Vélez de Benaudalla og Cerro del Toro ved Motril

Her er bare en superfin dagsutflukt, hvor vi besøker et fint anlegg med loddrette hager og spennende huler, samt et sympatisk kildeutspring i Vélez de Benaudalla. Deretter kjører vi ned mot Motril, hvor vi litt utenfor byen finner den spennende parken Cerro del Toro med en herlig liten fjelltopp, og stier som fører ut over kløften Barranco de Las Provincias til et sted hvor det bodde mennesker før bronsealderen samt et uhyre sjeldent geologisk fenomen. Deretter begir vi oss opp på et mystisk platå, hvor stor magi har funnet sted. Vi avslutter turen hos El Nuevo Rex i Motril med kaffe og kaker.
 
Hvor ofte har vi ikke sust forbi skiltet med Vélez de Benaudalla på vei til Granada langs motorveien? Men i dag skal det være slutt, så fra A 7 / A 44 tar vi avkjørsel 181 mot Vélez de B. og kjører ned til byen. Vi parkerer rett ved innkjørselen til byen, hvor en stor plate ønsker velkommen i en rundkjøring. Nå begir vi oss bortover hovedgaten. Etter 700 m. ser vi på høyre hånd et skilt med El Nacimiento, og det betyr jo kildeutspring, så det skal vi se. Faktisk er dette kildeutspringet årsaken til at allerede romerne slo seg ned her, og kilden har gitt vann til byen helt siden den gang. I dag er det en liten dam ved kilden, hvor man kan lese de fine ordene: ”Hvis du ikke er født i syden, så skal du væte dine hender i meg, for så vil du få kjærlighet og helbredelse, og med herfra vil du bringe den livsgleden som det andalusiske folket har”. Vi setter oss derfor på kne for å dyppe hendene og få mer livsglede. Vannet er ganske varmt, så det må komme langt nede fra. En fin sti førte oss bort til utspringet og nå fortsetter vi videre langs stien, bort forbi den gamle vaskeplassen hvor kvinnene satt på knærne for å vaske og skrubbe i gamle dager, før vaskemaskinen ble oppfunnet.
 
Stien går ned på hovedgaten igjen, og vi går tilbake mot bilen, inntil vi ser et skilt med Jardín Nazarí og nå følger vi bare skiltene. Denne hagen er byens hovedattraksjon og den er anlagt av dynastiet Nazarí på 1300-tallet. Kilden som vi nettopp besøkte gav og gir vann til hele byen, og den dag i dag løper det i kanaler ned mot kløften som byen ligger ved. El Jardín Nazarí ble og blir også vannet av kilden, og etterpå renner det bare ned over klippen. Dette konstant rennende vannet har gitt anledning til at en masse dryppsteinshuler oppsto og dem kan man se i hagen. Hagen har åpent fra 11-13 og 16-18 ons-lør. Søndag kun 11-13 og mandag og tirsdag er det stengt.
 
Hagens inngang er ved turistkontoret, og for oss pensjonister koster det kun 1 € å komme inn. Man får utlevert et kart over hagen og får vite at denne hagen er nr. 2 i Granadaprovinsen etter El Generalife ved Alhambra. Hmm, helt så fin er den nå ikke, men den har noen interessante trekk: akkurat som den opprinnelige hagen blir den nå brukt delvis til prydplanter og delvis til grønnsaker. I den ene enden av hagen er det en flott løvsal dannet av sjasmin og i den andre enden stiger man ned en trapp til de loddrette hager eller huler. Her kan man gå inn i meget spesielle huler med vann som drypper konstant, og de er både flotte og spennende. Ja, faktisk går dette vertikale hage / hule systemet helt ned til den gamle hovedveien mellom Motril og Granada. Før man går helt ned der skal man tenke på at man også skal opp igjen.
 
Hagen ble først gjenåpnet i sin nåværende form i 2014, etter å ha vært ødelagt under Napoleonskrigene og deretter å ha blitt glemt i flere århundrer. Man kan derfor glede seg over at den nå er gjenåpnet, og den er så absolutt verdt et besøk, især pga. de mystiske hulene. Før vi forlater byen kaster vi bare et lite blikk opp på det store arabiske tårnet som troner over byen.
 
Nå kjører vi tilbake mot motorveien og i rundkjøringen på toppen tar vi vei A 4133 mot La Gorgoracha og Motril. Ca. 1,1 km etter vi har passert tunnelen ved La Gorgoracha skal man holde utkikk etter skilt på venstre hånd. Det står et stort der med: Adecuación Infraestructuras Parque Periurbano del Cerro del Toro, Motril. Nedenfor står et lite hvitt skilt med Aparcamiento. Her tar vi inn og kjører ned langs grusveien tv. til en kjegleformet figur og deretter opp på en stor, flat parkeringsplass. Her stopper vi. Rett foran nesen vår ser vi den lille toppen, som heter Cerro del Toro, 314 meter over havet. Den skal vi opp på! Det er ikke mer enn 65 høydemeter opp dit, så det er et must. Det er litt bratt i starten, men deretter går man på kryss og tvers, og så er det lett. Til slutt skal vi bare kravle litt bort over noen klipper, men på mindre enn 15 minutter står vi oppe på toppen.
 
Her oppe er det en herlig utsikt ned mot havet og Motril, ned over parken vi nå besøker og opp mot snøen i Sierra Nevada. Etter en fin stund på toppen kravler vi ned igjen og spiser våre matpakker i bilen. Nå begir vi oss ned mot kløften Barranco de las Provincias. Det er en kjetting over en grusvei på høyre hånd, og den fører bort til inngangen til selve gruven og gruvedriftsmuseet. Dessverre er begge deler stengt. Jeg ringte til Motril kommune for å høre når gruven var åpen, men fikk kun vite at den er lukket inntil videre. Au da! Ingen ville ut med hvorfor. Det virker merkelig, når man nå har brukt en masse penger på noen artige bygninger og broer, som vi nå skal ned å se på. Men til tross for at gruven er stengt er stedet allikevel et besøk verdt.
 
Vi tar derfor vei nummer på høyre hånd og går ned langs den inntil vi når et T-kryss hvor en vei går skarpt til høyre, hvor det står ´coto privado de caza´. Her går vi ned og står om ikke lenge på en slags plass med benker og toaletter, som aldri har kommet i bruk. Her slår vi oss ned og spiser våre matpakker.
 
Nå tar vi broen over kløften og kommer bort til enda en stor plass flankert av en del bygninger som er åpne ut mot plassen. Det ser ut som om man har hatt en masse penger å bruke på dette prosjektet, og så har det allikevel gått rett i dass. Noe så ergerlig! Her ser vi to store skilt med interessante opplysninger.
 
Det første skiltet beretter om at man her ved kløften har funnet spor (potteskår) fra menneskelig bosettelse fra kobberalderen, altså den perioden som ligger mellom steinalderen og bronsealderen. Funnene er muligvis stilt ut i det lukkede museet oppe ved gruven, men det er allikevel moro å tenke på at dette stedet har så mye historie.
 
Det andre skiltet forteller om et meget voldsomt geologisk fenomen, som fant sted for 251 millioner år siden. Man mener at det da fant sted en meget stor geologisk begivenhet, som betydde at store kontinentalplater flyttet seg. Det var så voldsomt at mange dyrearter døde ut i ettertid. Dette fant altså sted 186 millioner år før den store begivenheten som medførte at dinosaurene døde ut. Det er lenger siden enn man kan klare å begripe. Men akkurat her hvor vi nå står kan vi se resultatet av denne geologiske begivenheten, kalt el límite Permotriásico, mellom de geologiske tidene Paleozóica og Mesozoica. Når man kikker over på fjellsiden litt til venstre for toppen ser man tydelig to forskjellige klippearter, som er satt opp mot hverandre. Til høyre er klippen rødlig og til venstre er den grålig. Det er el límite Permotriásico vi her ser på, og det er spesielt.
 
Etter å ha beundret dette sjeldne fenomenet går vi opp mot La Cartuilla. På veien opp langs denne lille stigningen ser vi flere ganger over mot toppen og klippen, hvor vi også kan se noen gruveåpninger, inkludert den som nå er stengt. Det er et meget spesielt sted. Oppe på flaten går vi til høyre ved en sti som går langsetter en mindre klippe. Stien fører opp til et lite platå mellom noen klipper. Her merker vi alle en meget spesiell energi, som om det her i fortiden har vært en offerplass eller en form for helligdom. Det gir jo mening at de folkene som bodde nede ved kløften hadde et hellig sted. Vi kan i hvert fall alle sammen merke ´noe´, ja Kristian fikk gåsehud opp og ned langs armene. Det er en god og behagelig energi vi her suger til oss. Her sitter vi en stund og overgir oss til landskapet og fordums tider. Deretter følger vi en liten sti som går lenger opp til en åskam med en fin utsikt.
 
Nå gjenstår det bare å gå ned på den store plassen og kikke ut over de mange vandrestiene som ligger nedenfor, og deretter å gå opp til gruvetårnet, som er reist til ære for de gruvearbeiderne som her utvant så sjeldne mineraler som spalerit som gir sink, galena (en form for bly), smithsonite (også sink) og fluor. Det var især i 1970-årene at den moderne gruvedriften fant sted. I 2013 ble tårnet innviet til minne om de mennene som hadde det harde arbeidet i gruvene.
 
Det hviler en spesiell stemning over hele området, og derfor er det et besøk verdt, selv om det nå er litt forsømt og lukket. Men pyttsann. Nå drar vi inn til kafé El Nuevo Rex i Motril, hvor vi får herlig kaffe. Ja, stor var vår sorg, da den opprinnelige kafé Rex stengte da gammelfar døde. Det skulle gå mer enn 10 år før den ene av de 10 barna fikk åpnet Cafe Rex igjen. Men nå ligger den der med en deilig fortauskafé og helt den samme nydelige kaffen og croissant a la plancha con mantequilla som før. Og nå har de også kake. Hva mer kan man forlange? Adressen er Avenida de la Constitución 5, Motril.
 
Man kan se og laste ned våre ruter i Cerro del Toro på elsebyskov.com under Hikes / Maps and routes / La Danesa. Rutene heter Op på Cerro del Toro (0,8 km) og Cerro del Toro (3,8 km.).

En natt på fortryllende Hotel Castillo de Monda

”Det sies at det går en underjordisk tunnel ned til kirken, men ingen av oss har noensinne funnet den,” forteller Maryn begeistret. Han er manager og hollender, og driver borgen sammen med to andre hollendere. Kirken som han snakker om er den som ligger midt i Mondas sentrum. Den ligger nøyaktig der hvor byens moské sto for flere århundrer siden.
 
Den opprinnelige konstruksjonen av Castillo de Monda går tilbake til 800-tallet. Borgen har både vært på mauriske og kristne hender, og det siste angrepet skjedde i 1570 under et kort arabisk opprør som totalt ødelagte borgen, som sto igjen som en ruin i de neste 400 årene, inntil noen tyske aristokrater kjøpte de sørgelige restene. Etter et mislykket gjenoppbygningsprosjekt ble det som fremdeles var ruiner solgt videre til en gruppe engelske entreprenører, som gjorde jobben ferdig og åpnet et luksushotell. Deretter ble det solgt til en amerikansk gruppe, som ville gjøre det om til timeshare. I 2016 kom det i nederlandsk eie.
 
Spøker det på borgen? ”Naturligvis!” svarer Maryn enda mer begeistret, og henviser til en lokal historie som handler om ”prinsessen” på Castillo de Monda og ”prinsen” fra en nærliggende borg, samt naturligvis en masse mystikk. Historien står forklart på en tavle ute foran borgen. Maryn erkjenner dog, at hverken han eller noen av hans kollegaer noensinne har opplevd noe mystisk finne sted der.
 
Når man beveger seg rundt på den store borgen som har innvendige og utvendige passasjer, små, semi-private terrasser i forskjellig høyde og adskillige tårn, er det umulig å si hvor mange rom det egentlig er. Det føles som hundrevis, men det nøyaktige tallet er 27. ”Det gjør det relativt enkelt for oss å stenge av hele borgen når det f.eks. holdes bryllup her, noe som er meget populært,” forteller Maryn.
 

Rommene


Det er maurisk stemning for alle pengene i borgens nøye innredete rom. Det rommet som Det Norske Magasinets utsendte overnattet i hadde en himmelseng av mørkt tre, men andre rom har annen innredning. Alle rommene har en vakker utsikt og fra vårt rom var det utsikt direkte ut til et av borgens originale tårn, samt hele øst-siden av Monda. Det finnes også rom med to soverom og så finnes det også leiligheter.
Det hersker en desidert middelalderstemning når man går bort over de autentiske gulvflisene og de håndvevde gulvteppene.
Som et ekstra pluss kan det nevnes at wifi fungerer helt perfekt på rommene – og overalt på borgen faktisk.
 

Restauranten


På nest øverste etasje finnes hotellets restaurant, som har en meny av en beskjeden størrelse, men med et overveldende innhold. Vi blir presentert for dagens meny, og velger denne samt en á la carte. Og vi blir ikke skuffet. Maten er helt tipp-topp og flott presentert. Det er fyr i peisen, som befinner seg midt i rommet, og personalet er ytterst oppmerksomme på våre ønsker og behov.
Det er vanskelig å si om resten av restaurantens gjester bor på hotellet eller om de bare har kommet hit for å nyte en god middag og et godt glass vin. Begge deler er sannsynlig.
 

Kafé og pool


I lokalet ved siden av restauranten ligger hotellets kafé/bar, og bak baren står en bartender som kan tilberede enhver cocktail som du kunne tenke deg. Selve kafé-området er innredet i maurisk stil med fargerike fliser, mauriske hvelvinger og mønstre i veggene. De lette kurvmøblene er enormt fascinerende der de står plantet mellom kampestein og borgmurer, og bringer rommet inn i det 21. århundre.
Felles for alle de store lokalene er at borgens opprinnelige mursteiner nærmest trenger seg på når de velter ut mellom finpussede og flott malte vegger. Det er en konstant påminnelse om borgens opprinnelige skikkelse, og enormt sjarmerende.
 

Byen


Fra borgen kan man på få minutter gå direkte ned til Monda by. Der kan man se den gamle romer-veien, besøke olivenmøllen eller bare få seg en tapas og en øl. Det ligger kun noen ganske få restauranter i byen, men kirkeplassen er spesielt sjarmerende.
 

Få mer informasjon og se fotos og video av hotellet på www.castillodemonda.com

+34 952 45 98 36 Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
 

Drømmen om en øde strand...

Etter hvert som våren vil by på stadig bedre og varmere vær begynner vi igjen å søke til strendene langs Costa del Sol, om ikke alltid for å bade da det fremdeles er kaldt i vannet, men for å slappe av og nyte solen. Alle har vi vel en eller annen gang drømt om en helt øde strand, en strand hvor vi kan være helt alene som Robinson Crusoe, om enn bare for en dag. Er dette en drøm som kan gå i oppfyllelse på Costa del Sol? Umiddelbart vil nok mange si nei, at det ikke er mulig når været er varmt og fint og sesongen har så smått startet, og alt etter hva man definerer som Costa del Sol kan dette også være riktig. Vi vil her gi deg noen tips som kan være verdt å forsøke for deg som ønsker en fredfull dag i ensomhet på stranden, og om stedene kanskje strengt tatt ikke tilhører Costa del Sol, så kan de nås innen rimelig tid med bil.
 
Det er ikke til å stikke under en stol at man må være innstilt på å bevege seg et stykke avgårde for å finne helt eller nesten folketomme strender på Costa del Sol – det er simpelthen for mange folk som bor her til at de mest innlysende stedene noensinne vil ha øde strender i de tidene på året hvor det er varmt nok til å hoppe i havet og været er bra. Jeg og min familie har derimot hatt suksess med å sette oss i bilen og kjøre et stykke, og vi har ofte tilfeldig oppdaget fantastiske steder ved å utforske små, umerkede sideveier. Mange av elvene som har vannføring hele året, eller mesteparten av året, er også fremdeles rene nok til å bade i, og kan være et godt alternativ også i høysesongen, da de fleste søker til sjøen og strendene der. Vi skal dog holde oss til steder ved sjøen i denne artikkelen.
 
Om man drar øst for Málaga by vil man generelt finne at det er bedre plass på strendene enn om man kjører vestover, og spanjolene er i flertall på de fleste av disse strendene. Prisene på mat og drikke er mye rimeligere enn om man drar til strendene i motsatt retning, og atmosfæren er annerledes og stedene er til tider befriende fri for turister.
 
En av våre favoritter ligger ikke så langt fra Nerja, rett før starten på Costa Tropical når man kommer kjørende fra Málaga by. Stranden er kjent som Playa El Cañuelo eller Cañuelo Beach, men om man bruker gps eller google maps er det best å søke på Cala del Cañuelo. Dette er en meget velkjent strand, og i høysesongen er den som de fleste andre strender langs kysten godt besøkt. Utenfor høysesongen er den derimot forbausende folketom, selv om temperaturen er bra og innbyr til en dukkert. Litt av årsaken er antagelig at man må parkere oppe ved hovedveien, og det er et godt stykke å gå ned til stranden, spesielt om man har mye å bære. Under høysesongen går det buss fra parkeringsplassen og ned til stranden hele dagen, og da blir denne perlen av en strand plutselig tilgjengelig for alle. Vi synes definitivt det er verdt den noe lange spaserturen ned til stranden utenfor høysesongen, og som man ser på bildene er det ingen umulighet å gå ned, selv med små barn. Det er til og med en restaurant i ene enden av stranden som ofte holder åpent også utenfor sesongen, eid og drevet av en familie som bor i huset sitt på stranden! Cañuelo har en blanding av rullestein og sand, og om man tilbringer en full dag der kan man nyte en praktfull solnedgang om kvelden.
 
I motsatt ende av kyststrekningen vår er det noen spennende sideveier som man kan utforske på strekningen Algeciras-Tarifa. Her er kysten mye mer dramatisk, og man kan finne både typiske rene sandstrender, samt også klippekyst med fjell og berg som strekker seg ut i vannet og danner små basseng, hvor man akkurat som i Norge kan ta med de minste for å se etter krabber og småfisk i fjæren. Utsikten over til Marokko er fabelaktig, og vannet er friskt og ganske kaldt, på grunn av beliggenheten ved Gibraltar-stredet, hvor Atlanterhavet møter Middelhavet. Flere steder har vi vært helt alene her, og noen ganger kun i selskap med lokale fiskere som prøver fiskelykken fra klippene. Ofte har de fått ganske mye fisk, så for dem som liker å fiske er dette også et flott sted å legge turen til. Som en bonus, om man besøker stedet i mars/april, kan man også se et rikt fugleliv, da migrasjonen fra Afrika starter og store mengder av fugler flyr over til Spania fra Afrika.
Neste gang du drømmer om en øde strand kan jeg sterkt anbefale å kjøre en dagstur, og prøve ut en av de mange sideveiene som dukker opp med jevne mellomrom. Kanskje du finner ditt eget lille paradis slik som vi har gjort!

Påskeopptog i Puente Genil – skremmende masker og søte dyr

 
Byen syder av stemning når jeg kjører inn i Puente Genil. Det er fantastisk varmt vær, og tradisjonen tro er de spanske familiene ute og promenerer med alt som hører med av stilfulle skjorter og finstas - og vannkjemmet hår og korketrekkere for barnas vedkommende. Det er påskedag i den lille byen med 30.000 innbyggere, og langs hovedtorget har familiene tatt plass på de mange bordene og stolene som er satt frem for anledningen. Hver eneste kvadratmeter er utnyttet for å lage plass til spisegjester, på denne dagen som nok er restaurantene og kaféenes største inntjeningsdag.
 
Det er ikke store flåter båret på skuldrene av unge menn tilskuerne venter på. I stedet er det en rekke bibelske figurer som går opp og ned i hovedgaten som er dagens hovedattraksjon. Nærmere beskrevet 400 bibelske figurer, som representerer passasjer fra det nye og det gamle testamentet.
 
Mens jeg venter på at opptoget skal sette i gang får jeg selv en kopp kaffe på Casa Pedro, som er nevnt i Michelin-guiden og ligger som en sidegate til hovedtorget. Her kan man hygge seg litt i ly fra hovedgatens støy, før det hele går i gang.
 

La Mananta

Påskeuken i Puente Genil er kjent som ”La Mananta” og er en av de mest betydningsfulle religiøse manifestasjonene i Andalucía. Utover det å skildre Jesus lidelse, død og gjenoppstandelse, gir La Mananta et rikt galleri av karakterer, som kan virke helt overveldende på den som ser påskeopptoget for første gang, som var tilfellet for Det Norske Magasinets utsendte. Alle figurene ser ut til å være blandet inn i hverandre i et eneste stort sammensurium, men det er også det som gir opptoget sin sjarm. Opptogene begynner skjærtorsdag og fortsetter til påskesøndag.
 
Figurene er mange, og de representerer alle sammen noe forskjellig. F.eks. er det flere koner i opptoget som går med en torsk eller en kurv med sild eller grønnsaker i hånden – typiske matvarer under fasten. Man skal dog ikke la seg narre av maskene med kvinneansikt, de er alle sammen menn under kostymet. Gøyest er det når det passerer dyr forbi. For de er det faktisk en del av i opptoget, og vi ser både hvite duer, haner og sågar et lam blant de maskekledte mennene.
 

Lettelse og kjølebager

Ved enden av hovedgaten er det et lite torg. Her samles mennene når de er ferdig med å gå ruten. Deres brødre venter på dem ved enden av ruten og står klar til å ta av dem de varme maskene og parykkene. Svetten renner fra mennene og noen av maskene må tømmes for svette etter bruk, selv om mennene bærer en heklet «kalott» under maskene og parykkene, som skal skåne innsiden for alt for mye svette.
 
Selve distansen som mennene vandrer denne dagen er ikke så forferdelig lang. En – to kilometer vil jeg tro. Men det blir gått med langsomme skritt og adskillige pauser, hvor de bare må vente i den steikende solen. Varmen tok knekken på en ung mann ved det stedet vi sto og kikket, og stakkaren måtte en tur ned i et skyggefullt smug og la et overopphetet ansikt få fri for masken i et par minutter, mens han slurpet i seg et par flasker med vann.
Jeg beveger meg over til torget, som syder av festivalstemning. Langs benker og busker står kjølebager med drikkevarer til de dehydrerte mennene. Hver av brorskapene sørger for sine egne og familie og venner tar del i festlighetene. Jeg titter nysgjerrig på tre masker som ligger ved siden av hverandre. De lidende ansiktsuttrykkene er litt skremmende, selv om jeg er godt klar over at det bare er plastikk, maling og en smule nylon til hår. De tilhørende kroppene kommer over til meg og forteller stolt hvilket brorskap de tilhører. ”El Reinado de Yosafat,” forteller den ene og holder stolt sin «medalje» opp foran brystet, hvor inskripsjonen står. De bemerker min interesse for maskene og drar dem lenger frem på benken, slik at jeg kan ta et foto. Jeg lener meg nølende inn over de stirrende ansiktene og knipser et par foto. El Reinado de Yosafat ble dannet på 80-tallet av en gruppe unge menn fra Puente Genil – de mennene som står foran meg er så noen av de originale stifterne, hvis jeg skal dømme ut fra deres alder. Det er helt tydelig at det ikke er første gang de går ruten, og jeg gjetter på at de har gledet seg veldig til møtet med kjølebagen og dens innhold. De er i godt humør, og jeg blir raskt tilbudt «en kald en» fra kassen. Jeg takker ja, og mottar umiddelbart en flaske fra boksens indre, og jeg slipper meg løs i stemningen på torget for et øyeblikk, før turen igjen går tilbake til kysten.
 
ps punil

Med trikk i fjellene: El tranvía de la Sierra Nevada

Jo, jo – den er god nok. Det gikk faktisk en gang en trikk fra Granada og opp i Sierra Nevada, og nå skal vi ut og se på hva som er igjen av den, hvorfor den ble bygget og hvor lenge den fungerte. På denne utflukten drar vi helt inn i hjertet av Sierra Nevada og følger sporet, som på visse strekninger fulgte Genil-elvens vakre løp. I dag er et stykke av strekningen blitt satt i stand for vandrefolket, og det er garantert en super-vakker og spennende utflukt vi her foreslår. Den må man ikke snyte seg selv for.
 
På starten av 1900-tallet kunne granadinerne bare kikke opp på snøen i Sierra Nevada, men de kunne ikke komme opp dit! Det var ingen farbar vei dit, så det oppstod et ønske om at det skulle bygges en jernbane, som kunne føre de vandre- og skiglade innbyggerne i byen opp i fjellene. På det tidspunktet var det nemlig så smått begynt å bli populært å dyrke skisport, så ´so ein Ding, müssen wir auch haben´, har de utvilsomt tenkt. Det gav anledning til at et storstilt prosjekt ble uttenkt: 35 km. anleggsarbeid, som de første 28 km. skulle bestå av vanlig trikk, deretter skulle de neste 5 km. bestå av en tannhjulsbane, deretter 2 km. taubane og det siste stykket, helt opp til toppen av Mulhacén, skulle tilbakelegges i heis! Jo, jo – det var store armbevegelser og intensjonene var utvilsomt gode og visjonene i orden, men før man kom til prosjektets avslutning, var man gått tom for penger. De ingeniørmessige utfordringene var dessuten enorme, for det skulle sprenges tunneler og bygges broer over enorme kløfter, så det hele ble bare meget dyrt og komplisert. Og hverken tannhjulsbaner, taubaner eller fjellheiser var hverdagskost på starten av 1900-tallet, så man hadde utvilsomt tatt munnen for full, men storstilt og visjonært var det.
 
Det forhindret dog ikke at en del av strekningen rent faktisk ble bygget, og den fungerte fra 1925 til 1974 – altså i knappe 50 år. Det første stykket, fra Granada til Canales, ble innviet i februar 1915. Fem måneder senere ble det neste stykket innviet frem til Guëjar Sierra, i 1500 meters høyde. Man hadde nå passert 14 tunneler og 21 broer. I 1928 nådde banen frem til Maitena. På grunn av de enorme anleggsomkostningene ble banen aldri lønnsom, og arbeiderne streiket pga. manglende lønn. I 1931 måtte den spanske staten overta banen, og driften kom i gang igjen, men lønnsom ble den aldri.
 
I 1947 ble det siste stykket med bane, fra Maitena til Barranco de San Juan, innviet og lenger kom den aldri. Men i de knappe 50 årene som banen fungerte, var en tur en høyt oppskattet fornøyelse for granadinerne, som da kunne oppleve en nydelig og hårreisende tur i fjellene med den ville naturen, i det anstendige tempoet av 10 km. i timen.
 
I 1973 vedtok man å anlegge det store vannreservoaret, Embalse de Canales, og da dette betød at 5 km. av sporet ville bli oversvømt måtte banen nedlegges og drømmen om en trikk inn til Sierra Nevada begraves.
 
Men i dag kan vi fremdeles glede oss over et stykke av banen, og det renoverte stykket, som nå er forbeholdt vandrefolket, starter i Guëjar Sierra. Vi kjører derfor inn i denne byen og parkerer i nærheten av Plaza Mayor. På Wikiloc har vi funnet en vandretur langs banen som starter her i Guëjar Sierra, men vi skal først bare finne startpunktet. Vi går ned langs hovedgaten i den retningen vi kom fra i bil, til Calle Estación som vi tar av på og går ned til enden. Her ser vi et skilt med Tranvía de la Sierra. Med ryggen til skiltet tar vi en liten vei som går ned til høyre. Den blir hurtig til en sti, som snor seg litt nedover, så vi undrer oss over om det var her trikken gikk. Det kan vi ikke få til å stemme. Men etter et par km. hvor vi langsomt nærmer oss Genil-elven, når vi frem til en sluse med en bro, og like etter slusen starter det nyrenoverte stykket av den gamle trikkebanen. Skilt forkynner om banens historie, og ruten er pyntet opp med sviller og stykker av jernbaneskinner. Det renoverte stykket er velvalgt, for det er meget fint å vandre her langs elven, som i dag står pyntet i de vakreste høstfarger.
 
På et tidspunkt går man gjennom en tunnel, og et par broer er det også, så det hele er ren idyll krydret med historie og naturskjønnhet. Etter ca. 1,5 km. når vi frem til Maitena, som var en stasjon på ruten. Stasjonen ligger der hvor side-elven Maitena renner ut i Genil. Her har man bygget om den gamle stasjonsbygningen, slik at det i dag står en robust steinkonstruksjon der, som rommer en restaurant / bar. Det er en fin terrasse, hvor man kan spise. Litt etter restauranten ender det renoverte stykket, som dessverre kun er på ca. 1,6 helt flate km. Men man kan fint vandre videre, hvilket vår Wikiloc-rute angir. Men vi snur pga. diverse fotskavanker. Vi velger en litt annen rute tilbake idet vi, hvor det renoverte stykket ender, tar asfaltveien opp til Guëjar Sierra og går opp gjennom byen til Plaza Mayor. Vi endte med å gå ca. 8 km. med 200 høydemeter, og det var en fin rute, som kan anbefales. Man kan se og laste ned ruten fra www.elsebyskov.com under Hikes, Maps and Routes, La Danesa – Tranvía de Sierra Nevada.
 
På tilbakeveien stanser vi ved El Embalse de Canales, som er kjempestor og forsyner Granada med vann. Det er ikke for mye vann i den akkurat nå, men Genil, som forsyner reservoaret, hadde stor vannføring, som kommer fra den snøen som allerede var falt her i oktober. Så det er håp om at Granada unngår vannmangel.
Denne turen har bare gitt oss blod på tann, og vi har lyst til å utforske flere av de landsbyene som el tranvía betjente: Lancha de Cenes, Cenes, El Blanqueo, Pinos Genil, Canales, Cañada de Nítar, El Charcón og Barranco de San Juan. Jeg kjenner ingen av disse stedene, så det er heldigvis mye mer å oppleve her i Granada provinsen, og hurra for det!
 

De siste artiklene - Det Norske Magasinet

Sykehuset Costa del Sol – en tragisk skjebne!

Påsken er det første tegnet på at en ny sesong er i gang på Solkysten. Det meldes om fulle fly i uk...

Tema & Profiler

Øko – Et moderne kvalitetsstempel?

Økologi er på samme tid både mainstream og in. Men allikevel er det langt i fra det samme hvilket av...

Helse

Vélez de Benaudalla og Cerro del Toro ved Motril

Her er bare en superfin dagsutflukt, hvor vi besøker et fint anlegg med loddrette hager og spennende...

Utflukter & Reiser

Kjøre bil fra Norge til Spania... hvem gjør det da?

Før billig-flyselskapene gjorde sitt inntog for en del år siden var det å fly noe man gjorde en gang...

Tema & Profiler

Jorden rundt på 4 dager – versjon XXIV

Gi deg ut på en smaks- og opplevelsesreise jorden rundt på kun fire dager (man har lenge sagt fire...

Kultur

En natt på fortryllende Hotel Castillo de Monda

”Det sies at det går en underjordisk tunnel ned til kirken, men ingen av oss har noensinne funnet de...

Utflukter & Reiser

Utflukter & Reiser

Vélez de Benaudalla og Cerro del Toro ved Motril

Her er bare en superfin dagsutflukt, hvor vi besøker et fint anlegg med loddrette hager og spennende huler, samt et sympatisk kildeutspring i Vélez de Benaudalla. Deretter kjører vi ned mot Motril, hvor vi litt utenfor byen finner den spennende parken Cerro del Toro med en herlig liten fjelltopp, og...

Utflukter & Reiser

En natt på fortryllende Hotel Castillo de Monda

”Det sies at det går en underjordisk tunnel ned til kirken, men ingen av oss har noensinne funnet den,” forteller Maryn begeistret. Han er manager og hollender, og driver borgen sammen med to andre hollendere. Kirken som han snakker om er den som ligger midt i Mondas sentrum. Den ligger nøyaktig der...

Utflukter & Reiser

Drømmen om en øde strand...

Etter hvert som våren vil by på stadig bedre og varmere vær begynner vi igjen å søke til strendene langs Costa del Sol, om ikke alltid for å bade da det fremdeles er kaldt i vannet, men for å slappe av og nyte solen. Alle har vi vel en eller annen gang drømt om en helt øde strand, en strand hvor vi ...

Utflukter & Reiser

Kultur

Jorden rundt på 4 dager – versjon…

Gi deg ut på en smaks- og opplevelsesreise jorden rundt på kun fire dager (man har lenge sagt fire...

Kultur

Torremolinos – den glemte byen med de…

Det begynte så bra litt ut på 60-tallet. Charterflyene transporterte skandinaver i massevis til Mála...

Kultur

Karneval på Caminoen

I Sør-Spania er februar måned synonymt med karneval. Det var slettes ikke med i våre beregninger, da...

Kultur

Sport

DOBBELT-SPILLET

Det Norske Magasinet går bak kulissene om dramaet Den sparkede treneren ble i Málaga for ...

Sport

Storkampene står i kø på La Rosaleda

Som tabelljumbo i La Liga er ikke utgangspunktet det beste for Málaga CF denne vårsesongen...

Sport

DYNAMOEN - Den 33-år gamle Manuel Iturra fra Chile forlot Má…

Det virket ganske uforståelig at den chilenske landslagspilleren Manuel Iturra i 2013 forl...

Sport

Annet

Lager egne lærebøker

Med utgangspunkt i kompetansemålene i kjemifaget lager tiendetrinnselevene ved Den Norske Skolen i Malaga nå egne lærebøker. Til dette bruker de BookCreator, en iPad app som lager “levende” bøker fylt...

Annet

Los Vikingos spilte på El Paraiso Golfklubb med etterfølgend…

I noe usikkert vær stilte 40 golf spillere fra Los Vikingos for å spille på El Paraiso GC den 11. mars 2018. Banen var noe våt etter alt regnet som hadde falt i dagene før vi skulle spille, men den va...

Golf

Sjømannskirkens XIV golfturnering

Lørdag 10. februar klokken 10.00 gikk startskuddet for Sjømannskirkens XIV golfturnering. Mange av spillerne kom tidlig til registrering og ble møtt av stand med hovedsponsor DNB Luxembourg ved Svein ...

Golf

Tema & Profiler

Sykehuset Costa del Sol – en tragisk skjebne!

Påsken er det første tegnet på at en ny sesong er i gang på Solkysten. Det meldes om fulle fly i uk...

Tema & Profiler

Kjøre bil fra Norge til Spania... hvem gjør det da?

Før billig-flyselskapene gjorde sitt inntog for en del år siden var det å fly noe man gjorde en gang...

Tema & Profiler

Din norske eiendomsmegler på Costa del Sol og Beach House In…

I flere år har den norske eiendomsmegleren Perfect Marbella organisert golfturneringer på Costa del ...

Tema & Profiler

Nyttige apps for din reise til Spania i 2018 – del 3

Nok en gang er Det Norske Magasinet klar med fem nye og nyttige apps for deg og din reise i Spania, ...

Tema & Profiler

Mijas flittigste lotteriselger

To-tre ganger i uken dukker Roberto Olvera González opp på Norrbom Marketings kontor i Centro Idea, ...

Tema & Profiler

Norske studenter i Spania – Atlantis Medisinske Høgskole

For norske studenter er studietilbudet på Costa del Sol for tiden noe begrenset etter ungdomsskolen ...

Tema & Profiler

Norrbom Marketing

Kontakt

Leserservice

seksjoner

Norrbom Marketing

Centro Idea
Ctra. de Mijas km. 3.6
29650 Mijas-Málaga
Tel. 95 258 15 53
norrbom@norrbom.com