten de hadde fulgt opp og ned langs den vekslende og ofte ville kysten.
 
Plutselige, advarende rop fra conquistadorene nede på stranden fikk ham til å skvette til og gripe etter det store, tunge, vakkert dekorerte sverdet, smidd av fineste Toledo-stål, som alltid hang ved siden hans. Bevegelsen kom så brått at han mistet balansen og tumlet hjelpeløst nedover steinene mens alt gull- og sølvinnlegget på klærne hans glitret nesten spottende i solskinnet. Bukser og leggins ble flerret opp og et langt, blødende sår ble skrapt opp langs skinnleggen. Munken styrtet til og hjalp ham, bannende og svertende, på beina og forsøkte å tørke vekk blodet – men Cabrillo bare skubbet ham vekk og satte seg ned igjen mens han tok inn slagscenene nedenfor.
 
Kampen varte ikke lenge. Selv indianernes villskap og mot kom snart til kort mot de spanske sverdene og muskettene. De kampvante soldatene trakk tett sammen og ladet, fyrt- og ladet igjen – metodisk og vel innøvd. Tongvaene skjønte etter hvert at tapene ville bli for store, grep tak i de slavene som ikke hadde gjemt seg eller løpt vekk - returnerte til kanoene sine og padlet for alle krefter mot sikkerheten rundt klippen, mens muskettkulene pisket opp de rolige dønningene rundt dem.
 
Cabrillo førte inn i loggen «den store og ærefulle seieren» mot en bande ufyselige, skitne villmenn», men gikk tidlig til ro i teltet som de gjenværende slavene satte opp for ham. Det verket i beinet, selv om en av de lege-kyndige munkene hadde renset såret med vin og lagt forbinding over.
 
Neste morgen våknet han med høy feber og smertefull fot– og la forskrekket merke til en blåsort skygge som syntes å krype som en giftig slange oppover legg og lår. Han visste godt hva det måtte være – alle sårede soldaters store skrekk – koldbrann!
 
Munkene ville amputere beinet før det var for seint – men han nektet plent. Dette kunne da ikke hende ham – han som var «Guds utsendte» til villmennene! Men koldbrann bryr seg ikke om høy eller lav, uten behandling forgifter den kropp og sinn utrolig raskt. Cabrillo forsvant snart inn i en tåkedis av villelse og feber – og allerede kort tid etter ga kroppen opp og han døde.
 
Det står der ennå, treet – like stolt og stoisk som alltid, nesten uberørt av århundrene som har gått. Enda litt gråere kanskje, og absolutt ikke vokst i størrelse, men så absolutt i visdom og erfaring. Noen kaller det «Nemesis-treet», antakelig fordi det jo bivånet Cabrillos endelikt og en slags hevn over spanjolenes råskap mot urbefolkningene. Tross alt tok det over 200 år etter Cabrillos død før Spania igjen sendte skip og folk for å utforske Californiakysten.
 
Men amerikanernes hang til å klamre seg om historiske forbilder har faktisk ført til at det er reist både minnesmerker og skoler oppkalt etter en av de verste og mest brutale «oppdagere» som forsøkte å skape seg navn og rikdom i den nye verden.

Ingen har markert noen bauta for indianerne...
 
 

Hva er en helt, egentlig?

Vi har lett for å idealisere og se opp til såkalte historiske, kjente personer – hvis de har utrettet noe som er blitt lovprist av ettertiden. Spania har fostret sin del av slike, men kanskje ikke alle fortjener helt betegnelsen «helt».
Juan Rodriguez Cabrillo ble sannsynligvis født i nærheten av Sevilla eller Cordoba i Andalucia, men vokste opp i Castilla og i Portugal. Vi vet lite om oppveksten, egentlig – men derimot er han jo blitt til dels svært glorifisert etter hendelsene i «den nye verden»...

Spansk festivitas: La Virgen del Carmen

Sjømennenes beskytter

Luften fylles av dufter fra røkelse, blomster og hav. Det er trangt på gatene. Det hele minner litt om den spanske påsken, men i mindre skala og med en mildere stemning, uten hverken de bombastiske trommene eller de kappekledte tronbærerne. I dag, den 16. juli, er menneskene som er samlet glade, og bærerne er kledt i hvite sjømannskostymer. Helgentronen med madonnastatuen som bæres frem er en hyllest til La Virgen del Carmen, havets beskytter og altså sjømennenes og fiskernes beskytter, samt den spanske armadas skytshelgen.
 
For å hedre jomfruen har det allerede vært avholdt messe i kirken hvor madonnastatuen hviler resten av året, og nå er det således på tide for alle dem som ikke fikk plass i kirken å vise sin tilbedelse. I tillegg samles også mange turister for å få et glimt av dagens hovedrolleinnehavere. Prosesjonen går fra kirken, gjennom byens gater og torg, ned mot havet.

Med røtter tilbake til Karmel

Faktisk strekker historien om La Virgen del Carmen seg tilbake til 1100-tallet, da pilgrimmene søkte et liv som eremitter på fjellet Karmel for å stå nærmere gud i evig bønn, inspirert av profeten Elias i Det Gamle Testamentet, som ved livets slutt dro tilbake til nettopp dette stedet. La Virgen del Carmen var helt enkelt den skytshelgenen som disse pilgrimmene vendte seg til under deres vandring til Karmel. Og det er også herfra Karmelitt-ordenen har sine røtters utspring, fra fjellet Karmel, som ligger i dagens Israel.
 
Ifølge historien sier Første Kongebok at Elias skulle have begitt seg opp på fjellet Karmel for å be og skjenke offergaver, og at han skulle ha lovet Gud å overgi guden Baal, hvis Gud stoppet tørken som herjet landet. På et tidspunkt skal Elias ha fått en åpenbarelse om at når han vendte tilbake den syvende gang til bønn og botsgang, så skulle det stige røyk opp fra havet. Og deretter ble stedet hellig.
 
Med årene skal eremittene på fjellet ha begynt å omtale Jomfru Maria som nettopp Jomfruen av fjellet Karmel.

Slapp unna Skjærsilden

Opprinnelig en karmelitt-tradisjon hvis røtter strekker seg tilbake til eremittene på fjellet Karmel. Jomfruen skal ha åpenbart seg i 1251, mer nøyaktig den 16. juli, overfor ordenens store mestere, hvis handlinger og klesdrakter ble tilegnet jomfruen Carmen. Jomfruen skal da ha lovet at på lørdagen etter en persons død, slapp denne personen unna skjærsilden, hvis personen har båret hennes skapular (to lange stykker med stoff som henger over skuldrene) i tilbedelse i løpet av livet på jorden. En tilbedelse som ble erkjent av paven i 1587, akkurat som av påfølgende paver.
Det er altså dette som ligger til grunn for tilbedelsen til La Virgen del Carmen, som er spredt ut i verden, blant annet til Spania. Og her æres hun altså med feiring den 16. juli.
 

Madonnaen føres ut på havet

Nå har prosesjonen nådd stranden og vannkanten, hvor bærerne fortsetter ut i vannet. Der blir Madonnastatuen bragt over til en båt, dekorert med lys og vakre blomster. Rundt omkring samles både badende entusiaster og medlemmer fra kirken med relasjon til havet, samt blomsterutsmykkede fiskebåter. Stemningen er lett stemt og glad, og det hele avsluttes her i sommernatten med en stor fest med fyrverkeri, konkurranser og selvfølgelig mat som fisk og skalldyr.
 
La Virgen del Carmen feires langs størstedelen av Costa del Sol den 16. juli. Noen steder hvor det kan oppleves er: Torre del Mar, Nerja, Rincon de la Victoria, Torremolinos, Los Boliches, La Cala de Mijas og Estepona.

Bad etter den 16. juli

Ifølge tradisjonen bør det ikke bades i havet før den 16. juli. Dette er nemlig dagen hvor La Virgen del Carmen med sitt nærvær velsigner og renser vannet.

Helgenbilde på havbunnen i Málaga

I Málaga har dykkerne satt sitt eget preg ved å vise helgentilbedelsen. I 1981 forankret et par dykkere nemlig et helgenbilde på havbunnen. Så hvert år skjer feiringen både over og under vannet i provinshovedstaden.
 

Når Sting kommer til byen

Når de store internasjonale artistene kommer til Spania er det som oftest til Madrid, Barcelona og Sevilla. Og hvis sistnevnte skulle byttes ut, kunne det en sjelden gang bli til fordel for Granada eller Málaga. Men sommerens største konsert blir i år holdt i Fuengirola, som har gått helt nye veier for å få selveste Sting til byen.

Om man bare går 5 år tilbake i tid, finner man et tilbud av konserter som de fleste i dag sannsynligvis vil betegne som en tynn kopp med te. Kun 10-12 konserter spredt over hele kysten var det som sommerprogrammet hadde å by på. Antallet er i år blitt firedoblet. Eller sagt på en annen måte; det som tidligere skjedde i løpet av to gode sommermåneder, skjer i dag på to gode uker. Starlite Festivalen i Marbella har et tett booket program, og etter et par stille år presenterer det tradisjonsrike konsertstedet Puerto Romano i Puerto Banus fem spennende konserter. Men den største av alle sommerens konserter avvikles på Fuengirolas nye konsertsted ”Marenøstrum”.

Fuengirola tok steget

Det er en tilfreds og forventningsfull Fuengirola-borgermester, som viser rundt på byens nye konsertsted i parken ved foten av Castillo Sohail. Området blir i innhegnet i løpet av de kommende ukene, tribuner blir satt opp, og det bygges opp en infrastruktur med alt fra inn- og utganger til backstage-fasiliteter, toaletter, barer og spisesteder.
”Det var en stor satsning og et stort prosjekt, da vi forrige sommer fikk Simply Red til byen. Men det gikk riktig bra, og det kan gjerne gå enda bedre i år når Sting kommer,” forteller Ana Mula, som sammen med sitt byråd og den lokale konsertarrangøren Fox Group står bak det nye konsertstedet.
”Castillo Sohail er vel Costa del Sols vakreste spillested, men kapasiteten er ikke stor nok til store internasjonale artister,” forklarer borgermesteren, og fortsetter: ”Marenøstrum får plass til 10.000 personer, som alle får utsikt mot havet og med borgen på venstre hånd. Vi får både et stort og flott spillested.”
 
Det er selvsagt dyrt og risikabelt for arrangøren å leie inn Sting, men Fuengirola kommune gjør sitt for å få store artister til byen.
”Vi kan ikke gi økonomisk støtte til en konsertarrangør, men vi stiller stedet til rådighet og står for deler av den produksjonen og infrastrukturen som skal til for å få prosjektet realisert,” forteller Ana Mula.
Borgermesteren understreker at konsertstedet Marenostrøm er et langsiktig prosjekt.
”Jeg føler at byen står bak prosjektet, for vi har kun fått noen få klager fra naboene. Tilsvarende er jeg sikker på at både innbyggere og næringsdrivende kan se verdien i å få store artister til byen, for det gir turisme og oppmerksomhet. Fuengirola har massevis av sol og strand, men vi blir nødt til å differensiere oss,” avslutter byens borgermester.
En ting er å differensiere seg. Det er en annen ting å få Sting til byen. Fuengirola har virkelig klart å komme ut av skyggen fra de andre større byene.

Den syngende aktivist

Sting er på flere måter i en klasse for seg selv. Med over 100 millioner solgte album har han sikret seg en fin plass i historiebøkene over tidenes største musikere. For Sting er musiker til fingerspissene. Han komponerer selv all musikk, og håndterer stort sett alle instrumenter.
Talent-spiren ble sådd allerede som åtte-åring, da han begynte å spille på sin onkels gamle gitar. De første store sangene skrev han med bandet The Police, som på slutten av 70-tallet og i begynnelsen av 80-årene erobret musikkverden. Men Sting oppnådde å få enda større suksess som solist. En bedrift som kun ganske få har gjort etter ham. Flere av hans største hits er skrevet for et ti-år eller to siden, men allikevel hører de i dag til de mest spilte på alle mulige radiostasjoner rundt omkring i verden.
”Jeg står på og jobber hardt for å levere noe ordentlig. Min ambisjon har alltid vært at mine sanger skal holde seg for evig, for det er mitt liv jeg forteller om,” fortalte Sting for et par år siden i et større engelsk dokumentarprogram.
”Jeg har mange ting som skal fortelles med få ord. Jeg har aldri brydd meg om ”I love you and you love me”- tekster, for det er for simpelt og uinteressant. Det skal være en bedre historie, som setter meg på en prøve. Og det kan være hardt arbeid, - men jeg elsker det,” forklarte Sting, som til tross for sin overveldende suksess alltid har klart å holde begge beina på bakken. Han har ingen stjernenykker og er ikke redd for å eksperimentere med nye konsept og musikere – bare de kan sine saker. Derfor blir fiolinisten Ara Malikian gjeste-solist til konserten i Fuengirola.
 
I tillegg støtter han fremdeles aktivt sine to gamle hjertesaker; miljøet og humanitære rettigheter. Akkurat som i sin karrieres spede start holder Sting gjerne et par årlige støttekonserter.
Sting har tre ekteskap og syv barn på CV-en, og er kun et steinkast fra å nå den spanske pensjonsalderen av 67 år. Men det hverken ses eller merkes på den britiske musikeren. Masse musikk, sunt kosthold, yoga og hinduisme holder ham ung.
Den 17. juli står han på scenen på Fuengirolas nye ambisiøse konsertsted, Marenøstrum. Billetter fås på www.marenostrumcastlepark.es

Andre internasjonale artister gjester Fuengirola i år

Den kreative og meget alternative jazzmusikeren Jamie Cullum holder en ny konsert på Castillo Sohail, hvor han opptrådte for fulle hus i 2011.
Den franske pianisten Richard Clayderman gjester Castillo Sohail den 6. august. Richard Clayderman har i sin karriere solgt over 70 millioner album og er en av tidenes høyst rangerte pianister.
Den verdensberømte QUEEN tributen ”Good Save the Queen” leverer alle de beste hitsene fra det legendariske rocke-bandet. Det skjer den 22. juli og på Marenøstrum, da bandet vanligvis spiller for tusenvis av tilhørere.

Det beste fra Michael Bolton

Etter en årrekke med ganske få konserter har det velkjente Hotel Puente Romano i Marbella nok en gang fått et flott konsertprogram på beina. Det skjer i samarbeid med den lokale konsertarrangøren Crazy Music Productions, som setter sin lit til at Michael Bolton, George Benson og Billy Ocean vil fylle hotellets center court med plass til 2.000 gjester. Spesielt førstnevnte er det store forhåpninger til. Opp igjennom 80-årene og på starten av 90-tallet var Michael Bolton en av verdens mest etterspurte musikere. I denne perioden ga han ut åtte album som solgte i 53 millioner eksemplarer. Hans hits ”How Am I Supposed To Live Without You”, ”I Found Someone” og ”When a man Loves a Woman” kan alle mimre og synge med på. Og han lover å synge alle de store hitsene når han kommer til Marbella den 10. august.
”Publikum får kun det beste, og jeg har også et par overraskelser med,” lover Michael Bolton i en mail til La Danesa. På slutten av 90-årene valgte den i dag 64-år gamle musikeren å skru ned tempoet litt, dog uten å på noen som helst måte forlate det rampelyset som har lyst på ham siden han som 16-åring underskrev sin første platekontrakt.
”Turnéene mine er blitt kortere, men mer selektive med årene. Det gir meg overskudd til å yte mitt beste på scenen. Slik liker jeg best å ha det,” skriver Michael Bolton, som gleder seg til å komme tilbake til Puente Romano, hvor han sist opptrådte for en håndfull år siden. Billetter til konserten koster fra 35 til 275 euro og kan kjøpes på www.crazymusicproductions.com

En av tidenes største jazz-gitarister holder også i år en ny konsert i Marbella. George Benson opptrådte sist for fulle hus. Den 21. juli blir det antageligvis rift om billettene til hans konsert på Hotel Puente Romano.
 
Crazy 80s live er et nytt konsept fra Crazy Music Productions.
På tre timer lanseres all den beste musikken fra 80-årene, anført av selveste Billy Ocean i selskap med prominente navn som M People, Right Said Fred og den lokalkjente musikeren Paul Maxwell.

Starlite

Også i år drysser det stjernestøv over Starlite Festivalen. Hele 42 konserter har festivalen på programmet i juli og august. Flere nasjonale og internasjonale artister opptrer i år. Utvalget er større enn noensinne. Det blir noe for enhver smak og lommebok. Her er en liten appetittvekker.

20/7 Elton John
10/8 Eros Ramazzotti
15/8 Andrea Bocelli
 

Da Spania havnet på verdenskartet

I løpet av sommeren 1992 ble det lagt merke til Spania over hele verden. Verdensutstillingen EXPO i Sevilla, de olympiske leker i Barcelona, og med Madrid som kulturhovedstad, fikk det ”nye” Spania en ny og flott plass på verdenskartet.

”Det var det året vi fant ut hva vi var i stand til. Det var året, hvor vi definitivt kom ut fra skyggen av de store nasjoner. Og det ble gjort med nordspansk punktlighet og andalusisk livsglede.” Ordene kommer fra den kjente spanske studioverten og kommentatoren Matías Prats, i et nylig 25 års jubileumsprogram om den mest suksessrike og begivenhetsrike sommeren i Spania noensinne.

Hadde ingenting

Drømmen om å få de olympiske leker til Barcelona begynte allerede på starten av 70-tallet, men ble aldri tatt seriøst av Francos foreldete og meget sentralistiske diktatur i Madrid.
 
De første frie valgene, og litt mer frihet til de enkelte kommuner og regioner, fikk blåst så mye liv i de gamle drømmene at Barcelona fikk presentert et riktig sterkt prosjekt, da Den Olympiske Komite i 1986 skulle velge vertsbyen for OL i 1992.
 
”Med hånden på hjertet; så trodde vi at vi hadde alt, men faktisk hadde vi ingenting,” innrømmer datidens borgermester i dag.
 
olympics92
 
De neste seks årene gikk byen gjennom en kjempe-forandring. Nesten hele byens veinett ble utvidet og gjort om. Et halvtrist park- og skogsområde ble gjort om til sportsbyen Montjuic med det olympiske stadion, sportspalasset Sant Jordi, svømmestadion og mye mer. Byens diskrete lystbåthavn ble bygget om til en storslått olympisk havn, og et delvis forlatt industrikvarter ble til OL-byen, hvor 15.000 idrettsfolk fra hele verden ble innkvartert.
 
Det er ikke til å tro i dag, men på slutten av 80-tallet ble det drevet landbruk på store jordarealer kun få kilometer fra sentrum av byen. De ble alle kjøpt opp og bygget om til sportsanlegg, hoteller og hotell-leiligheter, for å kunne huse de mange nye turistene.
 
Det var dyrt. Riktig dyrt. 660.000 millioner pesetas (nesten 4 milliarder euro) kostet det å få gjort Barcelona klar til OL. Det var tre ganger mer enn hva man hadde budsjettert med, da man fikk tildelt vertskapet. Men det ødelagte ikke festen. Både stat, fylke og kommune spyttet penger i kassen, og allerede den gangen viste spanjolene en stor evne til å være på rett sted, til rett tid, når EU-pengene skulle fordeles.
 
Således ble en meget stor del av regningen for den nye infrastrukturen videresendt til Brussel. Dertil kom, at alle den gang trodde blindt på idéen om å investere i store sportsbegivenheter. Så det var med store smil og glimt i øyet at publikum fylte det olympiske stadion på åpningsdagen.
 
Josep Carreras og Plácido Domingo leverte den vakreste opera, mens Freddie Mercury og Montserrat Caballé ga OL-sangen ”Barcelona”, så det ikke var et tørt øye. OL-fakkelen skulle tennes med en ildpil, som ble avfyrt av en spansk bueskytter. Han hadde feilet flere ganger under generalprøven, men i alvorets øyeblikk traff han blink på første forsøk. OL i Barcelona traff blink. Og hele verden så på. Det er gått 25 år, men OL i Barcelona huskes fremdeles som noen av de flotteste og festligste lekene noensinne.

Drømme-øyen i Sevilla

De første gjestene fikk klissete hender hvis de støttet seg til rekkverket på de nye broene, som førte til EXPO-området på Cartuja-øyen i Sevilla. Fem års kamp mot klokken endte så intenst, at malerne hadde dyppet penslene den siste gangen bare noen få timer før den offisielle åpningen.
 
Man kan se det som klassisk andalusisk siste-øyeblikks-ledelse eller som uttrykk for en helhjertet prestasjon, hvor man verner om detaljene helt til slutt. Begge deler er sant.
 
Arbeidet med verdensutstillingen kom for sent i gang, og stoppet flere ganger opp på grunn av uenigheter mellom EXPO-ledelsen, kommunen og Junta de Andalucía. Til gjengjeld ble prosjektet større og bedre enn først antatt.
 
”Vi tok et oppgjør med det-blir-aldri-noe-av mentaliteten, og samtidig førte vi opp noe som alle spanjoler kunne være stolte av,” sier Alejandro Rojas, som var borgermester i Sevilla frem til 1991 og en av hovedarkitektene bak EXPO-prosjektet. Han sier dette fordi at selv om det er gått 25 år, huskes verdensutstillingen i Sevilla som én av de flotteste og best besøkte noensinne. Litt over 40 millioner la veien innom EXPO’en i de seks månedene utstillingen sto på i sommerhalvåret 1992.
 
sevilla92
 
Det er vanskelig å forestille seg det i dag, men før arbeidet med EXPO begynte var Cartuja slettes ikke en bydel, men kun et stort øde jordareal.
 
De seks store og meget flotte broene som i dag krysser Guadalquivir-elven og forbinder byen med Cartuja-øyen, er klare symboler på den utviklingen som Sevilla gjennomgikk i forkant av EXPO ’92.
 
Riktignok kostet det 200.000 millioner av de gamle pesetasene (ca. 1,3 mia. euro) å få prosjektet klart, men så kom Sevilla også på verdenskartet og fikk en ny infrastruktur og bydel som byen siden har hatt stor nytte av. Dette kommer vi snart tilbake til.
 
Først retter vi blikket mot det festfyrverkeri av flotte paviljonger, utstillinger, fornøyelser, show og museer som Sevilla i løpet av sommeren 1992 presenterte for verden. Store deler av verden var representert, og turister fra hele verden la turen til Sevilla. De lokale beklagde seg litt over den høye billettprisen for å komme inn, men innrømmet at det var pengene verdt.
 
”Først fikk vi høre at prosjektet aldri ville bli til noe. Deretter at det ville bli forsinket. Og til slutt at logistikken ville feile. Men vi gjorde kritikken til skamme. Og det kan alle ta æren for,” mener den forhenværende borgermesteren.
 
Logistikken bak EXPO’en var en kabal uten sidestykke. På de travle dagene hadde verdensutstillingen 250.000 besøkende, og det stilte noen hittil uhørte krav til blant annet transport, sikkerhet og varelevering. Men det hele ble løst på en meget tilfredsstillende måte. De nye telekabinene fikk fint transportert opp mot 100.000 besøkende til, fra og rundt på EXPO-området. Sikkerhetsnivået var så høyt og godt koordinert at ETA – som den gang var på sitt mest aktive – ikke fikk sprengt så mye som en ballong, og de nylig monterte lagerhallene- og systemene sikret de daglige leveransene. Ene og alene solgte Cruzcampo hver dag 7.000 liter med øl.
 
Det skal også sies at en stor del av investeringen bak verdensutstillingen ble tjent inn igjen via forbruk og billettinntekter, men den største verdien lå sannsynligvis i de handelsavtalene som utstillingen førte med seg. Store deler av EXPO ’92 var nemlig en direkte messe, hvor bedrifter på tvers av landegrensene etablerte kontakt.
 
Verdensutstillingen ble en stor suksess – på mange områder.
 

Etter festen

Dagen derpå kommer tømmermennene. Men de var neppe så store som deler av pressen gjorde dem til. Både bystyret i Sevilla og selve EXPO-ledelsen fikk i flere år kritikk for ikke å ha en plan for det store EXPO-området, den dagen da verdensutstillingen var over. Men allerede to år før EXPO tok imot den første gjesten, var prosjektet ”Cartuja ’93” i full gang, med planene for hva som skulle skje med den nye bydelen etter festen.
 
Men nettopp i perioden 1990-93 var landet i en dyp økonomisk krise, som fint kan sammenlignes med krisen som brøt ut i 2008/09. Derfor gikk mange av planene i stå, og det er korrekt at det var deprimerende å besøke det gamle EXPO-området på midten av 90-tallet. Men deretter gikk det den rette veien, og de planene man den gangen hadde på skriveblokken er for lengst ført ut i livet. Cartuja-øyen er i dag delt inn i tre soner, med en teknologipark, fornøyelsespark og et administrasjons- og service-senter for private og offentlige virksomheter. Den nye bydelen sprudler i dag av liv. Akkurat som den gjorde sommeren 1992.
 
Samme type problemer hadde Barcelona, som hadde store vanskeligheter med å få solgt og forpaktet de store hotellene og leilighetskompleksene, hvor de mange sportsfolkene hadde vært innlosjert. Men, med tiden lykkes det.

Madrid ble kulturell

Tømmermenn fikk man til gjengjeld ikke i Madrid. Utnevnelsen av Madrid som europeisk kulturhovedstad falt litt i skyggen av de to verdensomspennende begivenhetene i Barcelona og Sevilla. Det sagt, så bød hovedstaden i løpet av hele sommeren i 1992 på et ytterst attraktivt kulturprogram på en lang rekke nye teatre, museer og kulturhus. Man overvant den trykkende sommervarmen med også å holde åpent halve natten. Det var en stor suksess, og Madrid fikk vist for omverden at man kunne annet enn å danse og drikke. I løpet av 80-årene var Madrid nemlig kjent for å være Europas største fest-by. Glimtet av den aldrende borgermester Enrique Tierno, som etter sin valgseier i 1979 lovde fest og farger etter 40 års trist diktatur, står klokkeklart i Madrid-innbyggernes minne. Enrique Tierno kastet penger etter alt som luktet av fest, men i 1992 ble retningen litt mer kulturell. Og det kledte byen godt.
 
Det 500 året for Columbus’ oppdagelse ble naturligvis også markert med pomp og pakt i 1992. Men det får kun et par linjer her. For det er en begivenhet som historien har skapt. Derimot skapte Spania selv de olympiske leker i Barcelona, verdensutstillingen i Sevilla, og kulturvertskapet i Madrid.
 
Efter fire tiår med militærdiktatur viste landet seg som en moderne og nytenkende nasjon.

I løpet av sommeren 1992 skapte Spania seg en ny plass på verdenskartet.
 
madrid92
 
 

Skjelettøya

Den smekre, klinkbygde oselveren gled elegant og nesten lydløst langs fjellrekken som stupte bratt ned mot fjordarmen – på vei mot storhavet og forhåpninger om uante fiskemuligheter for far og sønn om bord.
Lange, seige åretak, nesten uten plask- slik bare vante roere kan utføre – gjorde at den eminent konstruerte lettbåten skjøt fart gjennom småbølgene mot det ellers så ville havet som ventet lenger ute. På jakt etter storfisken – og kanskje for å imponere sønnen sin litt også – hadde faren tatt sjansen på å ro seg lenger utover enn noen gang før – med godt håp om å ikke finne «svart hav» der ute. Dorgingen hadde hittil ikke gitt noe resultat, annet enn oppgitte sukk fra tiåringen som elsket å fiske. Over den rutete flanellskjorten hadde faren trukket på seg en gammel, hullete ullgenser han likte å bruke når han ikke var på jobb. Barberingen hadde han utsatt, de engang så mørke skjeggstubbene – nå ispedd grått – hadde fått lov til å gro fritt. «Bustete og fri,» pleide han å si på slike «far og sønn»- dager – og så stryke seg over den rufsete haken. Sønnen likte det slik – han både beundret og elsket alt ved faren sin.
 
De passerte den ytterste, lille øya, rett før havgapet. Ruinene av et gammelt fyrtårn kneiste forgjeves mot kveldshimmelen der det lå nesten glemt og forlatt og markerte en tid som for lengst var over for alltid.
Plutselig kvakk guttungen til. «Hørte du, far! Det kom lyder fra ruinene. Kan det bo noen der?» Faren smilte litt, la inn årene og snudde seg mot guttungen. «Det kommer alltid lyder derfra, sønn. Enten skyldes det et naturfenomen skapt av vinden, eller så er kanskje den fæle historien som går på folkemunne faktisk sann!» Gutten glemte helt fiskingen og stirret storøyd og spent på faren.» Fortell, fortell – vær så snill!»» Da bør du legge fra deg dorgen og lytte, så skal du få høre en fortelling som kanskje er litt i sterkeste laget for en vanlig tiåring. Men siden du er min sønn, er du jo laget av sterk, stødig stoff og tåler nok dette!» Han kikket ertende på poden, skåtet litt med årene slik at båten holdt seg noenlunde på samme sted og trakk anorakken tettere sammen i halsen.
«Fyrtårnet har ikke alltid sett slik ut, selvsagt. Da det ble bygget her på 1500-tallet, raget det over 20 meter opp over øya og var veldig viktig for skipstrafikken langs kysten. Den gangen var det bare årer eller seil som drev skipene fremover, og i ugunstige værforhold kunne man lett komme i vanskeligheter og i verste fall ende opp på skjær eller til og med knuses mot klippene. Fyrtårnene var viktige, både for å advare mot farer og for å angi posisjon ved hjelp av lysblinksystemet. «Øynene til tiåringen hang fastlåst til farens – den lille kroppen sitret av spenning.
«Så,» fortsatte faren, « kom stormen på ettersommeren 1588 hvor restene av den stolte spanske armadaen forsøkte å flykte nordover Nordsjøen og rundt Skottland for å unnslippe de engelske skipene som forfulgte dem. Slagskipene ble rett og slett blåst nordøstover, og flere av dem endte i strandsteinene på Vestlandet, mer eller mindre ødelagte. Noen av mannskapet reddet seg i land – og derfor finnes det så mange svarthårete, brunøyde mennesker her!» Gutten så litt uforstående ut, men kikket på faren og observerte selvsagt at han – i likhet med seg selv- hadde både brune øyne og mørkt hår.
«Men – akkurat her reddet fyret en stolt tremaster fra å havne i fjæresteinene, men den harde vinden gjorde at de rett og slett måtte kjøre seg opp på øya for å hindre en enda større katastrofe. Kapteinen hadde ikke noe valg, han visste nok at sjansene for en vellykket, «myk landing» var mikroskopisk – og det heroiske redningsforsøket endte da også tragisk».
Faren kikket ned på sønnen sinn som skubbet seg litt nærmere og pekte mot fyret. «Ser du det lille revet rett foran øya? Du vet, vannstanden var høyere da, og akkurat dette skjæret lurte godt under overflaten og ble også skutas skjebne. Nesten sidelangs drev skonnerten rett på undervannsklippen med slik fart og kraft at de kraftige eikeplankene knustes som pinneved, og det iskalde hav-vannet strømmet inn. Mannskapet havnet alle som en hjelpeløse i den frådende sjøen, men noen klarte å karre seg opp på planker og flytende gjenstander, og enkelte av dem klarte faktisk å komme seg helt til lands i smulere farvann – og ble senere tatt hånd om av lokalbefolkningen».
«Men,» la faren til, «noen få ble skyllet opp på denne lille fyrtårnøya og klarte å komme seg i ly inne i fyret. Men vet du hvem som også hadde greidd å komme seg på tørr grunn?» Han så medsigende på guttungen, selv grepet av drivet og dramatikken i historien han fortalte. «Nei, hvem da?» Sønnen nesten hoppet opp og ned på den glatte toften, og faren måtte trykke ham ned og formane ham om å sitte roligere.
«Jo, skipsrottene, forstår du – disse svære udyrene som fantes om bord på alle seilskuter og som var minst like store som katter og glupskere enn ulver når de var sultne!» Han måtte gjøre en pause og forsikre seg om at sønnen ikke ble altfor skremt, men tiåringen bare ba ham om å fortelle mer, selv om han nå klemte godt om hånden til faren.
«Vel, etter en dag eller to, mens stormen raste og ingen kunne komme verken fra eller til øya, ble rottene så desperate av sult og nesten ravgale av ferten av menneskene inne i fyret- at de nesten dekket foten av tårnet som et pulserende, brungrått teppe av levende og fryktinngydende skapninger. Til slutt klarte de å gnage seg gjennom døren og lemmene foran åpningene – og..., ja, du skjønner!»
Sønnen hans stirret forferdet og lamslått på ham, men forlangte å vite alt om hvordan det gikk – og faren måtte avslutte historien:
«Stormen raste en hel uke, og det var helt umulig å komme seg ut til øya med livet i behold før den hadde blåst fra seg, men til slutt fikk noen modige sjeler fra nærmeste fiskevær rodd ut for å sjekke opp og restarte fyrlykta. Og for et syn som møtte dem!»
Han strøk sønnen kjærlig over kinnet og la til:» Ikke akkurat koselig å si dette, men historien forteller om at da mennene gikk i land, fant de bare beinhvite skjeletter av dyr og mennesker. Antakelig hadde rottene først tatt for seg av menneskene – og siden, når de ble sultne igjen, rett og slett ett opp hverandre. Om noen av rottene overlevde, måtte de ha blitt skylt på havet av kjempebølger, for karene fra bygda fant ingen levende vesener tilbake. Og derfor har ikke fyret blitt brukt siden, og nesten ingen har gått i land på øya heller. Men – under visse forhold kan man, om man skulle befinne seg innenfor hørevidde – høre lyder som minner om fortvilte skrik og dyrisk snerring.
På folkemunne har stedet senere blitt kalt for «Skjelettøya».
Faren tidde – og en liten stund ble det helt taust mellom dem. Sønnen skuttet seg litt, og la fra seg fiskeutstyret han hadde tviholdt på under hele fortellingen. «Jeg tror vi skal ro hjemover nå, far – fiske kan vi gjøre en annen gang – og helst også på et helt annet sted».

Sierra Bermeja - nasjonalpark eller ikke?

  Det røde fjellet som ligger i Esteponas bakgrunn er 25 millioner år gammelt, og består av ...

Utflukter & Reiser

Málagas verdenskjente vine

Axarquía er preget av kjedelige tomat-plantasjer og sparsomt landbruk. Men trekker man litt lengre i...

Gastronomi

Higuerón-elven og den store kjærligheten

Higuerón-elven er en vakker liten elv, som ligger ved foten av den skjønne landsbyen Frigiliana. Ell...

Utflukter & Reiser

Hvis treet kunne snakke

Helt ytterst på en forblåst, værutsatt klippe – ikke langt fra Big Sur ved Californias Highway 1, kl...

Kultur

Bergensere slår seg opp på Costa del Sol

Det ble en svett time i Det Norske Magasinets fotostudio da vi inviterte de to tungvekterne Asle Hel...

Tema & Profiler

Velkommen til Det Norske Magasinets juli/august-utgave 2017!

Så er omsider sommeren over oss for fullt, nok et skoleår har passert for våre barn, og det er somme...

Nyheter

Utflukter & Reiser

Sierra Bermeja - nasjonalpark eller ikke?

  Det røde fjellet som ligger i Esteponas bakgrunn er 25 millioner år gammelt, og består av 80 % jern. Navnet ”Bermeja” henspeiler på fargen, og kan best oversettes til ”leirfarget”. Umiddelbart tror man ikke at noe kan spire og gro på det, men tar man en tur opp der vil man se at trærne vok...

Utflukter & Reiser

Higuerón-elven og den store kjærligheten

Higuerón-elven er en vakker liten elv, som ligger ved foten av den skjønne landsbyen Frigiliana. Eller rettere sagt: Frigiliana er anlagt på den vestlige siden av Higuerón, på et klippeparti høyt over elven. Elven kom før landsbyen, og de to har fulgt hverandre hele veien opp gjennom historien. Elve...

Utflukter & Reiser

Rota Vicentina – en ny spennende vandrerute i Port…

Rota Vicentina ligger i det sydvestlige hjørnet av Portugal, og ruten ble offisielt åpnet i 2015. Den er på totalt 330 km. og er delt opp i to ruter: Den historiske ruten og Fiskernes sti. Den historiske ruten er på 230 km, og starter på Portugals sydvestlige spiss: Cabo de San Vicente. Den ender i ...

Utflukter & Reiser

Sport

Rekordtid i Málaga CF for sjeiken - Løsningen ble Problemet

Hva med fremtiden i Málaga CF, med den utilregnelige og lite tillitsvekkende sjeiken Al-Th...

Sport

Mirakelmannen Michel & Super Star Sandro

Michael Laudrups tidligere lagkamerat i Real Madrid reddet Málaga CF fra nedrykk i La Liga...

Sport

Peña Oso Polar er blitt offisiell norsk supporter-klubb for …

Den norske supporter-klubben til Malaga CF er nå blitt offisielt godkjent og registrert ma...

Sport

Annet

Takk for i år - og velkommen til et nytt skoleår 2017/2018

Årets høydepunkter har vært mange, og vi vil takke dere alle - både foreldre og elever og ansatte - for alt dere har bidratt med i gjennom skoleåret! Ny informasjonsfilm! I løpet av skoleåret 2016...

Annet

Nå er det sommer..!

Egentlig er det litt merkelig å si at sommeren er kommet til Spania, for veldig mange tror at vi har sommer hele året. Men også vi her på Solkysten har fire årstider, akkurat som hjemme i Norge. Nå m...

Annet

Teknisk kompetanse

Den Norske Skolen Malaga er opptatt av elevenes tekniske kompetanse, og har solid ekspertise internt blant lærerne til å tilby undervisning innen teknologi og programmering. Tidligere i år har program...

Annet

Tema & Profiler

Bergensere slår seg opp på Costa del Sol

Det ble en svett time i Det Norske Magasinets fotostudio da vi inviterte de to tungvekterne Asle Hel...

Tema & Profiler

Norske Ildsjeler: Jan Inge Reilstad

Til daglig er han kunstnerisk leder for Kverulantkatedralen i Stavanger. Jeg møter Jan Inge på takte...

Tema & Profiler

Flere hoteller i Málaga

Du kom akkurat for sent. Vårt siste værelse gikk i går. Dette skriver booking.com om flere hoteller ...

Tema & Profiler

Hai i Middelhavet – myter og fakta

Til manges store skrekk, til manges overraskelse, og kanskje skal man si; til medias store glede, du...

Tema & Profiler

Prosjekt Homeless Angels – hjelp oss å hjelpe!

Noen av ildsjelene bak prosjekt Homeless Angels. Fra venstre: Cristóbal Garre Murcia, Lasse Finstad...

Tema & Profiler

Familien Bolstad – living the dream!

For bare litt over 4 år siden var familien Bolstad som en hvilken som helst norsk familie. Foreldren...

Tema & Profiler

Norrbom Marketing

Kontakt

Læserservice

sektioner

Norrbom Marketing

Centro Idea
Ctra. de Mijas km. 3.6
29650 Mijas-Málaga
Tel. 95 258 15 53
Fax. 95 258 03 29