Trollruten og skyttergravene ved Granada

I naturparken Sierra de Huétor, like nordøst for Granada, finnes det noen interessante skyttergraver fra borgerkrigen og dem kan man besøke den dag i dag. De flottest beliggende og best bevarte skyttergravene heter Las Trincheras de Maúllo, og det er dem vi skal se. Det er et både rørende og gripende besøk, som danner basis for en superfin dagsutflukt, som byr på vakker natur, historie og god mosjon. Etter skyttergravene begir vi oss ut på en vandretur på 8,4 km. gjennom et landskap med en masse troll-lignende klipper, og vi har derfor kalt den for ´Trollruten´. Turen inkl. skyttergravsbesøk tok ca. 4 timer (uten kjøring), så ta matpakke med. Bli med på en spennende utflukt til Sierra de Huétor.

Generelt kan man si at fronten under den spanske borgerkrigen fra 1936 til 39 ganske raskt ble fastlagt, og den gikk fra Motril i sør tvers over Sierra Nevada og derfra nordover. Fronten delte Granada-provinsen i to, og den passerte like øst for Granada by. Det er republikanernes stillinger vi her skal besøke. Skyttergravene ble naturligvis anlagt der hvor man hadde best utsyn, så man kunne se om fiender nærmet seg. Derfor ligger alle skyttergravene meget vakkert til, med flott utsikt. De er ofte gravd ned i jorden / klippen og deretter er det bygget brystvern med skytehull. Det er også små rom, hvor de vakthavende kunne sove / bo, men noen luksustilværelse har det ikke vært. Nei, det var ensomt, kaldt og usselt å være frontkjemper, og det er som om elendigheten stadig henger i luften og gir en helt spesiell stemning, som maner til ettertanke og en form for andakt. For det var mennesker her som ofret sitt liv for en sak som de trodde på.

For å komme til ruten skal man kjøre forbi Granada og ta autovía A 92 i retning av Murcia. Etter et par km. tar man avkjørsel 253 og deretter kjører man en liten km. tilbake i den retningen man kom fra, langs A 4002. Man vender deretter til høyre på Gr 3101, som fører under motorveien. Man følger nå bare denne veien opp til Centro de Visitantes Puerto Lobo. Der parkerer man. Man kan også parkere ved Area recreativa Puerto Lobo – det gjorde vi.
Nå tar vi stavene fatt og tar alt vårt tøy på, for det er mega-kaldt på denne dagen med både tåke og senere også regn, men 2018 er jo også den kaldeste og våteste vinteren i Andalucía på over 25 år. Vi stiger opp til Centro de Visitantes Puerto Lobo (som var lukket) og går forbi, inntil vi ser et skilt på venstre hånd, hvor det står Trincheras (skyttergraver) de Maúllo. Her går vi ned via en liten sti, og så er det bare å følge den og skiltene. Vi passerer forbi det nedenfor nevnte skiltet og står litt og tenker på den evige kampen for demokrati og rettferdighet. Etter en liten oppstigning står vi plutselig ved en veldig bastion med flott utsyn til alle sider. Nå står vi midt i skyttergraven og mens vi går rundt der nede i en halv time for å få det hele med, kan vi ikke la være med å sende en vennlig tanke til de mennene som oppholdt seg her under barske forhold med livet som innsats. Det var en hard og ujevn kamp, som republikkens menn kjempet – og tapte til slutt. Som vi vet førte det til nesten 40 års diktatur, som heldigvis i dag er historie.
På veien passerte vi et skilt med følgende ordlyd: Lugar de memoria histórica de Andalucía. En torno a Granada, las tropas y milicias leales a la república española lucharon para defender la legitimidad democrática frente a los golpistas apoyados por la Alemania nazi y la Italia fascista. El Cerco de Granada, las trincheras del Cerro de Maúllo de Víznar son un digno ejemplo de la lucha por la justicia y la libertad frente a la tiranía del franquismo. Verdad, justicia y reparación! Og på dansk: Sted med historisk minnesmerke i Andalucía. Rundt om i Granada kjempet de troppene og militsene som var lojale overfor den spanske republikken for å forsvare det legitime demokratiet overfor kuppmakerne, som var støttet av det nazistiske Tyskland og det fascistiske Italia. El Cerco de Granada, skyttergravene ved el Cerro de Maúllo de Víznar er et verdig eksempel på kampen for rettferdighet og frihet overfor frankismens tyranni. Sannhet, rettferdighet og forsoning!

Det er meget interessant å oppleve dette lille stykke spansk historie, som ligger gjemt i dette ville og betagende landskapet. Til tross for at vi er her i begynnelsen av april er det bitende kaldt her oppe i høyden, kun 4 grader, så vi har luer, hansker, halstørklær og alt utstyret på. Allikevel småfryser vi, så nå må vi ut å gå oss til varmen. Vi går derfor tilbake langs stien og ned forbi Centro de Visitantes. Her tar vi til høyre langs GR 3103, for vi har funnet en rute som går rundt om den toppen vi så mot nord, da vi sto i skyttergraven. Ruten er en rundtur, som ender nede ved vår bil. Den fører oss opp til Cruz de Víznar, som er det høyeste punktet her. På det tidspunktet visste vi ikke at vi på ruten ville møte en mengde artige klipper, som lignet på troll og annet godtfolk – ja, vi så også en klippe som lignet en hai. Vi måtte derfor døpe ruten Trollruten og etterhvert som vi vandrer fremover ser vi flere og flere ´troll´.
På et tidspunkt skal vi ta av fra grusveien og ta en liten sti på venstre hånd, og gå opp langs Barranco de la Umbria opp mot Cruz de Víznar. Og det er her de fleste trollene står langs stien og følger oss nysgjerrig. Nå har en tykk tåke senket seg, så den trolske stemningen og en viss uhygge brer seg mens vi kjemper oss opp mot Cruz de Víznar. Men så er vi plutselig oppe ved en veiviser som peker i mange retninger. En av de mange er Cruz de Víznar, men i dag er det ikke dagen å gå opp dit. Det er ellers kun 300 meter, så det ville være en smal sak å smette opp der, men ikke i dag. Vi kan ikke se en hånd foran oss, for vi står midt i en sky, og nå har vi ærlig talt fått nok av dette været. Vi haster derfor ned mot venstre, hvor vi kan se en sti. Vår retning er ikke angitt på skiltet, men vi har Jesper stifinner med, så på den måten og hjulpet av GPS velger vi den rette stien. Nå fosser regnet ned og stien er glatt og går nedover, så vi går forsiktig og er glade for våre vandrestaver.

Endelig er vi nede ved bilen og må våte og forkomne sette oss inn i den og spise våre matpakker der. Jo, si ikke at det alltid er solskinnsvær i Andalucía. Men jo flere strabaser, jo gøyere er det etterpå, så vi er bare glade.
Man kan se og laste ned vår rute på elsebyskov.com under Hikes, Routes and Maps, La Danesa, Trolderuten. God fornøyelse!

Utflukt til Huéscar på to eller fire hjul

Store opplevelser på lite sted

Vi befinner oss i de indre deler av provinsen Granada, 27 mil nordøst for Malaga, og foran oss åpenbarer deg seg noe som mest av alt ligner på et enormt skip som seiler på en ” av hvitkalkede hus...
 
På avstand domineres den lille byen Huéscar fullstendig av av Iglesia de Santa Maria La Mayor, den enorme kirken som ligger på byens høyeste punkt. Kirken ble påbegynt i 1501, i gotisk stil, senere er den preget både av rennesansen og barokken. Den fikk hard medfart under den spanske borgerkrigen, men spesielt interiøret er nydelig restaurert og står i sterk kontrast til mange av de uunselige bygningene som omkranser kirken. Den kom på UNESCOs verdensarvliste i 1973.
 
Her finnes spor etter bosetninger helt tilbake til neolitisk tid. En av byens største severdigheter er hulemaleriene Piedra del lLetrero, som ble oppdaget i 1915 av en prest som var ute og spaserte på en sti som senere fikk navnet Camino de las Santas.
 
Byen ble grunnlagt av Kong Ismail I i 1324, den gang lå dette området strategisk til på grensen mellom den islamske og kristne delen av Spania. Byen bærer fremdeles preg av å ha ligget bokstavlig talt i skuddlinjen mellom de to religionene, her har både muslimer og kristne lagt igjen sine spor.
 

Den spansk-danske krigen 1809 – 1981

I 1809 gikk Napoleon til krig mot Spania, og fordi Danmark støttet det franske imperium, erklærte også Danmark krig mot landet på den iberiske halvøy.
Denne offisielle krigserklæringen ble imidlertid glemt bort inntil den ved en tilfeldighet ble oppdaget i et historisk manuskript i Huéscar 172 år senere. I 1981 ble det, med stor pomp og prakt, undertegnet en fredsavtale i Huéscar av byens borgemester og den danske ambassadøren i Spania. Ingen skudd var avfyrt i løpet av den 172 år lange krigen, ingen var drept og ingen skadet. Huéscar har etter dette fått tilnavnet Ciudad de la Paz, fredsbyen, nettopp med tanke på denne ”fredelige krigen”.

La bilen stå

Huéscar bør absolutt utforskes til fots. Det finnes en stor, gratis parkeringsplass midt i sentrum av gamlebyen, men ellers kan det være problematisk å finne et sted å sette fra seg bilen.
 
Vi starter på Plaza Major, ved El Ayuntamiento, byens rådhus. På plassen foran rådhuset ligger en vakkert dekorert musikkpaviljong, omgitt av benker til bruk for de som vil sitte behagelig når lokale, talenter skal opptre, og til dem som på en ganske vanlig onsdag formiddag ”bare” vil diskutere og reformere verden.
 
På motsatt side ligger Casa de los Penalva, et staslig hus fra midten av 1900-tallet. Bygningen, som kom på Unescos Verdensarvliste i 1983, er delt opp i tre nivåer med rom i forskjellige stilarter, et Eldorado for dem som er interessert i historiske interiør. Casa de los Penalva er imidlertid bare åpent for publikum ved ”spesielle anledninger” eller etter avtale.

Kjært barn har mange navn

I tillegg til Ciudad de la Paz blir Huéscar også kalt for La Ciudad Señoral; den herlige byen. Og den er så absolutt herlig; omgitt av vakre, skogkledde fjell, og med utsikt til elven, Rio Huéscar. Om vinteren kan det ligge snø på fjellene som omkranser byen.
 
Derfor er den største opplevelsen kanskje bare å vandre rundt i de trange gatene mellom gamle hus, små butikker, vakre fontener og praktfulle parker. Parque Municipal Rodríguez Penalva, også kalt El Bosque en la ciudad (skogen i byen) er så absolutt verd et besøk.
 
Huéscar har i de senere årene satset stort på sykkel-turisme, og i områdene rundt byen er det tilrettelagt for diverse sykkelturer med forskjellige lengder – og forskjellige vanskelighetsgrader. Noen av disse er rundturer, andre ender opp i en nabo-by.
 
Det finnes en flott bok på over 200 sider som heter Caminos de la Bici por la Comarca de Huéscar som inneholder diverse informasjon om sykkelmulighetene i området; kart, lengde, høydeforskjeller, vanskelighetsgrader etc.; et godt hjelpemiddel for de som ønsker å se dette området fra et sykkelsete.
 
¡Buena suerte!
 
 
 

La Ruta del Cares – villere blir det ikke!

La Ruta del Cares ligger i Picos de Europa i Nord-Spania, og hvis man ikke allerede har avlagt disse ville fjellene et besøk, så har man her en enestående mulighet til å se og vandre i det mest spektakulære fjellandskap. Elven Cares har gravd seg ned gjennom det forrevne fjellmassivet, så en voldsom kløft har oppstått med et dropp på 1,5 km. fra fjelltoppene til elvens bunn. Man kan gjerne si selv at det er vilt, men i likhet med El Caminito del Rey har man etablert en sti hele veien langs kløften på grunn av utvinning av elektrisitet. La Ruta de Cares er altså en servicesti for arbeiderne ved elektrisitetsverket, helt som El Caminito del Rey, forskjellen er bare den at Cares-ruten er lenger og mer vill. Man har hugget tunneler, bygget broer, gravd ut under klipper og dermed skapt en sti som er helt enestående. Faktisk har vi aldri sett noe lignende, så denne ruten bør man sette på sin ´bucket list´ uten å nøle!
 
Det er ca. 900 km. fra Málaga til Picos de Europa, men så er man også kommet til en helt annen verden. Picos de Europa er Spanias første og største nasjonalpark, og det er ikke rart at området ble fredet, for det er virkelig spesielt. Fjellene er ville, spisse og forrevne – ja det høyeste fjellet er 2.650 m. høyt og heter Torre de Cerredo. Man kan vandre i dette ville landskapet på guidede turer, men på La Ruta de Cares skal man ikke ha guide. Til tross for sin beliggenhet midt i fjellmassivet er det en enkel rute, nesten uten høydemeter.
 
Vi hadde valgt å bo i landsbyen Posada de Valdeón midt i Picos, og det er en bitteliten by som ligger inne i selve nasjonalparken. Landsbyen ligger 9 km. fra rutens start i den enda mindre landsbyen Cain. Man kan lese om ruten og se en video på både spansk og engelsk her: http://www.rutadelcares.org Vårt hotell het Hotel Rural Picos de Europa og det er et deilig, upretensiøst hotell med fine rom og rimelige priser. Vi ankom kvelden før vår vandring og spiste i ´byen´ hos Begoña, da vårt hotell ikke har restaurant.
 
La Ruta del Cares blir kalt La Garganta Divina (´den guddommelige kløft´) og den går mellom landsbyene Cain og Poncebos. Det er små 12 km. mellom de to byene, men det siste stykket ned mot Poncebos innebærer det delvis en oppstigning og delvis en lang nedstigning. Så vi gjorde det slik, at vi gikk fra Cain og bort til det stedet hvor den siste oppstigningen begynner. Dermed var det overkommelig å gå både frem og tilbake på den samme dagen, og vi endte opp med å gå 23,5 km. Men selv om man ikke kan vandre fullt så langt, så skal man ikke la seg avskrekke, for man kan bare snu når man vil. Vi opplevde ruten som ganske flat, og det ER den, det er bare litt mindre stigninger her og der. Den kan derfor vandres av alle som har et normalt fungerende sett med bein. Man skal huske masse vann, matpakke, solkrem, hatt og evt. regntøy. Vi hadde staver med, og de er grei å ha på de mest hårreisende stykkene av stien.
 
La Ruta del Cares vandres av ca. 300.000 mennesker hvert år og er dermed nok Spanias mest kjente og benyttede vandresti. Vi møtte folk fra mange forskjellige nasjoner, både japanere, kinesere og diverse europeere. Vi gikk midt i juni, før den egentlige sesongen var startet, og stien var ikke alt for overbefolket, men i august kan det være en viss trengsel, sa de flinke folkene på hotellet vårt.
 
Om morgenen kjørte vi 9 km. ned til Cain. Vi parkerte tett på rutens start, hvor veien ender, og grep stavene og ryggsekken. Vi hadde kjøpt proviant i et supermarked før vi kjørte inn i Picos, for i de små landsbyene er det ingen innkjøpsmuligheter overhodet. Det kommer en bil med forhåndsbestilte matvarer et par ganger i uken som hoteller og restauranter benytter, og det er det. Jo, man er virkelig kommet langt vekk fra allfarvei her inne i fjellmassivet.
 
Ruten starter med at man krysser elven Cares på en gangbro, og deretter passerer de rivende vannmassene et el-anlegg. Deretter fortsetter ruten gjennom mørke og dryppende tunneler (ta hatt eller hette på), hvor man skal passe på ikke å dunke hodet inn i klippen. Det gjorde vi begge to, dog uten å ta skade. Etter tunnelene zikk-zakker stien bort over elven noen ganger. Elven ligger langt nede, og fine gangbroer fører oss over vannmassene. Man skal av og til ha sterke hender for ikke å få panikk, men så må man ta seg sammen og kikke opp mot himmelen.
 
Landskapet er så betagende og spektakulært at man synes tiden forsvinner. Før vi hadde sett oss om hadde vi gått 10 km. uten at det virket som noe som helst. Man er så opptatt av å beundre landskapet at man slettes ikke enser annet. Til tider ser man at ruten er hugget inn under klippene så det er ståhøyde, og til tider er stien bred og går på kanten av kløften. Stien er hele veien ganske bred, så det er ikke sånn at man står på en 20 cm. bred avsats med loddrette fall ned mot bunnen. Stien føltes hele veien sikker å gå på.
 
Et sted ca. halvveis kunne vi se at det var bygget en slags bro langs den ene siden av kløften. Et stort skilt kunne berette at dette stykket sti heter Pasarela de los Martínez. Det skjedde nemlig det i 2013, at en megastor steinblokk rev seg løs og tok en stor del av stien med seg. Denne steinblokken fikk navnet La Madama de la Huertona, og hun var en ordentlig madam på mer enn 1000 tonn. Stien var dermed totalt sperret for passasje, for det er ingen alternativ vei. Da La Ruta de Cares er litt av en turistmagnet, og dermed inntektsgrunnlag for en masse små bedrifter, innså man raskt at stien hurtig måtte gjenåpnes. Til dette oppdraget kontaktet man brødrene Martínez, som er noen tøffe og herdede fjellboere, hvis familie har bebodd disse ville fjellene i generasjoner. De er derfor ikke redde for loddrette stup eller bratte fjellsider, og med disse garvede knarkene fikk man på bare 2 ½ måned gjenåpnet stien. Nasjonalparkens ledelse var klar over at det skulle gå raskt, så alle seil ble satt til for å få arbeidet gjort på rekordtid. Da det var ferdig ble det kun ca. 30 m. lange stykket oppkalt etter de to brødrene for å hedre deres innsats. Og det er da rørende. Nå er det til og med bygget inn en glassplate på et lite uthakk på pasarelaen, hvor man kan stå og forestille seg at man svever eller hva man nå gjør. Jeg prøvde, men var nå ikke begeistret for det, da det kilte i magen og på alle måter var skremmende. Et loddrett dropp på ca. 100 meter har man under sine føtter, og Cares pisker avsted der nede gjennom en ganske smal renne, så jo, det er ganske spesielt.
 
Etter endt vandring på små 6 timer med diverse pauser, var vi enige om at denne ruten skal ha 7 av 5 mulige stjerner. Det blir ikke flottere noe annet sted på planeten, vil jeg uten å nøle påstå. Vi er vilt begeistret og vil anbefale alle å ta Picos de Europa med i deres ferieplanlegging. Og så skal det bare helt til slutt sies at fjellene fikk navnet Picos de Europa, fordi de var den første landkjenning man fikk i Europa, når man kom seilende fra Amerika. Los Picos omfatter et område på 646 km2, altså større enn Bornholm, og det fortjener å bli besøkt av alle fra nær og fjern.
 

På ’turisttur’ i det autentiske Spania – en gastronomisk opplevelse i Alfarnatejo

Jeg er ikke turist på Costa del Sol, men allikevel lød denne ’turistturen’ så spennende og spesiell at jeg lot meg lett overtale til å bli med. ’En gastronomisk opplevelse i det autentiske Andalucía’ – what’s not to like?
 
Det er tidlig om morgenen da jeg blir plukket opp av den komfortable turistbussen på et avtalt sted i Fuengirola. Foran meg venter en helt spesiell dag, hvor vi skal besøke noen lokale spanske familier og nyte et godt måltid. Men først skal det samles opp noen flere personer langs kysten. Endelig setter bussen kurs mot innlandet, og etter en god kjøretur og en masse høydemeter triller bussen inn på en plass i byen Colmenar. Det er forholdsvis tidlig, men Miguel har sørget for at byens churros-sted er klar med friske churros, som stekes foran øynene på de måpende turistene. María, som churros-damen heter, svinger rutinert deigen rundt i det store fatet med kokende olje, så det på få sekunder er godsaker klar til oss alle sammen. Naturligvis er det flytende sjokolade å dyppe sine churros i på ekte spansk manér. Et par tyske damer sammenligner deigen med leire, men det har jeg nå vanskelig for å være enig med. Gomlende på churros stuer vi oss sammen i bussen igjen – vi har flere stopp foran oss.
 
På vei til neste destinasjon stopper vi ved en olivenfabrikk, hvor vi kan smake på sakene og kjøpe olje direkte fra produsenten, mens det informeres om prosessen i fabrikken. Jeg kjøper med meg en liter olje på glassflaske, for smaksprøvene smakte fantastisk.
 
 
 
 
 
 
Endelig kommer vi til Miguels hus i Alfarnatejo, som mest av alt ligner et museum. Innenfor er det disket opp med smaksprøver på fiken, mandler og likør. Alle varene er fra omegnen og noe som man forøvrig kan kjøpe i Miguels lille utsalg, som mange også gjør.
 
Utenfor står fire kvinner i flamenco-prikkede forklær og smiler. Det er dagens kokker, og de har uten tvil stått over grytene det meste av formiddagen. Når folkene kommer ut av Miguels hus samles de i grupper etter språk og nasjonalitet, og blir sendt av sted med en av damene, som viser veien til sitt hus. Til slutt er bare den danske gruppe igjen, med en enkelt kvinne i forkle. Miguel legger armen rundt Mari Trini, som kvinnen heter: ”Dette er en av mine aller beste mat-damer. Hun skal nok ta seg godt av dere,” smiler han og sender oss avgårde med Mari Trini, som fører an gjennom den lille byen som en andemor med sine andunger.
 
Inne i Mari Trinis hus er det dekket på langbordet. Men vi er tydeligvis ikke på restaurant. Rundt omkring på veggene henger bilder av familiens yndlinger – fra et utall av rammer smiler to jenter i fine kjoler og oppsatt hår til oss. Vi befinner oss i familiens spisestue, og etter å ha kikket oss litt rundt tar alle sammen plass ved bordet. Mari Trini disker opp med lekker salat, en kylling- og kikerter-suppe, svinemørbrad, frukt, kake, kaffe og likør. Det er mat og drikke i rikelige mengder, og det føles som om det fortsetter å komme flere fat inn på bordet. Vi som er gjester i huset reiser oss og hjelper Mari Trini ut med tallerkener og halvtomme fat. Ute fra det store kjøkkenet smiler hun glad – det er tilsynelatende ingen sak for en rutinert kokkedame å diske opp med 5-retters meny til 12 personer på en søndag ettermiddag. Tallerkenene blir vasket for hånd – mens neste rett står og putrer.
Sammen med kake og kaffe kommer også en hjemmelaget likør laget på kvede (på spansk membrillo) og anis. Den smaker himmelsk.
 
Vi er så mett at vi kan nesten ikke reise oss fra stolene når det blir tid for å si takk til vår vert, som følger oss til bussen.
 

Mer enn 20 år med ’gastronomiske turer’ til Alfarnatejo

”Det hele startet ved en tilfeldighet,” forteller Miguel Gutiérrez, da jeg får anledning til å snakke med ham. Han er bysbarn av Alfarnatejo, og for mer enn tjue år siden hadde en av Miguels venner, som jobbet som guide, havnet i en knipe, da han hadde lovet å arrangere en autentisk tur for en gruppe amerikanere. Han klagde sin nød til Miguel, som fant på å vise dem rundt i sin landsby, Alfarnatejo, og i sitt eget hus, hvorpå de avsluttet med hjemmelagede bocadillos på byens torg. ”Jeg regnet det ikke for noe spesielt, men da jeg møtte min venn en uke senere var han helt vill. Det hadde åpenbart vært en kjempeopplevelse for turistene.” Her ble ideen om turistturer hvor man kommer på besøk i spanske hjem født. Men det skulle gå enda to år, før ideen kunne realiseres. ”Tenk deg, jeg skulle ikke bare overtale konene om å åpne opp sitt hjem, jeg skulle også overtale mennene,” forteller Miguel latterfullt. Det siste foregikk på byens bar, hvor det var lettere å få mennene med på ideen over en kald øl. ”Folk fra puebloer er jo annerledes. De er meget vennlige, og de lar døren til huset og bilen stå åpen, så det var en vill idé å skulle ha en flokk med fremmede folk inn i huset, som ikke engang taler ens språk,” forteller Miguel og tilføyer, at det med språkbarrieren tar ikke damene så tungt. ”For å spise godt behøver man ikke kunne forstå hverandre, sier de.”
 
I dag har Miguel 17 damer som lager hverdagsmat til de inviterte turistene. ”Noen av de opprinnelige damene er gått bort, og noen av døtrene har overtatt muligheten,” forteller Miguel, som er meget stolt av damene, som åpner sine hjem helt for de besøkende. ”Man er ikke på restaurant. Du spiser hjemme i familiens hus, med familiens service i de hjemlige omgivelsene de har.” Gjestene får så mye mat og drikke som de ønsker, og det meste er tilberedt med lokale råvarer. Det er ikke ut i fra en ideologisk idé, det er bare sånn, at kvinnene for det meste kjøper inn råvarene på markedet i byen.
 
Alle husene ligger innenfor 10 minutters rekkevidde til fots, og er man dårligt til å gå blir man plassert i et av de husene som ligger nærmest bussen, så man ikke skal gå så langt.
 
Miguel arrangerer gjerne turer for grupper på 20 personer eller mer, men er man færre er det best å tilslutte seg en av de turoperatørene som samarbeider med Miguel. Det arrangeres turer hver søndag, og du kan booke turen som heter ’Gastro Experience, Alfarnatejo a taste of Andalucía’, hos de fleste turoperatørene på kysten.
 
Mari Trini har lagd mat til turistene i 13 år: FOTO ”Det var min svigermor som pleide å gjøre det, og så overtok jeg muligheten,” forteller Mari Trini, som kun lager mat for turistene én gang i uken, da hun også har en jobb som butikkansatt. ”Her i byen forstår de jo utmerket godt hva det dreier seg om, men andre spanjoler kan gjerne ha vanskelig for å forstå hva det er jeg lager,” ler Mari Trin og retter opp ryggen og sier: ”Turistene som kommer her i mitt hjem er alltid i godt humør, og de som kan litt spansk forteller meg ofte at det måltidet de har fått her har vært det beste måltidet de har fått i Spania.”


Alfarnatejo ligger ca. 50 km fra Málaga. Det bor rundt 400 mennesker i kommunen, men i selve byen bor det under 200.

 

Spanias ukjente koloni

Som de fleste vet hadde Spania en rekke kolonier i Mellom- og Sør-Amerika, ja faktisk var nesten samtlige land i denne verdensdelen en del av det spanske imperiet, med noen få unntak som Brasil (Portugal), Guyana (Storbritannia), Surinam (Nederland) og Fransk Guyana (vel, Frankrike). Noen husker også at Filippinene var en tidligere spansk koloni, samt en del øystater i Karibbien, men visste du at Spania også satte sine spor i Afrika? I en av de tidligere spanske koloniene i Afrika er spansk sågar fremdeles hovedspråket. Velkommen til República de Guinea Ecuatorial!
 
Ekvatorial-Guinea, som landet kalles på norsk, er en liten sentral-afrikansk republikk beliggende på vest-kysten av Afrika, og landet har grenser til kun Kamerun og Gabon. Kyststripen vender mot Atlanterhavet i Guineabukten, og Ekvatorial-Guinea består av en fastlandsdel, samt fem bebodde øyer. Noe merkverdig befinner hovedstaden Malabo seg på en av øyene, nemlig den store øyen Bioko. Ikke bare det, øya Bioko ligger også mye lenger nord enn fastlandsdelen av Ekvatorial-Guinea, rett utenfor kysten av Kamerun. Landet er lite i areal, og har bare ca. 1,3 millioner innbyggere. I tillegg til spansk er også fransk utnevnt til offisielt språk. Det snakkes også en håndfull lokale stammespråk. Befolkningen er for det meste katolsk, og nesten 70 % av befolkningen benytter spansk som sitt hovedspråk.
 

Under spansk styre frem til 1968

Historisk sett var Ekvatorial-Guinea befolket av pygmeer, i likhet med Kamerun, som fremdeles har en del stamme-folk som tilhører de opprinnelige pygmeene. På 1400-tallet ble landet en portugisisk koloni, og i flere hundre år var Ekvatorial-Guinea et viktig oppsamlingssted for slaver som skille fraktes ut fra Afrika i skip til Amerika. I 1778 ble landet en spansk koloni, og spanjolene opprettet kaffe og kakaoplantasjer, særlig på øya Bioko. En meget god spansk film som beskriver livet i Ekvatorial-Guinea under kolonistyret er «Palmeras en la Nieve», eller «Palmer i snøen», som den heter på norsk hvis man vil søke den opp på Netflix. På 1950-tallet ble det opprettet flere nasjonalistiske politiske partier som krevde uavhengighet fra Spania, og i 1968 ble Ekvatorial-Guinea en anerkjent selvstendig republikk. Som det så ofte går i Afrika var den første presidenten en tyrannisk diktator, og Francisco Macias Nguema sin 10-år lange regjeringsperiode medførte at ca. en tredjedel av befolkningen ble drept eller flyktet fra landet. Etter et statskupp i 1979, iscenesatt av presidentens nevø, ble presidenten henrettet, og nevøen Obiang Nguema overtok makten. Han er fremdeles sittende president, og er per i dag den lengst sittende presidenten i verden. Dessverre har han vist seg ikke å være så mye bedre enn onkelen, og befolkningen lever fremdeles i stor nød og fattigdom.
 

Tropisk klima, jungel – og olje

Til tross for navnet går ikke Ekvator gjennom Ekvatorial-Guinea, men derimot gjennom Gabon, litt lenger sør, samt øystaten São Tomé og Príncipe ute i Atlanterhavet. Nærheten til ekvator gir et varmt og fuktig tropisk klima, og til tross for økt nedhogst av regnskogen er fremdeles store deler av landet dekket av tett jungel. Det dyrkes fremdeles kaffe og kakao på den vulkanske øyen Bioko hvor hovedstaden ligger, men langt i fra i like stor grad som under koloni-perioden. I 1996 ble det funnet olje i havet utenfor Ekvatorial-Guinea, og landet har i løpet av kort tid blitt en av de største olje-eksportørene i Afrika sør for Sahara. Dette kunne ha gitt befolkningen muligheten til å komme ut av fattigdommen, og Ekvatorial-Guinea har potensiale til å bli en av Afrikas mest velstående nasjoner. Dessverre gjennomsyres det politiske systemet av korrupsjon, og mesteparten av de økonomiske inntektene havner i fanget på diktator-presidenten og hans familie, uten å komme befolkningen til nytte i nevneverdig grad. Til tross for dette er landet opptatt som medlem i FN. Som ethvert land med regnskogsmiljø har Ekvatorial-Guinea et rikt dyreliv, med en rekke nasjonale og regionale endemiske arter, dvs. arter som kun finnes her og ingen andre steder. Landet mangler storvilt og typiske afrikanske savanne-arter som løver, gnu, sebra, leopard, osv., men de har en bestand av skogselefanter, en noe mindre rase eller underart som har tilpasset seg et liv i tett regnskog fremfor savanne. Dyrelivet er truet av nedhogst av regnskogen, som er lite kontrollert.
 

Potensiale for øko-turisme

I dag er turismen nesten fraværende fra Ekvatorial-Guinea, selv om potensialet for øko-turisme så absolutt er tilstede, om det investeres i forbedret infrastruktur og fasiliteter. Utenlandske besøkende i landet er nesten utelukkende tilsluttet olje-industrien, og besøker landet i sammenheng med jobb. Inntekter fra olje og gass utgjør ca. 85 % av brutto nasjonalprodukt (BNP), men allikevel er hele 70 % av den yrkesaktive befolkningen involvert i jordbruk og skogbruk, ikke i gass og oljeindustrien. Jordbruk og skogbruk utgjør bare 5 % av BNP, men sysselsetter allikevel størstedelen av arbeidsstyrken. Foruten olje og gass eksporteres det bl.a. tømmer, kakao og kaffe, palmeolje, bananer og mais, samt andre avlinger i mindre grad. Ekvatorial-Guinea har til tross for økende nedhogst av regnskogen fremdeles noe av den siste gjenværende regnskogen i Afrika, så om de hadde bedre utnyttet potensialet for øko-turisme hadde de kunnet oppnå bevarelse av regnskogen for fremtidige generasjoner, i stedet for den kortvarige profitten som nedhogst av regnskogen representerer.
 

Ekvatorial-Guinea

Ekvatorial-Guinea var ikke det eneste stedet spanjolene involverte seg i Afrika, men det er det eneste spansktalende landet i Afrika i dag.
Deler av Marokko, spesielt den nordlige delen, var fra 1912 til 1956 et spansk protektorat som gikk under navnet Spansk Marokko, mens det øvrige Marokko var et fransk protektorat (Fransk Marokko).
Vest-Sahara rett syd for Marokko var også et spansk protektorat, fra 1884 til 1975. Det var i denne perioden kjent som Spansk Sahara. De neste 4 årene var Vest-Sahara under administrasjon av både Marokko og Mauretania, men siden 1979 har Marokko alene gjort krav på Vest-Sahara. Nesten halvparten av verdens land har imidlertid anerkjent Vest-Sahara som et selvstendig land, og Marokko anses i økende grad å være en okkupasjonsmakt i landet.
Som de fleste er kjent med har Spania i dag to autonome enklaver i Marokko, Ceuta og Melilla, som representerer Spanias siste krampetrekninger på det afrikanske kontinentet. Begge anses av Marokko som å være urettmessig okkupert av Spania.

 

Siste nytt

Allergikere kan gå en hard tid i møte · Spanjolene får færre…

Allergikere kan gå en hard tid i møte En hard vår for allergikere er tilsynelatende på vei. Den ytt...

Kortnyheter

Gratis buss i Marbella · Andalusisk eksport frykter tilbakeg…

Gratis buss i Marbella De lokale politikerne nøler ikke med å gi skattelettelser og gratis tjeneste...

Kortnyheter

Halv million på skjulte ventelister · Sterk andalusisk innsa…

Halv million på skjulte ventelister 350.000 personer står på de andalusiske sykehusenes ventelister...

Kortnyheter

Flere ferieboliger enn hotellrom · EU fortsetter et par år t…

Flere ferieboliger enn hotellrom Utleie av ferieboliger er blitt så populært blant turister - og så...

Kortnyheter

De siste artiklene - Det Norske Magasinet

2 minutt med sjømannspresten

Karnevalstiden feires stort i Spania. Store og små kler seg ut i fargerike kostymer og pynter seg me...

Annet

Jack Harper – Málaga CFs lokale skotte

Málaga CF har en i en årrekke ført en mer eller mindre bevisst strategi med å hente opp minst én tal...

Sport

Til London for læringsteknologisk påfyll

Skolens IT-ansvarlige og ledelse deltok i januar på BETT et berikende teknologishow i London. D...

Tema & Profiler

Skriverne på Solkysten

For tiden har Norsk Forenings skrivegruppe påtatt seg oppdraget med å sende inn litt stoff fra det s...

Annet

Permanent Makeup

Er du lei av makeup som ikke holder hele dagen, så skal du lese dette.Mange av mine kunder i klini...

Helse

Er utrensning viktig for kroppen?

Lider du av eksem eller andre hudlidelser?   Fakta: Chloe og Friederich er holistiske beha...

Helse

Har du smerter i knær, hofter, rygg, føtter eller nakke?

Føler du deg tom for energi? Når kroppen blir rettet opp fra føttene og hele veien opp i nakken er ...

Helse

Lider du av helseangst?

Er du redd for at du er syk? Frykter at du lider av kreft, hjertesykdom eller sklerose?Sjekker du k...

Helse

Autoimmune sykdommer

I økende grad hører jeg om mange mennesker som lider av det som kalles autoimmun sykdom. Det er ette...

Helse

The View Marbella

Er du på jakt etter noe helt spesielt? En bolig hvor du hver morgen kan nyte utsikten over Middelhav...

Bolig - Spania

SUPER-SELEZNOV

Den nye spissen i Málaga vil spille i La Liga – mens den 11-årige sønnen voktes av sikkerhetsvakter ...

Sport

Skandinaver; «Født i en gullstol»!

Da jeg kom til Spania for snart 14 år siden, var det for å drive en liten restaurant og bar inne på ...

Tema & Profiler

Utflukter & Reiser

Orihuela - Alicante-provinsens kulturelle hovedsta…

Vi står i lav morgensol på broen Puente de Poniente i Orihuela og kjenner duften av nytraktet kaffe fra en bar like ved. Under oss flyter Rio Segura- langsomt og dovent. 20 kirkeklokker opplyser simultant byens 32.000 innbyggere at det er på tide å komme i gang med dagens aktiviteter.   Orihu...

Utflukter & Reiser

Las Minas de Bédar

Las Minas de Bédar ligger ca. 20 km. fra Mojácar, og det er anlagt en spennende vandrerute gjennom de gamle minegangene og tunellene. Ruten heter SL- A 77 og hvis man Googler det ser man ruten. Nå skal vi ut på en vandretur på 11,7 km. gjennom et meget variert og betagende landskap, og da denne rute...

Utflukter & Reiser

Museo Ruso - Samlinger fra Det Russiske Museum

Det er ikke mye røyk over den gamle tobakksfabrikken, som blant annet huser det russiske museum. Helt nøyaktig heter det dog Colección del Museo Ruso, San Petersburgo / Málaga og er litt av en skjult juvel blant Málagas museer.Da Det Norske Magasinets utsendte besøker museet er det ikke den typiske ...

Utflukter & Reiser

Kultur

Juniorensemblet Barratt Due er et kammerorkester for spesielt motiverte strykere, og retter seg mot aldersgruppen mellom 12 og 16 år, men dyktige yngre strykere kan tas opp tidligere.

Det berømte juniorensemblet til Barratt Due holder…

Barratt Due musikkinstitutt er et av Europas fremste og mest særpregete utdanningsinstitusjoner inne...

Kultur

Spania er et utrolig vakkert og variert land, og med et par grep burde det kunne befeste sin posisjon som et av verdens fremste turistland, og øke ytterligere.

Færre turister i Spania – hvorfor, og…

Etter noen fantastiske år med stadig flere turister og månedlige rekorder i antall besøkende i hele ...

Kultur

Museo de la Imaginación – slipp fantasien…

New York har et. Moskva har et. Wien har et. Og nå har Málaga også sitt eget museum for optiske illu...

Kultur

Sport

Jack Harper – Málaga CFs lokale skotte

Málaga CF har en i en årrekke ført en mer eller mindre bevisst strategi med å hente opp mi...

Sport

SUPER-SELEZNOV

Den nye spissen i Málaga vil spille i La Liga – mens den 11-årige sønnen voktes av sikkerh...

Sport

Stadig flere blir med Oso Polar på kamp

Solkysten har et utall av aktiviteter og muligheter. Men flere og flere ønsker å være med ...

Sport

Annet

2 minutt med sjømannspresten

Karnevalstiden feires stort i Spania. Store og små kler seg ut i fargerike kostymer og pynter seg med morsomme masker. Vi danser og synger, og stemningen er god. I sjømannskirka har vi også feiret kar...

Annet

Skriverne på Solkysten

For tiden har Norsk Forenings skrivegruppe påtatt seg oppdraget med å sende inn litt stoff fra det som skjer i foreningen. Inger Jakhelln som har skrevet til magasinet gjennom flere år, har sagt fra s...

Annet

Los Vikingos Golf - Mar 2019

LOS VIKINGOS SPILTE PÅ SANTANA GOLF KLUBB 10. FEBRUAR 2019. Los Vikingos som er en golfklubb for nordmenn på solkysten spilte sin andre turnering for 2019 på Santana Golf Klubb søndag den 10. febru...

Golf

Tema & Profiler

Til London for læringsteknologisk påfyll

Skolens IT-ansvarlige og ledelse deltok i januar på BETT et berikende teknologishow i London. D...

Tema & Profiler

Skandinaver; «Født i en gullstol»!

Da jeg kom til Spania for snart 14 år siden, var det for å drive en liten restaurant og bar inne på ...

Tema & Profiler

Spanske nummerskilt - Hvor er vokalene?

Det er vel ingen som ikke har sittet i trafikken og lekt ordleker med de forskjellige bokstavene på ...

Tema & Profiler

Spanias skattkammer

Vend blikket mot nord til auksjoner som byr på spennende kjøp til rimelige priser. Storviltjegeren ...

Tema & Profiler

El-løpehjulene inntar Málaga - men befinner seg i et juridis…

Det varme klimaet, gågater i det meste av byen og turister året rundt gjør Málaga til en attraktiv b...

Tema & Profiler

Día del Padre i Spania - Annerledes enn Farsdag i Norge

Vissa dager i året berikes med å feire ulike tema. Den mest feirede dagen i vår del av verden, forut...

Tema & Profiler

Norrbom Marketing

Kontakt

Leserservice

seksjoner

Norrbom Marketing

Centro Idea
Ctra. de Mijas km. 3.6
29650 Mijas-Málaga
Tel. 95 258 15 53
norrbom@norrbom.com