Ny norsk pastor i Skandinaviska Turistkyrkan

Fra og med januar 2018, nærmere bestemt 21. januar, er Arnfinn Clementsen på plass som ny pastor i den skandinaviske turistkirken i Fuengirola. Arnfinn har ankommet fra Stavanger sammen med sin kone Liss-Bente, hvor de i rundt 30 år har vært aktiv med å bygge opp den lokale menigheten Karismakirken, som de fremdeles er tilknyttet. Det Norske Magasinets journalist møter den blide og trivelige presten en tidlig morgen i kirkens lokaler på Paseo Maritimo 77, og det blir et hyggelig møte som strekker seg over noen timer, med en rekke interessante samtaleemner.
 
Arnfinns dialekt røper raskt at han ikke opprinnelig er født i Stavanger, og med et smil innrømmer han at joda, han er fra et lite sted i nærheten av Hokksund, og har beholdt sin dialekt til tross for at han har bodd store deler av livet i Stavanger. – Jeg er til og med «nesten-bergenser» ler Arnfinn, og nevner at hans bestefar var fra Bergen. Hjemme i Ålesund i Norge har Arnfinn og Liss-Bente en sønn og to barnebarn, og planen er å være i Fuengirola for 3 mnd. om gangen, på våren og høsten.
 
Den skandinaviske turistkirken i Fuengirola hadde som kjent 40-års jubileum i fjor, og Det Norske Magasinets journalist lurer på fremtidsvisjoner og hvordan Arnfinn ønsker å sette sitt preg på kirken i perioden fremover. Han svarer nokså umiddelbart at siden kirken har fungert så bra og vært så populær i en så lang periode som 40 år, så skal ikke alt snus på hodet selv om han har ankommet som ny pastor for de neste 3 årene. – Vi har stor takhøyde her, og alle er velkommen, uansett bakgrunn. Programmet vårt er aktivt, og det skjer noe nesten hele tiden, både på dag- og kveldstid. Til tider er kirkelokalet fylt til randen, så et fremtidig ønske er mer plass. De nåværende lokalene eies av kirken, sammen med en leilighet i samme bygningen hvor pastoren bor. – Vi er også en åpen kirke, som du ser i dag er dørene åpen for dem som vil komme innom, eller bare slå seg ned med oss utenfor, for en hyggelig prat og en kopp kaffe.
 

Kirken fyller et behov på Costa del Sol

For mange er kirken, både vår og andre menigheters kirke, et viktig samlingspunkt i hverdagen. Det sosiale fellesskapet er av stor betydning, men vi opplever også at mange mennesker senere i livet søker tilbake til sin barndoms tro, som de kanskje ikke har vært like opptatt av i sitt voksne og yrkesaktive liv. Men for all del, vi har også noen yngre mennesker som kommer hit regelmessig, og familier med barn, selv om det riktignok ikke er så mange av dem foreløpig, bekrefter Arnfinn. Det Norske Magasinets journalist lurer litt på hva som er i hovedfokus hos den nye pastoren, og Arnfinn nøler ikke med å si at han setter Jesus i fokus. – Jesus var en oppmuntrende person, enten han befant seg blant gode eller mindre gode mennesker, og i mine øyne skal religion i praksis være oppmuntrende, og ikke trykke noen ned, sier Arnfinn. – Ingen mennesker er gode nok, i noen grad synder vi alle, men jeg velger simpelthen å karakterisere og definere synd som at vi rett og slett bommer på målet en gang i blant, rett og slett en skivebom. Det er bare én vei til himmelen, og det er gjennom Jesus, forklarer Arnfinn. Når undertegnede spør litt nærgående om hvordan det kan ha seg at enkelte religioners medlemmer tilstreber å erobre én av et begrenset antall plasser i himmelen, trekker Arnfinn på skuldrene og sier; - For meg har himmelen ubegrenset plass, plass til alle som vil komme dit. Det er da ikke Viking Stadion! Vi ler sammen, og nettopp det er også viktig i Skandinaviska Turistkyrkan. Det holdes en nokså uformell tone, og under gudstjenestene og bønn er ikke pastoren kledt i prestekappe, men nokså pent alminnelige klær.
 

Samarbeid med spansk menighet

Turistkirken i Fuengirola er helt egenfinansiert ved hjelp av donasjoner fra menigheten og andre, men de hjelper også lokalt med støttearbeid for svakerestilte gjennom den spanske og engelsktalende evangeliske kirken «Next Church», også i Fuengirola. – Spanjolene og sin katolske trosretning er generelt mer religiøse enn skandinaver nå til dags, og da med tanke på hvor mange som regner seg selv som personlig kristen. Men også i Norge ser vi en økning i antall nye menigheter, og da særlig blant unge mennesker, som gjerne bruker andre og mer utradisjonelle kanaler for å nå frem med sitt budskap, og for å fange opp nye medlemmer. - Mitt ønske og visjon er at kirken skal være en oase av Guds kjærlighet og kraft til mennesker på Solkysten, avslutter Arnfinn. Han og kona Liss-Bente har også drevet hjelpearbeid og misjonsvirksomhet i Afrika og Asia, og dette og mer til er noe jeg ser frem til å høre mer om i mitt neste møte med den trivelige og blide pastoren Arnfinn Clementsen!

Norske ildsjeler - Ingse Resberg

Plutselig enke - en enkes tanker om tiden, sorgen og kjærligheten

Ingses mann Carl, var gjennom en vellykket lungeoperasjon, men fikk plutselige komplikasjoner og døde. Etter tapet av mannen, begynte Ingse å skrive ned sine tanker og følelser. Det ble til en bok om nettopp det å bli enke. Boken er en fortelling om sorg og savn, men er ikke noen klagesang. Det er derimot en varm fortelling der hvert minne er tett omhyllet av kjærlighet til hverandre og til livet. Boken er skrevet i dagbokformat og følger enkens observasjoner og tanker det første år alene.

Et ungt ekteskap

Ingse og Carl hadde kjent hverandre siden ungdommen, men fant først sammen og ble gift da de begge var i femtiårene. Hun var farmasøyt, og han var økonomiansvarlig. De var begge i stand til å pensjonere seg i tidlig alder, og i 2001 kjøpte de hus på Costa del Sol der de inntil Carls død tilbrakte halvparten av året sammen. De har begge barn fra tidligere ekteskap, men har ikke noen sammen.
På den hvite muren foran huset i Mijas henger flotte bokstaver i håndmalt porselen. ”Casa Inca” står det. ”In” for Ingse og ”Ca” for Carl.
”Det var nærmest et impulskjøp, kan man vel kalle det da vi kjøpte huset her,” forteller Ingse om da hun og Carl falt for tanken om å eie et hus på Costa del Sol. Nå er hun alene om å passe huset i Spania, huset i Norge, samt sommerhuset på Læsø i Danmark.
”I Norge går det lettere, men her i Spania er jeg glad for at jeg har lært meg så mye spansk at jeg kan kommunisere med håndverkere, osv.,” sier Ingse.

En romslig fortelling

Jeg har tatt plass i dagligstuen i det som før var Ingse og Carls hjem i Mijas, men som nå er Ingses alene. Overfor meg i den vakre stuen sitter Ingse og holder rundt et krus med te som jeg kan gjenkjenne fra fortellingen i boken. Det er et vakkert krus med et motiv av kunstneren Gustav Klimt. Kruset var en overraskelse fra Carl til Ingse. Hun syntes umiddelbart at det var for fint til å bli brukt, men det gikk opp for henne at det nettopp var dette, Carl ønsket. At det skulle brukes til glede og til gavn og ikke bare være til pynt.
”Og når det engang går i stykker, så vil jeg bare tenke at ingenting materielt varer evig,” skriver Ingse i boken og tilføyer ”at den som er elsket, bliver aldri borte.” En vakker anekdote som også er et symbol for den måten Ingse minnes sin avdøde mann.
Det er de små fortellingene om ting som er enormt enkle å relatere til, men som det nok er de færreste som tenker over som gjør denne boken til vidunderlig lesing. Ingse skildrer f.eks., hvordan hun opplever å rydde ut blant Carls klær – en naturlig del av det å ha mistet en livspartner. Å stikke hånden ned i den avdøde ektemannens lommer er i første omgang grenseoverskridende for henne: ”Lommer er noe man må ha lov til å ha i fred.”
Hele episoden med lommene skildrer hvordan forholdet mellom ekteparet har vært. Respektfullt er nok det første man tenker på. Respekten for ikke å overskride hverandres grenser. Det er beundringsverdig at man stadig kan ha områder man oppfatter som personlige i et ekteskap der hver av partene har rundet 70. Det faktum at hun og Carl ikke hadde barn sammen, at de ikke hadde opplevd søvnløse netter uten overskudd, preget deres ekteskap på en god måte, mener Ingse som stadig omtaler Carl som ’sin kjæreste’.

Minst ensom alene

Når man mister en ektefelle, er det klart at man føler seg ensom. Noe som knapt er så innlysende, er at det mest er i andre menneskers selskap at man føler seg alene. Det var det i hvert fall for Ingse.
”Det er når man er sammen med andre at man plutselig merker at ens støtte mangler,” forteller Ingse og påpeker at hun bare opplevde imøtekommenhet hos dem som hørte at hun hadde mistet mannen.
”Da jeg møtte et par av våre golfvenner på golfbanen, måtte jeg jo fortelle at Carl var død. De inviterte meg med det samme med på å spille sammen med dem, og om ettermiddagen ringte de til meg med en middagsinvitasjon,” forteller Ingse. Hun er glad for at hun generelt har møtt mye forståelse og omsorg fra omgangskretsen, selv om det kan være vanskelig å håndtere fordi man gjerne vil reagere på ’riktig’ måte – slik en som nylig er blitt enke bør, hvordan det så enn måtte være.
Selv om Ingse har et positivt syn på livet, og ikke har skrevet boken som en klagesang, er også de svært ubehagelig sidene av det å bli enke skildret. Ingse forklarer i boken at ”man ikke kjenner familien skikkelig før boet er delt”. Noen av familiemedlemmene oppfører seg svært ubetenksomt når arven skal fordeles, og det er komplikasjoner som er svært vonde å håndtere når man også er i sorg over tapet av ektefellen, og Ingse skildrer det akkurat som det er. Ubehagelig.

Det blir bedre

Når Ingse sitter her og forteller om sitt liv med Carl og opplevelsen av å miste ham, er det ikke en taus og trist enke man opplever. Selv om man ser en våt øyekrok av og til når praten faller på særlig følsomme minner, er det glimt i øyet, og jeg fornemmer at Ingse er glad i livet og i stand til å minnes sin mann på en vakker måte.
Ingses budskap til andre som har mistet en ektefelle, er at det blir bedre. Det kan virke uoverkommelig, men via delmål når man videre i livet. Selv om livet aldri blir det samme, kan det godt bli bra igjen. Ingse håper også at boken kan hjelpe andre som har mistet en ektefelle. I hvert fall er boken en vakker og enestående fortelling som inspirerer leseren til å nyte hvert eneste spesielle øyeblikk med ektefellen eller den man har kjær.
 
Du kan kjøpe boken her: https://bokeksperten.no/romaner/alle-de-nyeste-romaner/plutselig-enke

Prisvinnende flyktningefotograf: ”Det var bare et hverdagsfoto”

Europa er destinasjonen for flere millioner mennesker som flykter fra fattigdom, krig og håpløshet. Rystende bilder fra fjernsynet og internett gir ansikt til de mennesker som ikke lenger har noe å miste – bortsett fra livet. Bak kameraet står personer som den 52 år gamle pressefotografen Juan Medina som med sine fotografier er med på å skildre den historien som de fleste europeiske politikere for øyeblikket ønsker å glemme. Han forteller her om jobben og flyktningene sett fra sin vinkel.
 
Juan Medina kom på slutten av 1980-tallet til Granada i Sør-Spania, etter at han forlot hjemlandet Argentina. Han er selv immigrant, og skjebnen ville at nettopp immigranter og flyktninger skulle komme til å prege hans liv betydelig. I Granada kjøpte han et kamera for å sende bilder til familien, men det skulle vise seg at han hadde større talent for fotografering enn han selv visste. I dag er fotografering blitt levebrødet, og han er en av få pressefotografer som går i flyktningenes fotspor og leverer verdensklassefotos til de største spanske og internasjonale aviser. Han arbeider for nyhetsbyrået Reuters og bor på Gran Canaria, nærmere bestemt øya Fuerteventura der han har hatt sin base siden 1990-åra. Jobben som pressefotograf for den lokale avisen brakte ham til øya, men at han skulle ende med å ta prisvinnende fotografier av verdens flyktninger, var på ingen måte planlagt.
”Jeg valgte ikke å bli ”flyktningefotograf”, jeg dekket bare de nyhetene som kom til min hoveddør. Fuerteventura er den spanske øya som ligger tettest på Afrika, og i slutten av 90-tallet og opp gjennom 2000-åra ankom mange flyktninger til øya i båter. De befant seg under umenneskelige forhold, og det var og er en viktig nyhet å fortelle.”
I 2005 vant Juan Medina prisen for verdens beste pressefoto for et bilde tatt av skipbrudne flyktninger fra Afrika, i ferd med å bli reddet av kystvakten. Gjennom linsenes har han sett mer enn de fleste mennesker rekker i løpet av et helt liv. Han har en ydmyk holdning til jobben, bryr seg generelt ikke om å snakke om seg selv eller sine meninger og befinner seg best bak kameraet og ikke foran.

De ignorerte og anonyme menneskene

I 2014 ankom 288 immigranter Gran Canaria, flesteparten med båter. Det er en økning på 92 personer i forhold til 2013, men det er likevel et lite antall, sett i lys av de nesten 36.000 immigrantene som ankom øygruppen i 2006, de fleste fra Afrika. Det er de menneskene som er i fokus på Juan Medinas fotografier, og som for første gang i løpet av intervjuet får ham til å snakke med følelsene framfor med hodet.
”Jeg har sett mange døde mennesker i løpet av årene, men det verste er de personene som forsvinner i forsøket på å komme fram. De anonyme. Det er mennesker som forlot hjemmet sitt for lang tid siden, og hvis familier aldri får svar. Det får meg til å tenke på hvor trist det er at disse menneskene er nødt til å risikere livet for å gjøre noe som alle i verden har gjort alltid. Reist, funnet nye verdener og nye hjem. Humanitære kriser forflytter seg med tiden og til nye områder, det er bare omstendighetene som endrer seg.”
Motivene på Juan Medinas fotos viser hvem hovedpersonene er i vår tids største ”immigrasjonskrise”. Mennesker som ser et spinkelt håp i hans kamera; en mulighet for å fortelle deres historie og det at noen kanskje vil lytte til den.
 
”Mange av personene på mine bilder blir ofte ignorert, så når noen viser interesse for deres sak, vil de gjerne fortelle om det de gjennomgår. De ønsker å bli lagt merke til.”
 
Juan Medina erkjenner viktigheten av sitt arbeid, men er ikke enig i at folk som ham selv har ”makt” til å forandre på verden gjennom artikler eller fotos.
”Vi journalister og fotografer er vitner til tragedier, og det er vårt arbeid å dokumentere det vi ser. Men vi kan ikke endre på omstendighetene, og derfor har vi ingen reel makt. Det er folk som endrer verden, ikke bilder og ord,” poengterer han. Pressefotografen ønsker heller ikke å utpeke et foto som har gjort særlig inntrykk på ham, verken av sine egne ellers andres fordi alle fotografier er like viktige i hans optikk.
”Hvert bilde forteller en unik og viktig historie, og derfor kan man ikke si om ett fotografi er bedre enn andre. De er alle med på å dokumentere verdens begivenheter og derfor like betydningsfulle.”

Pressefotograf med hard hud

Gjennom historien har det ene fotografiet sjokkert verden etter det andre. Skrikende barn i krigssoner, flytende lik i vannet, fedre og sønner med manglede armer og bein og mødre med tårene trillende nedover kinnene, men for Juan Medina er det på ingen måter et særsyn. Og selv om han verdsetter prisen for verdens beste pressefoto i sin tid, så var det for ham bare enda et ”hverdagsfoto” som viser en minimal del av den håpløse situasjonen som immigrantene befinner seg i.
”Bildet er tatt i et dramatisk øyeblikk, men det er bare en liten del av det som har skjedd i løpet av de siste 20 årene. Og etter å ha sett denne tragedien utspille seg over så mange år, er det dessverre blitt normalt.”
 
For å komme så tett på begivenhetene som mulig, må Juan Medina ha tillatelse fra myndighetene, og i Spania er det bare noen få pressefotografer som får lov å dra med kystvakten ut på havet. Det før nevnte prisvinnende fotoet er tatt i 2004, og før det var det nærmest umulig å få tillatelse til å ta slike bilder fordi myndighetene i en årrekke forbød journalister og fotografer å dra med politiet ut på aksjon. Flere av Juan Medinas fotografier er da også blitt sensurert av myndighetene som et bilde tatt av en afrikansk båtflyktning kravlende opp på stranden i sitt våte tøy med solbadende turister i bakgrunnen. Fotografiet ble publisert i 2007, deretter ble det sensurert av Kanariøyenes lokalregjering, ”fordi bildet virket støtende og var upassende, særlig for noen bestemte og høytstående politikere,” slik det beskrives i et sitat fra en fotograf og blogger fra Madrid, Mauro A. Fuentes Álvarez, som etterpå publiserte bildene på sin blogg.
 
De mange ubehagelige situasjonene og scenarier som jobben har budt på, betyr ikke at Juan Medina finner arbeidet vanskeligere enn mange andre profesjoner.
”Jeg har ikke en vanskelig jobb. Det er mange mennesker som utfører et mye hardere arbeid enn meg. Folk som risikerer livet for andre og som redder liv, gjør mye mer enn meg, og min jobb kan på ingen måte sammenlignes med deres.”
 
På tross av sin ydmykhet i forbindelse med jobben og bildene hans, er Juan Medina uten tvil en av dagens dyktigste ”flyktningefotografer”. Han tar bilder som noen politikere helst så forbli i mørkekammeret, og så er han mannen bak noen av verdens beste fotografier, selv om de, ifølge ham selv, er hverdagsstoff og ikke er bedre enn som så mange andre bilder. Han er en mann av veloverveide og få ord og som aldri svarer det man som journalist ”forventer” – men det er heller ikke nødvendig, for hans fotografier snakker sitt tydelige språk.
Bedøm selv her: http://www.bbc.com/mundo/noticias/2015/04/150427_migrantes_fotos_juan_medina_men

Malegruppa i Norsk forening: ”Kom igjen! Vi vil bli flere”!

Malegruppa i Norsk forening
Medlemmene i Malegruppa i Norsk forening er en sosial gjeng som koser seg i hverandres selskap og som gjerne vil bli flere. Nå arrangerer gruppa Åpen dag for å vise andre hva de går glipp av.
 
– Vi er en kjerne på 10 medlemmer, i tillegg til at 10 andre er litt til og fra, forklarer primus motor for Malegruppa, kunstmaler og kunstpedagog Knut Kraakevik. I rundt 10 årene drev gruppa på i lokalene til Norske forening rett ved Feriaplassen i Fuengirola. Men for tre år siden flyttet de ut og etablerte seg i egne lokaler – faktisk et gammel kunstgalleri – bare et par steinkast unna.
 

Når du selv vil

Her kan medlemmene fritt utfolde seg når de selv måtte ønske. Noen liker å male alene, og det er det god anledning til, for med egen nøkkel kan medlemmene komme og gå når de vil, natt som dag.
– Så har vi egne kursdager der medlemmene får opplæring og veiledning, særlig i akvarell og akrylmaling. Det foregår på tirsdager og torsdager. I tillegg har vi jevnlige kunstnertreff, legger Kraakevik til. Han har selv vært kunstner på heltid i 50 år og er den som står for maleundervisningen:
– For den som vil male i store format, er det plass nok til det også. Når medlemmene ikke maler, kan de fordype seg i kunstbøker og blad. Vi har en liten kjøkkenkrok der det er mulig få seg en kopp kaffe og av og til noe å bite i.

Åpen dag

Den dagen Det Norske Magasinet er på besøk, er ni av medlemmene på plass – sju kvinner og to menn – iherdig opptatt med sitt. De er dypt konsentrerte og engasjerte i arbeidene med maleriene sine. For flere av medlemmene arbeider med malerier der temaet er ”En del av Norge”. I mars skal nemlig Malegruppa stille ut resultatene i Sjømannskirken i Calahonda. Det er få begrensinger på motivvalget, men størrelsen på maleriene skal være 60 x 60 cm.
Torsdag 19. januar mellom klokka 11 og 14 arrangerer Malegruppa åpen dag i lokalene i Calle Miguel de Unamuno no. 3, et kvartal ovenfor ”jernbanegata” i Fuengirola.
– Da kan interesserte selv komme og oppleve hvordan vi har det og hvordan vi arbeider, sier Kraakevik: – Ta gjerne med eget malerutstyr, om du har. Hvis ikke kan du låne det her hos oss.

Sosialt og inspirerende

Malegruppa driver alt til selvkost, det vil si at medlemmene i gruppa betaler for seg etter bruk. Det er mulig å bli støttemedlem for 10 euro i året, mens aktive medlemmer betaler inntil 400 euro per år, 200 per halvår eller 70 euro per måned. Da er to dager med undervisning per uke inkludert.
– Jo flere som kommer, jo lettere er det å være sosiale og inspirere hverandre. Jeg blir rett og slett i godt humør av å komme hit, sier en av medlemmene som legger til at de fleste er innom lokalene minst to ganger i uka. De har tatt en liten pause fra malingen og nå sitter vi i sofagruppen og prater om løst og fast:
– Når jeg står sånn og maler, kobler jeg ut alt annet, kommer det fra et annet medlem.

Kvinner mer kunstinteresserte?

– Hvorfor er det alltid fleste kvinner i slike kunstnerklubber og foreninger?
Medlemmene drar litt på det: – Kanskje er kvinner generelt mer opptatt av kunst enn menn, kanskje er ikke menn så flinke til å åpne seg på samme måte som kvinner.
– Men hvorfor akkurat maling.
– Det gir gode muligheter for å bruke sine kreative evner, svar én.
– Jeg merker at malingen gjør at jeg er mye mer opptatt av detaljer og å observere ting, kommer det fra en annen.
– Vi inspirerer hverandre og så lærer vi stadig noe nytt. Det viktige er å støtte hverandre og gi positive innspill og kritikk, kommer det fra en tredje.
Malegruppa er åpen for alle, ikke bare nordmenn.
– Så lenge vi kan kommunisere, er hvem som helst velkommen, sier Kraakevik.
Selv om de fleste i gruppa har malt tidligere, er det å være ”fersking” ikke noe hinder, for ifølge sjefen sjøl, må man ikke nødvendigvis kunne tegne for å ha glede av å male: – Kom og prøv selv, oppfordrer han.
 
Malegruppa i Norsk forening Knut Kraakevik
Slik kan det gjøres, forklarer lederen for Malegruppa i Norsk forening, Knut Kraakevik og demonstrerer ulike teknikker for medlemmene.

Iluminaciones Ximenez

Iluminaciones Ximenez
Når vi står med strekte nakker og åpen munn og kikker opp på det fantastiske julelyset som skaper en fargerik himmelhvelvning over Calle Larios i Málaga sentrum, tenker de færreste av oss over hvem som leverer julestemningen. De tusenvis av LED-pærene satt sammen i fantasifulle mønstre er ikke produsert på julenissens verksted – det er Iluminaciones Ximénez, et driftig Costa del Sol-firma som står bak.

Historien bak

I 1888 etablerte melfabrikken La Alianza i Puente Genil som ligger mellom Córdoba og Málaga, en turbin der vannet i elven kunne få møllen til å dreie rundt, og deretter ble det etablert en liten elektrisitetssentral. Puente Genil var dermed den første kommune i Spania, etter Barcelona, som fikk elektrisitet. Bysbarnet Francisco Jiménez Carmona, ansatt på La Alianza-fabrikken, begynte i 1945 å henge opp lyskjeder i gate der han bodde og til byens feria, og slik begynte den virksomheten vi i dag kjenner som Iluminaciones Ximénez. Det kan virke naturlig i dag, men det var absolutt ikke vanlig med kulørte lamper hengende over hodet i datidens etterkrigsrammede Spania. Senere fikk Francisco Jiménez tilbudet om å stå for hele byens lysdekorasjon, og i dag kan man finne virksomhetens lyslenker over hele verden.
 
Francisco Jiménez lever ikke lenger, men arvtakerne fører virksomheten videre, og det er hans sønn Francisco Jiménez Rosales som i dag er leder av virksomheten som omsetter for 32 millioner euro i året. I tillegg til noen flere av grunnleggerens barn og barnebarn, sysselsetter Iluminaciones Ximénez 500 medarbeidere. Hovedkontoret ligger i Córdoba, men deres virke er i dag ikke bare avgrenset til Spania – Ximenez leverer dekorativ belysning i storbyer verden over, fra Las Vegas til Hong Kong. Og så har de et showroom i Dubai. Her er det selvsagt ikke julelys, men lysdekorasjoner til feiringen av Ramadan-festen, som selges.

Lysdekorasjon gir økonomisk akselerasjon

Julelys er enormt stimulerende for en by og dens handlende, og julebelysningen gir da også en økonomisk akselerasjon til Málaga som alltid har fullt trykk hva angår juledekorering. I kombinasjonen med butikker som klarer å dekorere vinduspartiene slik at julestemningen trenger helt ut på gaten, skapes den mest fantastiske julestemningen. Noe som er imponerende i en region som resten av året profilerer seg på å være Europas mest solfylte sted. Men det er ingen tvil – de glitrende juleornamentene og tusenvis av lyslenkene gir et løft for hotell- og restaurantbestillinger, og den urbane transporten, særlig taxinæringen, merker også en økende etterspørsel når lysene tennes. Men det må også gjerne få fart på hjulene i løpet av desember måned, for utgiftene til julebelysningen (installasjon, leie, etc.) kommer opp i 573.211€.

Hvorfor Ximénez og ikke Jiménez?

Selv om firmaet i en årrekke bar familienavnet Jiménez, ble det et problem da firmaet kom opp i den størrelsen det har i dag der de er til stede på mange internasjonale scener. Derfor besluttede man å endre det spanske ’J’ som mange utlendinger ikke vet skal uttales gutturalt, til ’X’ som ligger mer rett ut for ikke-spansktalende personer. Ren og skjær marketing.
 
Ximénez’ varemerke er de helt store konstellasjoner der komplekse moduler av lys og farge vikles inn og ut av hverandre i fantasifulle former og mønstre. For den uvitende kan det virke som om at det har tatt det meste av året å sette opp det sinnrike systemet av lyslenker, men faktisk har Ximénez etter mange år på banen utviklet et smart system der lysene transporteres i moduler, slik at hver modul er klar til å klikkes sammen i det øyeblikket de rulles ut av transportvognen. Det er ikke bare raskt, det høyner også sikkerheten.
Ximénez har også utviklet sine egne LED-pærer. Disse koster 90% mindre i drift enn tradisjonelle pærer, og et juletre på 20 meters høyde koster dermed det samme å tenne som en hårtørrer. Faktisk er den samlede el-regning for Málaga sentrums julebelysning bare på rundt 1.500€.
 
Ximénez kan også det med å tiltrekke seg moteskapere som har lyst til å utfolde seg på en ny måte. Motestoff og skreddersaks skiftes ut med LED-pærer i tusenvis når internasjonale designere som Ágatha Ruiz de la Prada, Angel Schlesser, David Delfín og Francis Montesinos folder seg ut på det lerret som er den midnattsblåe nattehimmelen eller det pulserende bysentrum.
 
Når man beveger seg rundt under de fortryllende hvelvingene og Calle Larios dufter av ristede kastanjer og brente mandler, kan man fristes til å tro at Ximénez bare er beskjeftiget i vinterperioden, men det er langt fra tilfellet. Tenk bare på alle sommerens feria’er der lysdekorasjonen skaper kulissen for den magiske stemningen man finner her. Ximénez er derfor fullt beskjeftiget hele året – også i august. Så når du til sommeren beveger deg rundt mellom candyfloss og polkaprikkede flamencokjoler badet i lyset fra rankene som svever over feria-plassen, så er det med høy sannsynlighet en av Costa del Sols mest suksessrike virksomheter som står bak.

Europas største juletre

Det er også Ximénez som har skapt Europas største juletre som i år står i Granada og måler ikke mindre enn 55 meter.

Lysshow i Málaga – nå med lyd

Lysrankene i Málagas gater er i år krydret med et lysshow som involverer blinkende lys i fantasifulle formasjoner til musikk. Lysshowet begynner kl. 18:30 når lysene tennes og gjentas igjen kl. 21:00. Det varer bare to minutter, men er det eneste av sitt slag i Spania.

Norrbom Marketing

Kontakt

Leserservice

seksjoner

Norrbom Marketing

Centro Idea
Ctra. de Mijas km. 3.6
29650 Mijas-Málaga
Tel. 95 258 15 53
norrbom@norrbom.com